Noen som har beholdt selv om bf ikke ville?

[Anonym bruker]

Jeg er nå 8 uker på vei og dette var ikke en planlagt graviditet. Vi brukte en eggløsningsmåler som viste feil. Samboeren min og jeg har vært sammen i ca 1.5 år.

Jeg tok testen sammen dag som jeg skulle hatt mens og han reagerte med sjokk og sinne og ville absolutt ikke ha barn nå. Etter et par uker snudde han litt og sa vi kunne beholde. (men visst nok fordi jeg var så lei meg). Jeg ble glad og levde i den tro inntil 2 dager siden.

Da snudde han igjen og nå er han mer bestemt enn noen sinne. Han skjønner ikke hvorfor vi ikke kan vente når han absolutt ikke vil og at dette vil ødelegge han. Han mener også at jeg vil lide pga dette hvis vi beholder. Jeg skjønner han så godt men orker ikke tanken på abort. Men hva vil skje om jeg beholder??? Hva vil skje med oss og han? Samme andre veien selvfølgelig. Hva skjer med meg om jeg tar det bort? Og oss...

Jeg er så i tvil!!! Noen med lignende erfaring?

[Anonym bruker]

3 tilfeller av dette i min nære omkrets. Det skjedde med barnefar til mitt barn, det skjedde med en god kompis av meg som skulle bli pappa og broren min. Ingen av disse ønsket seg barn, (ikke planlagt) truet både med ditt og datt og lovde at de aldri i livet ville stille opp osv.. Men nå idag så er kompisen min en super pappa, det samme er broren min, barnefar til min er veeldig passiv, har sett han 2-3 ganger bare på 15 måneder. Men vi var ikke kjærester.. Det var de andre 2 tilfellene.. Såå ikke gi opp:)

[Gjest]

Du må ikke tenke tanken på abort en gang! Kom deg over på 1.trimester der du hører til. Jobb heller litt med BF, det er der "problemet" ligger. Gi han noen komplimenter ang barnet som er på vei og vis at du er glad for graviditeten. Jeg tror kanskje at han kan bli ekstra bekymret og får et serkere ønske om abort om du er nedfor og slikt da. Skjønner godt at dette er skremmede for han, han føler sikkert på presset for å ta vare på både deg og et barn både følelsmessig og økonomisk. Kanskje han er redd for å gjøre feil? Å ta abort er nok en enkel løsning i han syn, men det vil ødelegge deg.

 

Dette går helt fint! Han har litt kalde føtter (forståelig nok!), men jeg tror at du kan gjøre mye med din holdning og støtt opp rundt han og styrk hans selvfølelse rundt det å skulle bli far og forsørger.

 

Lykke til! Og gratulerer, det er ingen selvfølge å få barn!

[Anonym bruker]

Jeg hadde attt abort.. Synes det er helt unødvendig å presse mannfolk inni noe sånt. Jeg hadde tatt abort, levd livet, og ventet til jeg fant drømmemannen! Min mening da...

[Stine?]

Heisann:)

Stod ovenfor det samme valget for noen mnd tilbake.. Ble uplanlagt gravid med samboeren min som jeg hadde vært sammen med i 6 år, og han sa jeg kom til å ødelegge livet hans om jeg beholdt. Fikk også med seg sin familie på å fortelle meg at jeg måtte velge bort barnet mitt, men jeg klarte rett og slett ikke tanken på abort.. Følte at hvis jeg beholdt var jeg egoistisk og hvis jeg tok abort hørte jeg ikke på meg selv.. Bestilte tilslutt time for abort og tenkte at han skulle få det som han ville, men da dagen kom klarte jeg ikke og dra!! Var akkurat siste dagen i uke 12 også!

 

Han ble mildt sakt forbandet og flyttet ut samme dag og slengt mye dritt om meg fordi ting ikke ble som han ville.. Men er snart 17 uker på vei og koser meg masse med den voksende magen.. Lever i håpet på at han vil bli klar før babyen er født, men tiden vil vise:)

Det er uansett DITT valg!!! Skriv deg en liste for og imot både abort og beholde.. Bruk god tid på den, gjerne flere dager. Det hjalp meg:) Lykke til:)

 

Ps: min tråd ligger litt lengre ned og heter "Presset til Abort"

[Anonym bruker]

Anonym 15:18: Han ble ikke presset, han hadde sex frivillig

[marrissa]

Tusen takk for alle innspill, setter stor pris på det!

 

Det har det seg sånn at min samboer er min drømmemann og han vil ha barn med meg men ikke nå.

Jeg skjønner han godt også fordi han nå ikke har noe fast inntekt, flyttet fra Italia til Norge for 4 mnd siden for å bo her permanent sammen med meg. Han har startet på norsk kurs og prøver så godt han kan. Han har ofret mye for å være sammen med meg. Han er musiker som også er vanskelig å leve av men som er hans lidenskap. Han vil "dø" om han må gi opp musikken og det vil jeg jo ikke. Jeg er redd for at han vil bli deperimert og at vårt forhold vil bli dårlig om jeg beholder det.

Sjansen for at forholdet blir dårlig er jo også stor hvis jeg tar det bort siden jeg ikke vil det innerst inne. Jeg har også hatt tidligere hatt problemer med den ene eggstokken og fikk beskjed for noen år siden at det kunne bli vanskelig å bli gravid. I tillegg mistet jeg mensen i ett år etter å ha gått på p piller. Jeg er så redd for at jeg ikke skal bli gravid igjen og at dette er min sjanse....Men jeg vil jo ikke ødelegge min samboer heller...

[Gjest]

Ja, du må bare ikke finne på å ta abort altså! Les tråden til "Skal bli mamma"

 

Jeg skjønner at samboeren din er bekymret, han trenger kanskje noe informasjon o.l om hvordan det er å ha barn i Norge? Det blir nå store forandringer i livet hans nå, med både flytting og baby. Skjønner at han er glad i musikken og den trenger han ikke å gå opp selv om han får en "vanlig" jobb?

 

Håper i hvert fall at dette ordner seg, og det er jeg i grunn sikker på at det gjør!

[På'n igjen!]

Uff, det er ikke så greit å være deg for tiden! Det er ulempen med fri abort, at man kan bli presset til å ta det selv om du ikke vil. Aller først, ta kontakt med Amathea (tlf 815 32 005), der kan du få gode råd og hjelp!

 

Du ønsker ikke å ta abort, det er ikke vanskelig å forstå. Din samboer mener at det vil ødelegge alt for ham dersom dere velger å beholde barnet, noe som høres litt overdramatisert (og egoistisk) ut i mine ører (uten å kjenne din samboer, selvsagt). Nå er han sint og usikker på hva fremtiden vil bringe (høres også ut som om han er usikker uansett barn eller ikke, hva hans jobbsitusjon angår), men han kommer nok til å mykne etterhvert.

 

Jeg frykter at du kommer til å ha problemer med å forholde deg til ham dersom du velger abort, kanskje det blir så et stort problem at du ikke orker å være sammen med ham lenger. Hvis du beholder, har han lang tid på seg til å venne seg til tanken, og mye kan være annerledes den dagen barnet kommer til verden! Du kan se det slik: Abort kan gi deg en stor sorg, pluss store problemer i forhold til kjæresten din. Et barn gir deg utvilsomt store gleder, muligens uten kjæresten din, men mest sannsynlig med. Uansett vil du aldri angre på at du fikk barnet, selv om det kan være tøft å stå alene.

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

BF nr. 1 ville ikke bli far han sa han skulle henge seg......det er mange år siden nå...han besøker oss noen ganger i året....

 

Jeg er nå gravid igjen....BF nr. 2 vil heller ikke bli far.....han sier også at han ikke er klar for det, han har barn fra før...dårlig timing....sier han....

 

De gangene han har trodd at jeg skal ta abort (ved komunikasjonssvikt) elsker han meg....

 

I helgen skal jeg fortelle han at jeg skal beholde barnet......Det kommer ikke til å falle i god jord.......

 

Jeg har da tenkt over at om han svikter så klarer jeg det alene......må satse på å bli alene, så får det heller bli en bonus om han forandrer mening.....(det hender jo at menn trenger litt tid, tenker ikke så klart de vettu :-)

 

Mulig jeg blir singel i morgen, men det er jeg som bærer barnet i meg...... Å ingen mann kan bestemme over min kropp.

Han vet like godt som meg hvordan man lager barn.......så om han ikke ønsker eller takler å få barn, så får han jo ta ansvar før han handler....Menn er så handlingslammet.......

 

 

Hilsen Kanskje Singel i morgen.......(men barn i sept)

[Anonym bruker]

flink jente Vær sterk, dette klarer du kjempefint

[Squirrel79]

Hei. Det første jeg vil si er at det er en grunn til at et svangerskap varer i 9 måneder! Det er først og fremst en forberedelsestid til å få et lite barn, både for den kommende mammaen men også for pappaen.

 

For ganske nøyaktig 8 måneder siden så var jeg i akkurat den samme situasjonen som du er i. Jeg og BF hadde vært sammen i litt over et halvt år, før jeg i slutten av mai fant ut at jeg var gravid. Dette til tross for at jeg gikk på p-piller. Fortalte det til BF (som også var samboer) samme kveld som jeg fant ut av det. Han reagerte som jeg forventet, med at dette ikke var noe han ville. Noen måneder tidligere hadde han uttalt at han ikke visste om han noen gang kom til å bli klar til å få barn.

 

De påfølgende ukene var det en elefant i rommet hver gang vi var i nærheten av hverandre. Han var veldig klar på at han ville at jeg skulle ta abort, mens jeg egentlig ikke helt visste hva jeg ville. Men skjønte etter hvert at hvis jeg tok abort så ville det vært fordi det var hans vilje. Jeg tok kontakt med Amathea, og vi fikk begge komme til samtale der. Dette førte til at vi klarte å prate mer åpent sammen om hva som hadde skjedd, og jeg fikk vel gitt uttrykk for hva jeg ville. Han var ærlig og sa han ikke visste hva han kom til å gjøre hvis jeg beholdt. Men han var klar på at han uansett ikke ville forsvinne, og ville ta sitt ansvar. Dette hjalp jo selvfølgelig, men det var fryktelig sårt å vite at jeg kunne miste han som min kjæreste.

 

Jeg dro tilbake til Amathea og hadde en samtale alene en ukes tid senere, og på den uka hadde jeg bestemt meg for å beholde men ikke fortalt bf ennå. Samtalen ga meg mot, og jeg innså at uansett hva som skjedde så skulle jeg klare dette. Fortalte BF at jeg hadde bestemt meg når det hadde gått 12 uker, og han sa han hadde skjønt det. Det hadde vært mange uker med tårer fra oss begge. Vi fortsatte hverdagen som om ingen ting hadde skjedd, men etter to-tre uker sa jeg at vi måtte begynne å fortelle våre foreldre etc. Når jeg var 16 uker på vei fortalte vi det til hans foreldre og mine dagen etter hverandre, og så dro vi på en ukes fjelltur. Dette var vendepunktet for oss. Siden vi fortalte det til våre foreldre har vi ikke sett oss tilbake. BF har akseptert hva som skjer mer og mer, og nå tror jeg han gleder seg veldig. Jeg går nå tre dager på overtid, og hver dag sier bf til magen at nå må han komme ut snart.

 

Håper denne historien hjelper deg litt hvertfall Lykke til med valget. Det er kun du som vet hva som er riktig for deg!

[marrissa]

Hei og tusen takk for din historie!

 

Det hjelper godt høre fra andre som er i samme situasjon. Vi er ennå ikke kommet til noen løsning og det er mye tårer om dagen. I morgen skal jeg til legen og jeg vil helst ha bestemt meg innen da. Fikk også en time hos Amathea for begge to men ikke før tirsdag. Tror det blir greit å snakke med noen utenforstående og profesjonelle innenfor område. Virker også som det er flere av dere som har god erfaring med det.

Tror det som bekymrer samboeren min mest nå er det økonmiske. Han er som sagt musiker og tjener lite, hans største skrekk er å finne seg en "normal" jobb og gi opp musikken. Jeg tjener greit så tror det skal gå bra,men det er nok følelsen av og ikke strekke til for ham som er et stort nederlag.

Jeg håper bare at vi kan finne en løsning sammen.

 

[Anonym bruker]

Hei. Hvor i landet bor du? er litt i samme situasjon, men med samme barnefar, vi har vært til og fra siden sønnen vår ble født, han er nå 6 år. Han sier han ikke vil ha fler barn på noen år. orker ikke, vil ikke og andre div. grunner. Så regner da med å bli alene m 2 etterhvert når jeg forteller dette om kort stund. er 5 uker i morgen, Er jeg helt sprø?? venner har bedt meg finne en ny mann og stifte familie med i stedet men er ikke så lett. nå er jeg uansett gravid.

[Anonym bruker]

da mener jeg samme situasjon som anonym med 2 barnefedre:)

[Anonym bruker]

Jeg har valgt å beholde barnet, selv om bf ikke vil ha noe med verken meg eller barnet å gjøre. Ting kan forandre seg.

[romantique1984]

Gratulerer

Nå er det tid for å la det synke inn, og begynne og kose deg med svangerskapet

Får håpe kjæresten din innser noen sannheter, og ting endrer seg til det positive på den fronten for deg...

 

Klemmer

[Anonym bruker]

Jeg må bare si en ting fra den fantastiske filmen "Juno".... "Kvinner blir mødre når de finner ut at de er gravide, mens menn blir fedre først når barnet kommer" Hvis du er usikker, ikke gjør det. Jeg er ikke motstander av abort, men vet hva usikkerhet og problemer med det kan gjøre med en. Jeg valgte å beholde. Bf og jeg er ikke sammen lenger, men han er en fantastisk god pappa som elsker barnet vårt! Hans første ord da jeg sa jeg var gravid var abort. Han kan ikke skjønne hvorfor idag og er glad jeg ikke var så lett å vippe av pinnen. Ønsker deg lykke til!

[marrissa]

Takk nok en gang for alle innspill, setter stor pris på det.

I går var jeg hos legen og hadde ennå ikke bestemt meg derfor tok hun blodprøver, og gyn us. Føler også at jeg har mistet graviditet symptomene men graviditet testen slo fortsatt ut. Jeg fikk også med meg skjema til å fylle ut om jeg ville ta abort. Det var helt jævlig.

 

Vi snakket mye sammen igjen i går og jeg gråt det meste av tiden. Han sier han ikke kommer til å gå fra meg om jeg beholder men at han ikke ønsker det.

Han sa også at vi kunne prøve igjen om to år. Men jeg vet at abort føles helt feil for meg, Jeg tror ikke jeg kan klare å gjennomføre det og vet jeg vil slite i etterkant. Han sier han ikke vet om han takler å bli far.

I dag skal vi på samtale hos Amathea. Håper det kommer noe godt ut av det.

Skulle så ønske han også villle ha dette barnet!

[Gjest]

Lykke til i dag da! Håper at det kommer mye positivt ut av møtet!

 

Det høres nå ut som han er på gli da og han har jo sagt at han ikke kommer til å dra fra dere, dette tror jeg kommer til å gå veldig bra!

 

Om du skulle ta abort nå, så er det ingen garanti for at dere klarer å bli gravid igjen om to år (eller noen gang)..? Tror at dere må bare ta det som byr seg på veien

[Anonym bruker]

Dere må snakke mer om dette og bli så enige som dere kan. For det er ikke bare ditt valg.Dere var 2 om å ha sex og er 2 om å ta avgjørelsen. Det er jo litt egoistisk å bare få det for sin egen del , men han ikke kan ta ansvar kansje, og barnet får ikke no far som stiller opp. ..

men skulle du beholde det så finner dere nokk ut av det.mange muligheter til å klare seg..Det er bare viljen det står på..

Lykke til.

[Anonym bruker]

Han hadde ikke sex med intensjon om å få barn. Derfor reagerer han sterkt på at det muligens kommer noe ut av det. Synes det er skremmende mange som "gjemmer" seg bak lignende utsagn og bruker det til å rettferdiggjøre å få barn alt for tidlig i forholdet/livet.

 

Jeg har vært igjennom ett uønsket svangerskap og en abort, og har alltid ment at hvis én av de to som er involvert ikke vil ha barn, og man er tidlig nok i graviditeten til å ta abort, så tar man abort.

 

Beholder man, får det konsekvenser resten av livet for den som ikke vil ha. OG FOR BARNET.

 

Beholder man ikke, får det midlertidige konsekvenser for den som vil ha. Åpenbart varierer styrken, intensiteten og varigheten på en depresjon man eventuelt vil få som resultat, men det varer meget sjeldent livet ut.

 

Råd nummer én er å ta med barnefaren på klinikken. Ikke gå gjennom dette alene. Og ikke la ham slippe med et skuldertrekk og ryggen til, når dette helt klart er en traumatisk situasjon for deg - som du er blitt satt i på grunn av handlinger gjort av dere begge to.

[marrissa]

Hei og takk for innspill,

Jeg er fullstendig enig med deg og "vanligvis" har man ikke sex for å få barn hvis ikke det er et ønske fra begge to.

Jeg ønsker ikke å presse på ham dette barnet og skjønner godt hans argumenter og synspunkt det er ikke der det ligger.

Jeg er enig i at et barn ikke bør bæres fram hvis en ikke ønsker det og for en hver pris.

Men tanken på å ta abort er så forferdelig. Det er noe jeg absolutt ikke ønsker. Derfor blir det feil uansett hva vi velger.

Jeg har sagt ja til å ta det bort to ganger også etterpå å bryte fullstendig sammen og det orker han ikke se på. Dermed blir prosessen utsatt og vi kommer ingen vei. I går sa jeg imidlertid at jeg skulle ta det bort og ikke bryte sammen. Han er i Italia nå og jobber og har ikke mulighet til å være her under inngrepet uansett.

Jeg gråt i hele natt og har nesten ikke sovet. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjennomføre dette selv om det sikkert er det enkleste.

Uansett hva som sker blir det feil og tida går, i dag er jeg 10 fullgåtte uker.

Hva skal jeg gjøre???

[Sillen]

Jeg bør sikkert ikke uttale meg siden jeg ikke har vært i den situasjonen, men jeg var med førstemann i en situasjon hvor det kom uventet på oss begge. Jeg hadde helt andre planer for det kommende året og tanken streifet meg om å ta abort, men jeg hadde nok aldri klart å gjennomført det. I dag klarer jeg ikke å tenke på om jeg hadde tatt abort. Gutten vår er jo helt fantastisk og tenk om han ikke skulle finnes. Jeg vet at det ikke er et barn du bærer enda, men et liv er det jo. Jeg er sikker på at hvis dere er glad i hverandre og er ment å være sammen, så vil dette løse seg selv om dere beholder det. I våre dager er vi så opptatt av at alt skal ligge til rette, alt skal passe så perfekt inn, økonomisk, jobb, hus/hjem osv men gjør det egentlig noen gang det?

 

Dere kommer aldri til å angre dere for at dere beholdt det uansett hva som skjer med dere, det er jeg helt sikker på. Selv om det ligger en del utfordringer i hverdagen i dag, bvil dette sikkert gå seg til om noen år og da vil dere se tilbake på dette og være glad dere kom dere gjennom. Ettersom du så gjerne vil beholde barnet, tror det vil plage deg mye mer om du fjerner det enn om du velger å beholde det. Tenk litt på hva dere har av venner og familie i nærområdet og mulighet for hjelp og støtte i hverdagen også. Hvis det er bra, ville jeg i hvertfall ikke vært i tvil.

 

Ønsker det masse lykke til.

[Anonym bruker]

jeg er nå gravid med nr 2... har samme bf til begge da, men han ville ha abort på nr 1 og vil ha abort på nr 2... men han er da fortsatt her og er glad i barnet og vet han blir glad i nr 2 også