Jeg ønsker flere barn - men tror barnefar ikke er så motivert til å få flere...Noen gode råd?

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg er 36 år og har to barn på 1 og 4 år. Jeg tenker mye for tiden på at jeg kunne ønske meg et barn til, men merker på min mann at han i utgangspuntket mener vi har nok med de barna vi har. Han er en god far, og vi har et godt og åpent forhold.

Han har sagt at han er åpen for å snakke om det når det har gått en stund til, men jeg tviler på om han egentlig kommer til å endre oppfatning. Merker på han at han får litt panikk når jeg forsiktig kommer inn på temaet. Tror han mer sier det fordi han merker at jeg har lyst på ett barn til. Han har en veldig krevende jobb, og arbeider mange sene kvelder og må reise ofte til utlandet, så jeg er mye alene. Vi håper selvfølglig at denne arbeidssituasjonen hans bedrer seg noe, men må nok belage oss på at det blir hektisk noen år til. Jeg har valgt en jobb i det offentlige der jeg jobber 70% for å være fleksibel i forhodl til barna.

 

Vi har noen utrolig skjønne barn, og føler oss veldig priveligert. Vi er nok begge redde for at vi kan komme til å få et barn som krever spesiell oppfølging- vi har nemlig ikke særlig nettverk til å avlaste oss osv. Men selvom vi skulle være heldige å få ett friskt barn til, så vet jeg det vil være en lang periode der jeg ikke føler meg som en "drømmemor" pga. lite søvn, lite voksenkontakt (særlig ettersom min mann jobber mye) mm. Vet også at det blir slitsomt å være gravid og ta seg av to barn "alene" mye av tiden. Har likevel ikke lyst til å gi opp håpet. Motivasjonen er først og fremst ønsket om å gi barna våre, og oss selv, et større nettverk- som alltid vil være der. Vi har mye sykdom i familien våre, og våre barn kommer antakeligivs ikke til å få fettere/kusiner. Synes det hadde vært godt å gi dem flere å være glad i og som er glad i dem. Videre er det jo den mest fantasiske opplevelsen å være med å skape ett nytt liv, og se barnet vokse til..man kan jo nesten bli litt "avhengig" av den spenningen.

 

Samtidig er jeg redd for at det blir mye krangling mellom min mann og meg hvis han egentlig ikke ønsker å få et barn til, men velger å gå med på det fordi jeg har lyst, og vi blir slitne pga sønvmangel, stress etc. Begge barna våre har virklig ikke sovet godt om nettene det første leveåret, og kan periodevis fortsatt holde oss mye våkne om nettene (minstemann pga tannfrembrudd, eldstemann pga mareritt, + sykdom etc- som det jo skal være med småbarn) Er det noen som har noen innspill med tanke på mitt ønske om flere barn, når min mann er såpass "lunken" til dette? Han er selv enebarn, og synes to er helt supert. Trodde tidligere ikke jeg ville ønske flere, men har nå etter sistemann mer og mer tenkt tanken. Jeg vil ikke overtale han til å bli med på noe han ikke har lyst til. Tror samtidig det vil kunne være et savn for meg at vi ikke fikk et barn til, når jeg har tenkt så mye på det...Dere som har tre abrn eller flere: Hvordan har dere "fått med" mennene deres på flere barn? Er barnefaren veldig aktiv i barnas liv? Pga min manns jobb ser han ikke så mye til barna våre i hverdagen, men nå etter at jeg har begynt å jobbe leverer han stort sett alle dagene i barnehage og stiller opp hvis barna er syke med å være hjemme med dem osv. Når dere nå vet litt om livssitasjonen vår, er det å anbefale å få ett barn til?

 

 

[Anonym bruker]

Er det noen snille mennesker der ute som har tid til å svare på dette innlegget?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg syns dette er ganske vanskelig å mene noe om, men for å ta utgangspunkt i hvordan jeg har hatt det.

 

Jeg har 2 gutter som det er ca 2 år i mellom og faren deres reiste mye og jeg følte meg veldig alene med barna - følte også at jeg hadde "grini" meg til lillebror og så kunne jeg ha det så godt der jeg satt med 2 små.

 

Jeg syns dette ble alt for slitsomt og vi fikk et veldig dårlig forhold og ble skilt da ungene var 2 og 4. Da ble jeg alene med dem 50/50 og følte at det var bedre for da var det bare meg å stole på når de var hos meg og ingen forventninger om hjelp som aldri var til stede.

Nå mener jeg ikke at det må gå den veien for andre, men når jeg leser innlegget ditt og ser tilbake på den tiden jeg hadde med 2 små den gangen skjønner jeg ikke hvor du skal hente overskudd til en til nå. Du savner voksenkontakt - det er kanskje uansett ikke så enkelt nå mannen din er mye borte, men at du hele tiden er sliten og trøtt blir i alle fall ikke lettere med enda et barn.

 

Jeg brukte 6-7 år på å bli klar for et barn til, men jeg ser jo at alderen din ikke tilsier at du kan vente så lenge.

 

Som sagt, jeg syns det er vanskelig å gi deg råd, skjønner jo på en måte at du ønsker deg en til, men samtidig ser jeg ikke helt at du skal overskue det.

 

Håper dere finner en løsning som er god for dere og familien deres!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, det er godt å få en ærlig mening om dette, fra en som har gjort seg endel erfaringer!

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg har forstått det slik at det som driver ønsket ditt om et barn til, er å få en større familie både for din egen og andre familiemedlemmers del.

 

Jeg syns også dette er viktig og har tenkt samme tanke selv.

 

Har du noen gang tenkt tanken om å la barna vokse opp noen år, og deretter vurdere å ta til dere et barn som trenger det? Feks som fosterbarn? På den måten kan dere også knytte til dere flere nære mennesker. Selv om denne/disse ikke er i slekt med dere vil jeg anta at det knyttes nære bånd likevel?

[magica fra tryll]

Hei! Jeg har selv ikke tenkt primært på alder i forhold til når det har passet å få barn. Når det har føltes riktig, har vi prøvd, og så sett om det har "vært meningen". Jeg har tvillinger på 17, en jente på 12, en gutt på 2 og venter nr.5 i disse dager:) De to siste fikk jeg når jeg var 39 og 42, og har ikke opplevd det som noe problem i det hele tatt. Nå er det jo selvfølgelig veldig individuelt hvor lett en blir gravid i den alderen, men jeg har blitt det med en gang vi har prøvd. Personlig synes jeg jo du har noen år på deg til å se hvordan energien på å få flere barn er når minste på 1 er litt større. Tror ikke mannen min hadde vært med på flere barn etter bare 1 år heller, men når de blir litt større og ting roer seg litt er det kanskje litt lettere? Lykke til ihvertfall!

[Anonym bruker]

Det er selvsagt opp til hver og en hvordan man tenker i en sånn situasjon, men jeg tror uansett at man skal tenke seg godt om.

 

Jeg fikk sønnen min da jeg var 36. Utfra alderen min kunne jeg nok hatt lyst på en til ganske raskt, men vi hadde en del andre vanskeligheter ift, jobb, helse etc de første årene. Det gjorde at jeg skjønte det ville være galskap å tenke på et nytt barn da.

Jeg visste selvfølgelig at jeg gamblet litt med alderen min med å vente. Samtidig visste jeg at jeg ville gamble med forholdet og dermed hele familien hvis jeg hadde insistert på et nytt barn da. Vi ville kanskje ikke klart det. Husker at jeg tenkte at kanskje får jeg to barn, men ingen mann etterpå. Og da fant jeg ut at jeg måtte tenke på dem som faktisk levde, og også gjøre mitt for at gutten vår fortsatt skulle få være sammen med begge foreldrene.

 

Nå går alt mye bedre, og sønnen min er 4. Vi prøver på nr. 2 nå, men har dessverre hatt en abort og det tar litt tid. Tenker litt på de viktige årene som har gått ift. fertilitet, men vet samtidig at jeg gjorde rett i å vente. Nå skal vi klare å bli familie med en til (og kanskje to! små til, tenker jeg innimellom.), jeg håper bare at det skjer. Men uansett er det viktig å ta hensyn til dem man allerede har og nettvrket rundt dem, mener nå jeg.

[Little Miss Naughty]

Hei! Dette blir vel ikke noe råd men hvordan det var hos oss. Jeg er 40 og vi har to barn på 7 og 3 år. Er nå gravid med nr 3 og har termin i april. Vi har også hatt barn som har sovet dårlig de første årene og da yngste var 1 år tenkte hverken mannen min eller jeg på å få en til. Jeg beynte vel å ønske meg et barn til da yngste var 2 1/2 (hus sov mye bedre da) og da jeg luftet ideen for mannen min var han ikke helt negativ til tanken. Nr. 3 sjokkert oss ved å sitte på første forsøk (tok noe lengre tid å lage nr 1 og 2) men vi gleder oss veldig.

 

Mitt råd vil vel være å vente, også ta det opp med mannen din igjen når barna er litt større og dere kanskje har fått natta tilbake.

Lykke til:-)

[koala]

Jeg visste umiddelbart etter nr.2 at dette må jeg oppleve en gang til, og mannen min var like sikker på at NÅ var vi ferdig med små. Vi ble enige om å ikke diskutere det før det evt. var aktuelt dvs. tidligst to-tre år senere. I mellomtiden lot vi som ingenting. Jeg begynte å tenke at kanskje det var greit med to og han begynte å tenke at det kanskje ikke var så ille likevel med en til. Når vi så tok opp temaet igjen forklarte jeg at jeg ikke ville våkne en dag uten muligheten lenger (klimakteriet) og angre på at vi ikke prøvde. Han fikk god tid til å tenke og forsto vel at vi har ulikt utgangspunkt; jeg "går ut på dato" mens det gjør ikke han. Og konklusjonen hans var at han elsket meg og var villig til å gjøre alt for meg selv om det kanskje ikke var hans førstevalg. På min side måtte jeg akseptere fosterdiagnostikk og muligheten for at jeg kanskje vil måtte ta et valg jeg ikke ønsker fordi det for ham er viktig med et helt friskt barn. Vi har vel også en stilltiende avtale om at jeg tar alle bleier Han orket ikke flere bleier, særlig bæsjebleier men det koster meg ingenting.

Så i bunn og grunn handler det om å gi og ta og finne ut hva som er viktigst for dere. Lykke til

[Anonym bruker]

Hei, tusen takk alle sammen for at dere har tatt dere tid til å lese det lange innlegget og svare meg! Supert å få andres tanker om dette, selvom det jo blir opp til meg og min mann å finne ut hva som er det beste for oss.

 

Jeg har ikke hastverk med å få eventuelt nr. 3, har akkurat begynt å jobbe igjen og trives veldig godt med det. Min kloke mann foreslo en gang vi kom innpå temaet å snakke om det igjen til sommeren, noe jeg synes er en god ide- da får vi litt tid til å se an hvordan hverdagen med to barn går opp. Kunne godt tenke meg å ha tre års mellomrom mellom neste mann også, så vi har jo litt tid på oss. Og hvis vi bestemmer oss for å prøve får vi se om "det er meningen" slik Magica fra Tryll jo sa.

 

Igjen tusen takk for gode innspill- det er så flott å få noen innspill når jeg tenker en del på dette, og ikke har noen andre jeg ønsker å dele dette med.

 

ha en god helg!

 

Hilsen HI