Dårlig samvittighet og sykemeldt...

[hæppisnæppi<3]

Dette tror jeg er et kjent fenomen for alle oss gravide damer som må ta ut sykemelding! Selv har jeg hatt 50% sykmelding fra uke 15 eller noe, og jobber som lærer. Nå har det derimot blitt verre en periode og jeg lurer veldig på hva jeg skal gjøre nå...har allerede dårlig samvittighet overfor veslejenta og jobben for at jeg ikke er nok tilstede. For å ikke snakke om samboer som må slite med kjæreste som ikke orker noe og som er sur og tverr...æsj...

 

Kjenner du deg igjen? Jeg har bestemt meg for å ta en prat med rektor i morgen, så får vi se hva vi kan bli enige om...tror jeg uansett må øke den sykemeldingsprosenten ytterligere.

 

Skulle gjerne sluppet denne samvittigheten..noen som vil overta??

[Juni prinsesse]

Hehe.. Hvis du finner noen, så hør gjerne om de vil ha min også... ;o)

 

Jeg føler også at jeg burde klare alt, og når det kommer til stykket, så orker jeg ingenting. Og da får jeg dårlig samvittighet, og problemer med å prioritere, og dermed får jeg gjort enda mindre.

 

Men jeg har sagt det tidligere en gang, at "ingen får noe igjen for at jeg går rundt og hangler. Ikke de på jobb, og ikke han hjemme, og ikke de rundt meg."

 

Da er det egentlig bedre å gjøre en god innsats den tiden man er på jobb, få lov å komme hjem og slappe av litt, for dermed også kunne være en litt bedre venn og samboer.

 

Jeg har bestemt meg for at de eneste som får lov å ha en mening om hva jeg bør gjøre nå er samboeren min, og legen min. Hva andre mener er meg egentlig revnende likegyldig. Jeg vil ha det godt, jeg vil være glad og fornøyd og glede meg til fødsel i juni, og jeg vil ta vare på verdens beste samboer, slik at han også kan glede seg.

 

Håper du klarer å finne en løsning som passer for deg, og at du klarer å sette deg selv først nå i denne perioden.

 

Husk at du har ikke bare deg selv å ta vare på... ;o)

[Pennuna]

Ja, det er kjempe vanskelig! Er 100% sykemeldt for øyeblikket, men skal snart til legen igjen. Hver dag jeg har litt overskudd, tenker jeg at kanskje jeg kunne vært på jobb, selv jeg vet at det ikke er mulig. Jordmor sa også at jeg ikke skulle bruke opp de få kreftene jeg har på jobb, men heller ta vare på meg selv og lade opp til fødsel og barselperiode. Blir deppa av å gå hjemme og føle meg unyttig, og det er grenser for hva jeg orker hjemme også. Synes det er ubehagelig å ta det opp med legen, selv om jeg liker ham. Prøver å tenke at han vet jo ikke hvordan jeg har det hvis ikke jeg sier det, men føler meg så ynkelig. Han klarte en gang å si at graviditet ikke er noen sykdom, og den setningen provoserer meg så innmari! Han sa det bare i en bi-setning og tror han bare mente å si at graviditeten går sin gang av seg selv, men likevel! Vi vet jo at det ikke er en sykdom for pokker, men mange blir syke som en følge av graviditeten!

 

Enig i at vi må prøve å lytte til kroppen, vår indre stemme og til samboer, og blåse en lang marsj i hva vi forventer av oss selv eller tror at andre forventer av oss. Den viktigste jobben vi kan gjøre nå, er å ta best mulig vare på oss selv og svangerskapet.

[Poppie]

Jeg mener absolutt at man skal ta hensyn til sin egen og babyens helse først og fremst. Så kommer hensyn til de barn man har fra før og at familien fungerer sånn noenlunde. Deretter kan man begynne å tenke på jobben, siden jobben er det eneste man kan sykemeldes fra.

 

Ingen grunn til dårlig samvittighet når man har sykemelding under graviditeten!! (Så lenge man ikke utnytter systemet da og sykemelder seg uten grunn, eller sykemelder seg for å kunne opprettholde et like høyt tempo på fritiden med sosiale arrangementer, trening osv.).

 

Det mener jeg sterkt og er det jeg sier til andre som er sykemeldt. Men når det kommer til meg selv, så gnager samvittigheten likevel:

- Dårlig samvittighet for jobb, fordi jeg er sykemeldt og fordi jeg ikke klarer et like bra arbeidstempo med samme pågangsmot selv om jeg jobber redusert.

- Dårlig samvittighet overfor barnet jeg har fra før, som får lite oppmerksomhet og kos.

- Dårlig samvittighet overfor min samboer som må ta mye av barnestell og husarbeid, og ikke alltid får så mye positivt fra slitne meg.

- Dårlig samvittighet overfor babyen i magen, som ikke får optimale betingelser, siden jeg ikke har overskudd til å passe på å få i meg riktig mat, litt trim, ikke er i godt humør, stresser for mye osv.

- Dårlig samvittighet overfor meg selv, siden jeg ikke får trent noe, spiser feil og mister overskudd også av det, siden jeg stresser, er i dårlig humør og ikke får slappet av osv.

 

Ser jeg objektivt på det, er det lett å se hvor jeg bør sette inn støtet: Ta vare på meg selv og familien min! Deretter får jeg jobbe så mye jeg klarer i tillegg. Så jeg jobber iherdig med å virkelig overbevise meg selv om at det er lov å ta vare på seg selv, og at det faktisk vil lønne seg for samfunnet også på sikt!

 

Jeg er akkurat "ferdig" med en influensa nå. I dag skulle jeg tilbake på jobb, for er feberfri og influensa-fri (bare litt småtteri igjen, som hoste, som sikkert kan vare en stund uten at man akkurat er syk). Men nå sa "gravide-kroppen" min "STOPP". Kan tro jeg ble sint og oppgitt, er jo ikke sånn kroppen er til vanlig!!! Grrrrrrrrrrr. Men MÅ bare lære meg å tolke kroppens signaler, og innse at som gravid, så trenger kroppen mye mer hvile og mer tid på å komme seg fra sykdom. UTEN dårlig samvittighet.

 

[hæppisnæppi<3]

ja nå må jeg jammen le...hehe...dette skrev jeg på mandag!? På tirsdag snakket jeg med arbeidsgiver og lege og er nå ute 100% i en aktiv sykemelding. Kjenner at det var HELT rett å gjøre nå. Skuldrene sank noen hakk, og samvittigheten min er ikke fullt såå dårlig! Deilig!

Er virkelig glad for at jeg har en sånn fantastisk sjef! Hun sa at nå hadde hun lært at jeg er et Ja-menneske, så hun må sette litt grenser for meg!

 

Lykke til jenter, og ta vare på dere selv og familien! Det er det viktigste i livet vårt!

[Pennuna]

 

Skal til legen i morra. Gruer meg litt. Skal prøve å ta med meg dette som alle vi egentlig er enige om, men likevel har dårlig samvittighet for, i hodet når jeg drar dit. Akkurat som om jeg er redd for at han ikke synes jeg er syk nok, enda det var han som beordret meg sykemeldt en hel måned sist. Føler liksom at jeg burde ha blitt frisk til nå...

 

Snodig det der med at vi oppfordrer alle andre til å ta vare på seg selv, men så er det ikke så lett når det gjelder en selv..

 

Egentlig har jeg ikke lyst til å være sykemeldt i det hele tatt, men vet at jobben blir alt for tøff, så jeg har jo ikke så mye valg...