Seksuelle overgrep og fødsel

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har gjennom min barndom vært utsatt for seksuelle overgrep.

Dette er noe som er gjennomarbeidet med psykolog for noen år siden, trodde jeg. Men da jeg i 2008 mistet tvillinger i MA med påfølgende utskrapning, viste det seg at jeg ikke var helt ferdig med den vonde bagasjen jeg bærer på. Jeg fikk umiddelbart hjelp via sykehuset til å bearbeide dette, og tilbud om videre oppfølging i mitt neste svangerskap.

 

Nå er jeg et godt stykke på vei med vårt første barn, og har kommet igang med forberedende samtaler for å klare å føde "normalt". Jeg ønsker for min egen og min manns del at jeg skal klare dette, men det virker dessverre litt langt unna akkurat nå.

 

Det som plager meg mest er hvordan jeg skal takle nakenheten, og hvem som skal være tilstede og ikke under fødselen. Jeg har gjennom flere år bygget meg opp en sterk mur for hvem som kan komme nær meg og er EKSTREMT følsom på mitt privatliv. Og jeg opplevde i fjor at dersom denne muren blir brutt, faller jeg helt sammen og sliter voldsomt psykisk.

 

Siden jeg aldri har født før vet jeg ikke så mye om hva som er et "normalt" forløp(vet selvfølgelig hva som skjer rent teknisk med kroppen i alle fasene, men ikke så mye om resten av omgivelsene og de fysiske tilnærmingene til den fødende), og heller ikke så mye om hva man har krav på og hvordan ting kan foregå/løses under fødselen.

Jeg skriver derfor dette innlegget her for å få noen råd om hvordan dette kan tilrettelegges for at jeg til slutt skal komme meg gjennom det.

Er det noen som har vært i samme situasjon og som kan fortelle hvordan dere taklet dette? Eller er det noen som kan fortelle meg noe om hva jeg bør eller kan be om som kan lette på bekymringene mine?

[Ketisi]

Hei.

Skjønner hvordan du har det! Jeg har vært der!

For min del fikk jeg råd hos jordmor om å skrive ett brev som jeg la sammen med helsekortet. Der skrev jeg ned mine ønsker.. Bla: Minst mulig folk inne på fødestua ( Takler også nakenhet dårlig) Ett laken til å dekke meg med. Epidural når jeg ba om det. Osv, men du må selv finne ut hva du ønsker, og si fra dersom du føler at noen går over grensene dine! Dersom personalet på føden kjenner situasjonen din, gjør de hva de kan for at du skal ha det greit.

For min del, var det verste følelsen av ikke å ha kontroll. Er som følge av overgrepene blitt kontrollfrik. Hadde heligvis ei fantastisk jordmor som gjorde det til en grei opplevelse.

Hun var flink til å forberede meg på alt som skulle skje, og hvorfor.

 

Nå skal det også¨sies at en fødsel kommer det noe positivt ut av, imotsetning til noe så tragisk og trist som en spontan abort og utskrapning.

Tror du kommer til å greie dette helt fint, bare vær åpen om bakgrunnen din så tror jeg det ordner seg.

 

Jeg venter nå nr 4, har fremdeles krav til hvordan jeg vil ha ting, men når det står på som verst, tenker jeg ikke så mye på hva som har

skjedd. Vil bare ha ut ungen.

 

Lykke til, Stå på kravene og vær åpen!

[pauline og knerten]

Hei,

 

Dette kjenner jeg meg også godt igjen i!

Jeg er førstegangsfødende og ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, og vet etter flere år i terapi mye om hvordan det har preget meg.

Først og fremst blir jeg forferderlig redd og utrygg av smerter som jeg ikke nøyaktig vet hvor kommer fra, ettersom det er noe jeg har slitt mye med i de årene da overgrepene fortsatt var fortrengte. Jeg ser for meg at en kaotisk fødselsopplevelse, der ingen riktig forteller meg hva som skjer og der alt bare flyter og det gjør jævlig vondt, er det verste scenariet. Jeg har snakket litt med jordmor om dette, og ble, som rasy sier, rådet til å skrive et brev til jordmor som ligger klart sammen med papirene, sånn at vakthavende jordmor får lest om hvem jeg er og hvilke ønsker man har. Jeg syns det er inmari ubehagelig å brette ut min egen historie og å vite at alle på fødestua er klar over hva jeg har vært igjennom, men har kommet fram til at dette nok er det aller beste for å få en grei fødselsopplevelse... F.eks bare en sånn ting som at jordmor er forsiktig og varsom når hun måler åpningen, ettersom vi som har vært utsatt for overgrep gjerne spenner oss og får ekstra vondt. Og at det ikke legges noe press på oss. Sånne ting. Jeg skal formulere alt det der i brevet...

 

Lykke til til begge to!

[pauline og knerten]

Forresten: til anonym -

Hvis du har avsluttet behandlingen hos psykolog - men merker at dette fremdeles er en stor påkjenning for deg i forbindelse med graviditet - så bør du absolutt gå igang med terapi igjen!

Jeg var like ved å avslutte behandlingen hos min veldig flinke psykolog da jeg fant ut at jeg var gravid, og nå går jeg fremdeles en gang i uka. Er så glad for det. Selv opplever jeg nemlig at mange nye ting kommer opp i forbindelse med graviditeten, jeg kommer på en måte nærmere min egen barndom og regner med at dette bare vil fortsette etter at barnet er født. Dessuten dukker det opp nye problemstillinger dersom overgrepene, som mine, ble begått av noen i nær familie som fremdeles er i live.

Tungt er det - og helt nødvendig med en å snakke med!

Alt godt og jeg sender deg haugevis av styrke!

[Anonym bruker]

Så bra at du tar opp dette temaet med overgrep og graviditet og fødsel, det er så fort gjort å føle seg SÅ alene i en slik situasjon. Jeg kjenner meg SÅ igjen i det du sier. Jeg er nå i uke 35, første barnet.. Du har sikkert født nå? Kan du si litt om hvordan det gikk? Hvis du fortsatt er innom på forumet da.

[Anonym bruker]

I mitt første svangerskap valgte jeg ikke å opplyse noen av rundt meg (lege, jordmor, sykehus) at jeg hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. Jeg følte at jeg hadde bearbeidet disse traumene godt og at det ikke skulle bli noe problem å føde.

 

Jeg tok feil.

 

Jeg fikk en komplisert fødsel, men mange jordmødre innom og en konstant sjekking av åpning. Mange hender og instrumenter til enhver tid på kroppen min. Fødselen endte med hastesnitt.

 

Jeg følte at jeg hadde vært igjennom et gedigent overgrep og jeg gråt vel i 3 måneder etter fødselen.

 

Nå i mitt andre svangerskap, har jeg valgt å fortelle om overgrepene jeg har vært utsatt for og hvordan jeg opplevde min første fødsel. Jeg klandrer ingen for at jeg fikk en dårlig fødselsopplevelse. Det var mitt eget ansvar å gi hjelperene mine tilstrekkelig opplysninger slik at de kunne yte meg den hjelpen jeg var i behov av.

 

Jeg føler meg i trygge hender til neste fødsel.

 

Mine råd til deg:

-vær åpen og ærlig om din situasjon

-ikke vær redd for å sette grenser under fødselen, det er lov til å si nei

-hvis det er mulig, ha få mennesker rundt deg

-du kan ha på deg en sykehus "jakke" under hele fødselen (det hadde jeg)

-rolig musikk kan hjelpe til å avlede tanker

-lystgass får nervene til å roe seg

-barnefar som holder deg og hånden og stryker på deg

-barnefar som er nøye inneforstått med dine tanker og bekymringer -og som kan hjelpe deg å sette grenser.

 

Jeg tror at vi som har vært utsatt for seksuelle overgrep og som opplever at vi har bearbeidet disse traumene godt, vil uansett komme i situasjoner i livet hvor det kroppslige hukommelsen kicker inn og vi assosierer det vi opplever som et overgrep. Jeg tror ikke dette handler om at vi må gå i (mer) terapi, men at dette er helt naturlig ut fra hva vi har opplevd.

 

Masse lykke til :0)

 

Det kommer til å gå kjempe bra!!! :0)

[Anonym bruker]

Jeg tror det er kjempeviktig at man er ærlig om sin situasjon og forteller dette til jordmor. Jeg har gått til samtale hos jordmor under hele svangerskapet. I tillegg fikk jeg ekstra psykologhjelp som jordmor skaffet. Har tidligere gått til psykolog og trodde jeg hadde bearbeidet ting helt til jeg ble gravid.

Jeg skrev også brev som ble lagt i journalen om hvordan jeg ville ha fødselen og hva som var viktig for meg.

 

Men når jeg nærmet meg slutten, og de skulle begynne å sjekke leie til barnet så gikk alt galt. Jeg fikk angstannfall osv.

Jordmora på sykehuset var til overjordmor og fortalte senere hva som hadde skjedd, og jeg ble diskutert på bakrommet der. Det ente nå med at jordmødrene på føden ba meg tenke igjennom planlagt ks.

De var redde for at noe kunne gå veldig galt under fødsel, og at dette ville sette barnet og meg i fare. Samt de var redde for at fødselen ville gi meg en så psykisk knekk at det ville ta lang tid etterpå før jeg ville være stand til å ta meg av babyen ordentlig.

De ordnet papirer med lege da jeg samtykket at antakelig er nok et planlagt ks det beste for meg...

 

Så for meg blir det planlagt ks.

Jeg er veldig veldig glad for at jeg var ærlig fra starten om min fødselsangst.