Helt fortvila! (ble litt lenger enn jeg hadde forventet :( )

[Maya06 & Leah 07.08.09]

Hadde en kjempekrangel med foreldrene mine i dag

 

For å gjør en laaang historie så kort som mulig, her en saken:

 

Jeg traff forloveden min da vi var 16 (vi blir 23 i år). Vi har en datter på litt over 2 år. Vi hadde en pause fra hverandre på 6 måneder hvor forholdet rakna, og i forbindelse med dette hjalp foreldrene mine meg masse, men f.eks å kjøpe en 3 roms til meg og datteren min. Etter en stund kom jeg og kjæresten sammen igjen, men siden jeg var alene med henne en periode har jeg fullt opp av støtte fra lånekassen og NAV. (Får f.eks 50.000 i året til skolepenger for privatstudiet mitt). Foreldrene mine var ikke akkurat overlykkelige at vi fant tilbake, da de ikke kommer så godt overens.

 

I en stund nå har de vært stressa fori vi tilbringer mer tid sammen som en familie og de vil ikke at jeg skal gi opp all støtte kun for å bo sammen med han. (Har 2,5 år igjen på skolen) og de synes vi fint kan vente til da.

 

Da jeg luftet tanken på å flytte sammen med han til sommeren, kalte de meg dum! Hvordan kan jeg gi opp alt av støtte KUN for å være med kjæresten? (Leiligheten de kjøpte er egentlig arv fra min mormor, som mamma hadde planer om å dele mellom meg å søsteren min - dvs halve leiligheten er tenkisk sagt min).

 

Hun sa at hvis jeg fant på å kjøpe noe nytt med han, eller flytte med han nå og gi opp alt, ville jeg ikke få noe som helst (Noe som var kritisk da vi bestemte oss for å beholde fordi vi trenger et større sted å bo, og siden jeg er student får ikke jeg lån og jeg er fulltidsstudent så jeg har heller ikke muligheten til å ta en jobb i tillegg til 2 unger og en bikkje).

 

Etter mye frem og tilbake, tenkte jeg at det var like greit å si at grunnen til at vi tenkte i disse baner (da vi egentlig hadde planer om å vente siden det mest økonomisk gunstig for oss) - er at jeg er gravid.

Da flyr moren min i taket og begynner å skjelle meg ut - rett forran datteren min! (Vi var på søndagsmiddag) - i tillegg kastet hun meg bokstavelig talt ut!

 

Pappa og søsteren min var LITT mer forståelsesfulle så jeg fikk hvertfall en klem før jeg dro!

 

Jeg mener, jeg er 23 år - jeg klarer meg bra på skolen og ellers i livet, og jeg synes da de bare burde være glade på våres vegne at vi har funnet tilbake til hverandre! Jeg kan godt forstå at de er litt fortvilet når jeg sier jeg er gravid igjen, midt oppi et "nytt" forhold og studier - men jeg begynte å grine som en liten unge da mamma kastet meg ut og sa hun ikke ville ha noe med meg å gjøre!

 

Hva skal jeg gjøre da?

 

Ringte kjæresten (som er i utlandet akkurat nå) og han prøvde å berolige meg med at vi klarer oss uten dem og pengene deres - men for å være helt realistisk stiller vi i en mye dårligere situasjon uten startkapitalen vi hadde regnet med. Halve leiligheten er jo teknisk sett min - og nå tar hun det bare fra oss!

 

Aner ikke hva jeg skal gjøre jeg Føler meg litt hjelpesløs her jeg sitter med en syk unge og eksamen om 10 dager - og helt alene!

[lil_schnett]

uff... skjønner at du er fortvila! Ting skal ikke være så enkelt har jeg lært..

 

Men synes ikke foreldrene dine skal komme i veien for deg og typen din, ikke minst pga barn(a)..

 

Di trenger kanskje litt tid på å få det inn..? Moren min kunne i hvert fall reagert som din mor, men hadde sett etterhvert at sånn er det bare, og akseptert det. Du og kjæresten din vil jo fortsatt ha fulle rettigheter til penger fra lånekasse og nav, så lenge begge er i utdanning. Så dere ville jo klart dere uten økonomisk støtte fra foreldre.

 

Uansett så er det en utrolig kjip situasjon, som ingen gravide kvinner fortjener! Ønsker deg lykke til med både kjæresten, baby'n, foreldre og eksamen! Alt ordner seg tilslutt!

[imoen]

Ja, her er det en del urimelighet ute og går, fra begge sider. Jeg skjønner veldig godt at du er fortvila. Du har funnet tilbake til kjæresten, og ønsker selvfølgelig at familien er glade på dine vegne.

 

Jeg tenker som så, at dette har kommet som et sjokk på din mor. Både at dere har funnet sammen, etter hun har sett han såre sin dyrebareste skatt(deg), og nå er du på toppen av det hele gravid. Din mor reagerte ikke særlig rasjonelt. Sjokk kan utløse et sinne som selv ikke den som blir sint alltid har hatt muligheten til å forutse. Kall det gjerne en spontanreaksjon. Sårt og veldig leit for deg, samtidig som det sinne nok kommer fra et godt sted. Din mor er glad i deg, redd for deg, ønsker ikke at du skal bli såret igjen osv. Hun er gjerne fortvilet og redd. Tenk deg om det var ditt eget barn det var snakk om? Hadde ikke du gjerne hatt noen av de sammen tankene? Men det var fryktelig unødvendig av henne å reagere slik, særlig foran datteren din. Det kan ikke unnskyldes. Din datter skulle i det minste ha sluppet å overvære dette sinnet.

 

Angående leiligheten, så må jeg nok riste litt i deg og si at NEI, halvparten er overhodet ikke ditt! Det blir ikke ditt, før det evt. blir ditt. Dine foreldre/din mor er i sin fulle rett å trekke tilbake intensjonen om at du skulle få halvparten. Leiligheten er den som arvet den sin, og ingen andres. Så selv om det virker surt og kjipt, har du ingenting du skal ha sagt, ei heller noen rettigheter. Det at du sier at halvparten "teknisk sett" er din, vitner om at du nok er litt umoden og irrasjonell i forhold til dette. Det er klart at det kan oppleves som fryktelig urettferdig at det som en gang skulle har blitt ditt nå gjerne ikke blir det, men å si at det faktisk er ditt er litt umodent av deg. Husk at dine foreldre faktisk har hjulpet deg MYE når du har hatt det tøft. Det er det langt i fra alle foreldre som er i stand til å gjøre for sine barn. Stille med leilighet og det hele. La denne potensielle arven fare for nå. Ikke bring temaet på bane en gang, det volder ingen noe godt. Kan hende mammaen din ombestemmer seg senere, kan hende ikke. Uansett bør du la være å fokusere på den.

 

Du kan faktisk være så heldig å få lån selv om du er student, så lenge samboer/mann tjener greit. To unger vil trekke ned lånesummen, da unger=utgifter.

 

Jeg skal si meg enig i at din mor ikke reagerte på en særlig voksen og behersket måte. Gi henne tid. Det er nok ikke lett for henne å se deg sammen med en hun har vanskelig for å godta.En som på toppen av det hele har voldet deg smerte. Jeg skjønner at dette er veldig vondt for deg også. Du er mellom barken og veden. Du har bare en mor og du har kjæresten din som du venter barn med. Da er det ikke lett å se at familien ikke vil godta ditt valg av partner, uansett hvor glade du er i både foreldre, søsken og kjæresten din.

 

Dra nytte av far og søster. Forsøk å ta kontakt med din mor. Snakk gjerne med far og/eller søster i forkant. Kan hende mor bare trenger litt tid på å fordøye det hele. Hun vil nok ikke miste deg, hun er tross alt mammaen din.

 

Lykke til fremover!

[Maya06 & Leah 07.08.09]

Takk for innlegg begge to.

 

Fått et par mld av moren min der hun unnskyldte seg for sin oppførsel og sa at vi sikkert finner en løsning, men er ikke helt sikker på om det er dette jeg vil lenger. Virker som om de tror det er deres fulle rett til å "bestemme" hva jeg kan og ikke kan gjøre osv, KUN fordi de har hjulpet til økonomisk. Leiligheten står i mitt og min mors navn, der hverken den ene eller den andre kan f.eks selge uten den andres underskrift - derfor jeg sa "teknisk sett min". Grunnen til dette er for at jeg ikke skal ha for mye formue ift lånekassen bl.a.

 

Jeg vet jeg kan få fullt fødselsstipend fra lånekassen, (9860 kr), men siden studiet mitt koster 5500 i mnd blir det ikke mye igjen å bidra med etter lån, husleie, strøm, mat, bil og andre utgifter. Uansett vil vi nok klare oss - med eller uten penger fra mor og far - synes bare det var så utrolig unødvendig å "straffe" meg og la det gå utover hele familien, kun fordi jeg gjør noe de ikke synes er greit.

Jeg mener hvertfall at er man foreldre burde man være der for ungene sine i gode OG dårlige tider - og på et eller annet tidspunk må man jo bare godta at man er i stand til å leve sitt eget liv.

 

Jeg er ikke umoden, som sagt så gjorde jeg en veldig lang historie kort.

[Gjest Dina:-)]

Jeg syns moren din oppfører seg veldig umodent og vanvittig. Hvordan kan hun klikke på denne måten?

 

Ønsker deg lykke til.. Men ting vil jeg si og det er at man trenger ikke ha så mye til felles bare fordi man er i samme familie.. Jeg har ikke kontakt med min familie så og si i det hele tatt - nettopp fordi jeg ikke orker negative vibber.

[♥ anonym♥]

nr1.

 

moren din kan ikke ta fra deg arv. det deles likt mellom livsarvinger.

 

nr2.

 

Du er da voksen! syns dette var helt bak mål av din mor, men skjønner at hun vil passe på deg.

 

nr3.

 

du får ikke noe mindre støtte fra lånekassen dersom dere bor sammen, hvis ikke han tjener veldig mye, men da har dere jo egentlig ikke noe problem uansett.

 

 

håper dette hjalp :-)

[Maya06 & Leah 07.08.09]

Hei

 

Arven er ikke offisielt fordelt enda, dette er fordi jeg ikke skal ha for mye formue = ingen støtte fra lånekassen.

 

Siden jeg har hatt omtrent 100% omsorg for datteren vår, får jeg alt dekket av NAV som faller bort så fort vi flytter sammen, dette utgjør en 16.000 kroner i mnd + 60.000 i året for skolepenger og bøker.. Så vi taper en stor del, men familien er nå viktigere og blir bedre for oss alle sammen å bo under et og samme tak - til tross for litt mindre å rutte med.

 

Takk for svar

[Frukten og To små]

vil dere klare dere økonomisk uten støtten du per dags dato mottar fra nav?

 

regner med at dere har funnet ut av problemene dere hadde...

 

 

 

 

ang dette med foreldre:

 

i dine mors øyne vil du kanskje alltid være "lille" jenta hennes,

ikke sant. hun vil ikke se at du blir såret unødvendig og passer på deg så godt hun kan.

hun tenker vel også mye på hva som kan skje, siden det har oppstått en feid mellom dere.

 

ikke lett å være mamma heller..

hun vil jo bare ditt eget beste!

 

 

 

[Maya06 & Leah 07.08.09]

Ja, jeg vet hun vil mitt best - men noen ganger går hun for lang g gjør det til en sak om henne og ikke den det gjelder. Typisk "stakkars meg" opplegg - slitsomt!

 

Vi har funnet et par løsninger som vil hjelpe oss en del - heldigvis - så nå blir det hus allikevel Så hjelper det jo godt med støtte fra lånekassa også!

[thea - M har gull i gulping]

Jeg synes du har vært kjempe flink, etter det jeg har lest!!

 

Det er mange som sier at det ikke lønner seg å bo sammen for da mister man mye penger i mnd, men da er man i hvertfall to som oppdrar barna.. og barna for se like mye til pappaen som til mammaen sin:)

 

Jeg synes det er så bra at dere har funnet tilbake igjen.. Dere har jo vært sammen en stund også.

Du har din egen familie nå og du vet best hva som er best for deg og for din familie..

 

Og en dag er du jo ferdig med utdannelsen din og jobber og lever bedre økonomisk. Og da er du nok kjempe stolt av alt du da har fått til:)

Jeg synes allerede at du er kjempe flink! Og håper jeg blir like flink som det du har gjort inntrykk av at du er når jeg begynner på utdannelsen min, med en unge på slep!!

 

 

 

[Maya06 & Leah 07.08.09]

Takk for et veldig koslig innlegg

 

Jeg er helt sikker på at utdannelsen din kommer til å gå bra! Et lite barn gir deg ekstra styrke - hvertfall for meg

[thea - M har gull i gulping]

Takk selv:) Jeg håper på det!

[thea - M har gull i gulping]

Takk selv:) Jeg håper på det!