48 og fem mnd på vei med nr fem

[Miss Elizabeth Bennet]

Hei.

 

Jeg har vært her inne før, under forrige svangerskap, og jeg har lest noen triste innlegg her nå også, om mammaer som prøver og vil så gjerne få barn, og så går det galt. Og så lurer man: Orker jeg denne belastningen en gang til? Og er det i det hele tatt mulig å få barn etter 45 års alder?

 

Det vet jo ikke jeg noe om, for alle skjebner er unike, men jeg kan si litt om meg selv og hva jeg har opplevd, kanskje det kan bli til oppmuntring for noen.

 

Jeg hadde tre barn fra før, og var 40 år da jeg traff mannen i mitt liv. Han var mye yngre enn meg, og hadde ingen barn. Og ønsket seg veldig gjerne egne barn også, selv om han var glad i mine. Og jeg ønsket meg barn med ham.

 

Men alle sa at det ikke ville gå an. Vi var klar over faren for at det ikke ville være mulig. Allikevel, da spiralen var ute, var vi spente. Og jeg ble gravid nesten med en gang. Stor var derfor skuffelsen da jeg spontanaborterte etter omtrent 10 uker. Og da jeg aborterte tidlig omtrent hver fjerde måned etter det. For jeg ble gravid, det sørget jeg for å følge med på med tester og kalender og i det hele tatt. Det var et himla stress.

 

I tillegg til en veldig stressende livssituasjon, gjorde dette ikke miljøet for et lite frø særlig vennligsinnet, tror jeg.

 

Hvorom alltid var, flyttet vi, vi skiftet jobb, og vi ga opp hele barnedrømmen. Mannen min sa han ville ha meg uansett barn eller ikke, han valgte å heller satse på de barna vi hadde fra før, og se på dem som litt sine, noe han jo gjorde fra før også. Vi greide å være lykkelige allikevel. Helt til vi en morgen lå ved siden av hverandre i sengen, kikket i taket, og jeg sa: "Jeg tror jeg er gravid" og han sa "jeg vet det". Da var jeg minst tre måneder på vei, og hadde kjent det lenge, men hadde ikke testet noe. Jeg våget ikke tro på noe lenger. Og var 46 år. Vi snakket ikke mer om det. Før vi til slutt måtte gå til legen, fikk time på ul, og fikk konstatert et friskt barn i fjerde måned.

 

Vi turde ikke tro på noen ting før barnet var ute, med tok det veldig med ro og prøvde å leve sunt og tilfreds. Fødselen gikk veldig greit, faktisk greiere enn noen av de tre andre, som jeg hadde i en mye yngre alder.

 

Barnet er friskt og en riktig solstråle, og vi var svært lykkelige for å fått et barn sammen. Vi trodde vi hadde vært superheldige og at dette var enestående. Helt til jeg i høst oppdaget at jeg var kvalm og sliten igjen, og at brystene verket. Jeg var gravid.. Igjen turde jeg ikke si noe, det kom helt sikkert til å gå galt.

 

Det gjorde det ikke. Vi gikk til ultralyd, og fikk konstatert friskt barn i 17. uke. Nå er jeg ca 25 uker gravid, og sprekere enn noen gang. Og snart 49. Ihvertfall 48 og et halvt..

 

Og legen min sier at han har en pasient som var 53 da hun fikk sistemann. Han synes ikke jeg er unormal.

 

Kanskje det kan være en trøst til den som får lyst til å prøve igjen. Men jeg tror det lønner seg aller best å slappe av. Stresser man for mye, vil ikke kroppen..

 

Lykke til til alle sammen! Og til meg også, jeg er ikke ferdig ennå...

 

 

 

 

[emmy99]

Gratulerer så mye med nr 5 på vei..

 

Utrolig koseligt å lese innlegget ditt..man er ikke eldre enn man føler seg..vi prøver på nr 4 her i huset..er en vanlig familie med mitt,ditt og vårt barn..vi har en hver fra tidl forhold og en nydelig 3 åring sammen.. nå vil vi gjerne ha et til sammen fordi det er så koseligt, men ikke minst også for å gi vårt felles barn et "ekte" søsken, de andre er jo litt her og litt der så det blir jo ikke helt det samme som å ha et søsken på heltid liksom..

Jeg er sikker på at det er også noe du kommer til å sette veldig pris på iforhold til nr 4 og 5..

 

Lykke lykke til med alt.gleder meg til å følge deg her inne..))

[satser & vesla]

For en fantatisk historie :-) Tusen takk for at du deler den med oss. Det gir meg iallefall håp om at det er mulig etter fylte 40 år :-)

 

Lykke til med svangerskapet!!!

 

 

[Gjest]

Gratulerer og lykke til, og TAKK, TAKK OG TAKK !! )

 

Er snart 38 år og føler meg litt "tungsinna" nå...

Men dette skal vel jeg som bare er "ungtausa" klare... ))

[Vegaspia]

gratulere såååå mye, det gir håp til oss andre )

 

Lykke til med alt , håper vi andre prøvere og ungisinnprøvere kommer snart etter )

[Anonym bruker]

...det neste er vel et innlegg der noen på 65 er gravid med sitt tolvte barn...!?

 

...denne syke greia at noen alltid har behov for å toppe andre med innleggene sine.. ..eller gni det inn.. ..som på forumet for forstervannsprøver for en tid tilbake der noen fortviler over dobbeltestresultater som viser høy risiko for Downs syndrom, og er par personer selvfølgelig må rapporterte stolt at de hadde fått resultater 40.000:1 i risiko for barn med Downs syndrom...

 

..og ja, jeg er gravid, med kromosonbekreftet friskt barn, og over 40.. ..jeg synes bare det er tragisk at det alltid er noen som må holde andre for narr..

 

..det blir en stund til jeg gidder å bruke tid i disse foraene..

 

takk for meg

 

[magica fra tryll]

????? Og det var?? Unnskyld meg, men skjønte ikke poenget jeg? Hormoner?

[lissi33]

Gratulere så masse Så utrolig deilig å høre at alt ordnet seg til slutt og dere får to herlige små!!!

Jeg syns det var deilig å lese dette innlegget da jeg blir 34 og har litt panikk da jeg har mistet jeg også, pluss sliter litt med helsa og at dette kan ta litt tid

 

Var godt å lese! Lykke til.

 

klem

[Ønskebaby]

Tusen takk for en oppmuntrende historie!

 

Det er akkurat det vi trenger å høre når vi går rundt og bekymrer oss for statistikker, spontanaborter og alt annet som kan gå galt.

 

Jeg mistet nylig, er 40 år og må innrømme at jeg noen ganger tenker at toget er gått....

Da blir jeg glad for å lese slike historier som din. Som deg har jeg særkullsbarn fra før og nå en samboer som er en del yngre enn meg og barnløs. Synes det er helt naturlig at vi ønsker oss barn sammen. Har ikke tenkt å gi opp med det første :-))

[Anonym bruker]

Så utrolig herlig å lese innlegget ditt! Jeg er 37 1/2 og mistet min lille spire i november 08 hadde en MA da. Må si jeg ble utrolig skeptisk til og gjøre et nytt forsøk. Men som legen min sa '' dere må bare prøve igjen''

 

Nå føler jeg heldigvis at jeg er moden psykisk for og sette igang med en liten en igjen, selv om jeg vet at jeg sikkert kommer til og gå rundt og være litt bekymra.

 

Jeg og min samboer har vært sammen i 6 år og ønsker oss så veldig et barn sammen. Jeg har en sønn på 11 år fra et tidligere forhold så dette evt barnet blir en skikkelig attpåklatt, men det er bare kos synes vi da ;-)

 

 

[Ame65]

Skjønner godt at du vil være anonym, stakar deg, det oser missunnelse av deg. Har du ikke barn selv? Man blir glad av å glede seg over andres gleder, bare et lite tips :-)

[Ame65]

Hei igjen.

Det første innlegget mitt var til den anonyme som skrev mye dumt og negativt om alder og graviditet.

Jeg synes det var helt topp å lese innlegget ditt, jeg er 44 år og 14 uker på vei med nr 4, jeg storkoser meg med graviditeten og gleder meg veldig.

Lykke til videre til deg. Kos deg.

[Anonym bruker]

Helt utrolig, gratulerer !! Ja det går nok an selv i moden alder. Man leser stadig om eldre og eldre kvinner som føder barn. Det er jo flott.

Problemet (for meg og mange) er at det ikke fester seg og derfor ingen graviditet. Så lenge slimhinner fungerer bra (som også kan stimuleres kunstig eller akupunktur), er det stor sjans hvis man har lett for å bli gravid fra før.

Det gir jo flere håp også