hvordan opplevde dere den første tiden ?

[Gjest]

var den tøff? masse gråting og sånt?

eller bare fryd og lykke?

[Mamma&snuppa&spiren]

Jeg syntes det var tøft.

Snuppa hadde kolikk og det var jeg ikke forberedt på.

Timesvis med gråting hver dag.

 

Egentlig husker jeg lite av det første tiden.

Hadde barseltårer, var sliten og usikker på hvordan ting skulle gjøres.

 

Alt gikk seg til heldigvis

[Ophelia & Jr.]

Fryktelig tøff! Her var det pappa'n som tok seg av babyen de første 14 dagene. Jeg gjorde stort sett ikke annet enn å gråte! Etter de første 14 dagene begynte jeg såvidt å leve, men det tok lang tid før jeg ble komfortabel med situasjonen (ca når jr var 3-4 mnd tenker jeg). Jeg trodde i utgangspunktet jeg var godt forberedt, og dette var et høyt ønsket barn (5 år med prøving/prøverør), men likevel ble det altså slik... Det ble bekreftelsen for meg på at man aldri vet hvordan man reagerer på det å bli mor.

Men jeg vil også få sagt at jr nå er 6 mnd og vi storkoser oss sammen! Jeg elsker lillegutten min! Den tøffe tida har absolutt vært verdt det jeg (/vi) opplever nå!

 

[Elise18.11.08]

Synes det var veldig tøft jeg også.. Tror man egentlig aldri kan være forberedt på å bli mamma for første gang.. Det ble helt annerledes enn jeg hadde trodd! Gråt mye og synes alt var et ork og slit.

 

Jenta vår har kolikk, så det er jo med på å gjøre det litt tøffere. Meen nå er alt mye bedre heldigvis:) Begynt å sove for seg selv på dagtid og ikke så mye gråt.

 

Er veldig lykkelig;) Det er absolutt verdt å slite i begynnelsen.

[mamman til 2 godjenter:)]

Utrolig tøff og vanskelig. Trudde ikke det skulle bli sånn, alle sa til meg at dette er det beste som har skjedd meg osv..syns ikke det der og da. Vi sleit med amminga, ga opp tilslutt og pumpa meg i 7 uker, da gadde jeg ikke mere. Gråt masse, veldig mye av dagen faktisk, hadde ikke den berømte morsfølelsen som alle prata om, den kom ikke før mini var rundt 2-3 mnd. Jeg trivdes ikke som mamma i det hele tatt. Hadde en periode på 3 uker der jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, hadde lyst til å knipe dattra mi, måtte gå et annet sted for å ikke gjøre det, gikk hardt utover puter osv på soverommet vårt..hehe..Kan ha sånne dager nå og, og nå er hun snart 8 mnd.

 

Jeg som alltid har gleda meg til å bli mamma, trudde ikke jeg skulle oppføre meg sånn som jeg har gjort, har jo alltid elska barn. Og jenta vår har heller ikke vært noe "problembarn" eller hva jeg skal kalle det, sovet hele natta fra hun var 7 uker, stort sett blid og fornøyd. KOser oss mye mere nå, det gjrø vi, elsker jo den lille jenta mi:)

 

Så jeg forsto aldri den lykken som skulle komme med en gang etter fødsel, den har jeg aldri vært borti, den følelsen der du elsker babyen din med en gang..nei, ikke her i gården..

[Gjest]

Her var det bare fryd og lykke... Lillegutt sov og sov og sov, og når han var våken var han bare fornøyd. Var aldri noe tull på nettene, visste forskjell på dag og natt fra dag en, spiste to ganger per natt, det tok 5 minutter og han sovnet momentant etter mat. Gråt kun når han var sulten. Vi slet med ammingen og fikk ikke det til, men jeg stressa ikke sykt med det, så vi koste oss masse. Hadde masse energi og var i toppform de første 4 månedene.

[Frøken Freken]

Ser at mamman til Julie og jeg har hatt det ganske likt i starten - jeg sleit og med amminga, og hadde ikke noen stor morsfølelse de første ukene. Gråt mye og skammet meg utrolig over at jeg ikke klarte amminga og at følelsene var feil. Anser meg selv som flink med unger og har jobbet mye med barn og ungdom så jeg var helt uforberedt på at det ble slik. Da min første nevø ble født hadde jeg mer morsfølelse enn da jeg selv ble mor. I ettertid tenker jeg at det var mye hormoner inne i bildet. Etter 3 uker bedret det seg noe, og etter 6 uker sluttet jeg å gråte. Nå er snuppelure 4 mnd, hun har alltid vært superlett å ha med å gjøre - sover hele natten og gråter lite - og nå føler jeg en veldig sterk samhørighet med henne, og ikke minst glede over at hun er til!

[husmus &2]

Jeg må si meg enig. Her var egentlig alt bare fryd og gammen. Jeg gråt mine bitre barseltårer men jeg visste jo at det var akkurat det det var så jeg var egentlig fornøyd. Jeg tenkte at jo flere tårer jeg gråt jo mer melk produserte jeg. I tillegg synes jeg det var ganske hyggelig å sitte oppe midt på natten og spise pepperkaker og se på Frasier. Jeg hadde vel litt endorfiner enda, for nå er det såvidt jeg klarer å dra meg opp kl. 06 om morgenen for en kjapp flaske, selvom det bare er 2 mnd siden.

Jeg var frustrert ganske lenge over ammesituasjonen og drev meg selv til vannvidd med amming, pumping og flasking men jeg vil ikke si at det gjorde tiden vanskelig. Morsfølelsen kom med en gang og lykken har vært like stor siden den gang. Føler vi er litt bortskjemte. Han sover natten igjennom og er bare blid med mindre han er overtrøtt. Da er det hysterisk gråting som varer 5 minutter og så er det over.

 

[LilleBjella]

Syns det var helt grusomt:) Vel, ikke helt da, men veldig veldig tøft i hvert fall. Hadde det verst de to første ukene, så ble det gradvis bedre. Når han ble fem, seks uker, begynte det å blir mer moro og kos enn slit.

 

Jeg sov ytterst lite de første ukene, kanskje to, tre timer til døgnet. Og selv om jeg prøvde å tenke positivt, var jeg helt utslitt, og så mørkt på alt. Tror det er mye av grunnen til at jeg fikk det sånn. For det ble gradvis verre jo trøttere og trøttere jeg ble.

 

Følte meg helt mislykket som mamma, da jeg normalt har kontroll på alt. Nå følte jeg at jeg ikke greide noe som helst, og at jeg ikke dugde. A v og til følte jeg at når jeg dullet og dallet og koste med småen, så var det bare falskt og på liksom. Følte en enorm morskjærlighet da han ble født og de første dagene, og så ble jeg nesten litt lei han og angret:( Nå syns jeg derimot det hele er ganske fantastisk! Har lært hverandre bedre å kjenne, og har kanskje også kommet ned på jorda litt. Det å få barn er virkelig ikke bare en dans på roser. Det er opp og ned, som med alt annet i livet.

[Blue Lady ♥]

Opplevde det som noe av det tøffeste jeg har opplevd.et sykt barn en syk mor er en dårlig kombinasjon særlig når de pyntert kaka med alvorlige sykehusglipp.

Blir det søsken på han håper jeg ting blir bedre:=)

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Det var egentlig mest fryd og lykke når jeg tenker over d, faktisk!

Morsfølelsen kom m en gang, og den har blitt sterkere og sterkere m tiden..

 

Var jo oppe til tre-fire tida hver natt de første 8 ukene og forsøkte fortvilt å få snuppa til å sove, men som husmus skriver, var nok også jeg litt høy på endorfiner og adrenalin etter fødselen, så klarte meg utrolig bra m lite søvn egentlig...Var verre m gubben, han holdt på å gå på veggen av søvnmangel en periode;)

 

Så barseltårene kom vel egentlig aldri hos meg, bortsett fra første natten etter fødselen, hvor jeg begynte å sippe som en liten unge fordi min kjære ikke fikk lov til å sove i stolen ved siden av senga mi på barsel...Var så utmattet og sliten, og følte at d var et så enormt stort ansvar å ha lillegull sovende ved siden av meg den første natta, helt alene liksom.. (og m god grunn skulle d vise seg, snuppa holdt faktisk på å bli kvalt av sin egen oppkast midt på natta...Var så kvalm av alt fostervannet stakkar, at hun kasta opp i søvne...våkna heldigvis og fikk banka henne i ryggen, så gikk jo bra, men var en utrolig skremmende opplevelse...sov ikke mye den natta nei, på tross av at jeg hadde vært våken hele natta i forveien m rier..)

 

Min "tøffe" tid var da snuppa var omkring 2 mnd, og plutselig fikk puppeskrekk.. Da ble amminga bare kluss og stress, snuppa bare hyyyylte ved puppen og fikk i seg for lite mat.. Men etter to uker ca, fikk nok være nok, jeg la amminga på hylla og ble fulltids flaskemamma. Og trives utrolig godt m d, nå er mammatilværelsen bare fryd og lykke igjen, helt herlig!

[Hvalrosskreppa]

Hos oss var det veldig tøft. De to første ukene var helt greie. Da var vi som en lykkelig liten familie på fire (mann, dame, baby og hund). Men så begynte kolikken og det ballet bare på seg. Den varte i 3 1/2 måned og i løpet av den perioden så tror ikke jeg at jeg og sambo i det hele tatt rørte hverandre. Vi var slitne og lillegutt sov ikke på dagen i det hele tatt. Han var heldigvis flink på natta da. Ikke så rart når han var våken hele dagen og ilskrek... Jeg prøvde å amme så godt jeg kunne, men når jeg og sambo ikke hadde helt kommunikasjonen i orden, så var ikke det så lett. Jeg stresset og han mente noe annet. Vi ble enig til slutt da, men da hadde kolikken tatt seg opp og jeg hadde ikke mer melk igjen. Han gulpet opp igjen all morsmelken også. Så vi sluttet med amming etter to måneder. I tillegg så følte jeg folk så rart på meg når jeg sa at "han tåler ikke melken min". Og når folk kom å sa til meg at "jeg måtte nyte denne tiden" så gikk det inn det ene øret og ut det andre. Hva var det jeg skulle nyte, sa du? Jeg gråt minimum to ganger dagen i de tre første månedene...Generelt så syns jeg innblandingen og de "gode rådene" til folk er det mest slitsomme med å være mamma. Nå så husker jeg veldig lite av kolikkperioden...

 

Oliver smilte ikke før han var nesten 4 måneder. Men i ettertid så har han smilt mer enn jeg har sett noen smile før. Nå så er han verdens fineste og snilleste og vil ikke være hos andre enn mamman og pappan sin. Gråter sjeldent og sover minimum tre timer på dagen. Så vi er en lykkelig, liten familie igjen:D

[LilleVildeogMamma]

Åhh...jeg opplevde den første tiden som en eneste lykkerus.. Jeg synes ingenting var slitsomt selv om ammingen ikke var helt enkel og vi hadde mye nattevåk. Livet mitt ble komplett Høres sikkert klisje ut, men det er sant. Jeg og sambo har det også bedre etter at vi fikk barn, jeg har fått mye mer respekt for han og vi snakker mye bedre. sexen er også utrolig nok mye bedre nå! Men nå synes jeg det er slitsomt å være mamma. Tror han er en bestemt liten kar dette som vet hva han vil og skriker seg til det meste! Men det er jo bra det da..Er nok ikke så beskyttet av hormoner lenger så jeg merker nattevåk og skriking mye bedre nå enn i starten!!

Gråt litt noen døgn etter fødselen, men det var fordi jeg var skuffet over at fødselsopplevelsen min var forferdelig. Ikke fordi at det var slitsomt å ta seg av babyen. Var forberedt på det meste trodde jeg, men det var bare grusomt å føde...

[Pumaliv]

Kjenner meg igjen her. Mine barseltårer var aldri skikkelig triste eller alvorlige egentlig. Ikke det at jeg ikke gråt eller var følsom. Jeg gråt egentlig ganske mye. (Og gjør det vel forsåvidt ennå. Kanskje egentlig alltid har gjort?) Men jeg visste at sånn skulle det være, så det var helt greit å få ut litt dramatikk og hormoner av kroppen.

 

Den dagen vårt lille troll kom er den lykkeligste i hele mitt liv. Også de ukene som har fulgt. Det høres sikkert fullstendig klissete ut i andres ører, men det er nå sannheten.

 

Vi har både hatt kolikk og det ene og det andre. Legevakten(e) kjenner oss relativt godt. Men det har ingenting med den lykken jeg kjenner å gjøre. Jeg kommer liksom ikke over det faktum at han endelig er her og absolutt helt perfekt. Hver dag han våkner priser jeg meg lykkelig for at vi har fått med akkurat denne lillemannen her å gjøre.

 

Morsfølelsen kom som kastet på meg i det øyeblikket jeg så han. Den var og er som den største og mest kraftfulle forelskelsen jeg noensinne har hatt! (Stakkars mannen min.)

 

Nei, jeg trives veldig godt som mamma og har gjort det fra første stund. Skal ikke lyve på meg noe annet.

 

[Asobi]

Jeg husker den første tiden som helt spesiell. Hadde det veldig bra egentlig. Var utrolig glad for å se den lille jenta og at hun var frisk og fin:) Hadde et tøft svangerskap, så derfor var det på mange måter en lettelse og befrielse å ikke være gravid lenger.

 

Det var selvsagt slitsomt. Jeg gråt mine barseltårer, men følte meg salig og lykkelig når jeg gråt. Var ikke så usikker og bekymret som med førstemann, så jeg kunne kose meg med babyen fra dag en. Det er forskjellen fra første gang vi fikk barn.

 

Ammingen gikk helt greit, men hadde de vanlige oppstartsproblemene med veldig såre brystvorter, brystspreng og fikk uheldigvis to brystbetennelser. Når jeg var midt oppi det syntes jeg det var veldig slitsomt, men i ettertid har jeg nok glemt det litt.

 

Om jeg skulle gjort noe anderledes den første tiden, så hadde det vært å tatt det litt mer med ro. Hadde litt vel mye besøk og skulle rekke litt for mye. Om jeg får en til skal jeg være helt i vakum de første 4 ukene. Hehe:)

[Maya_1]

Så godt å lese andre erfaringer her!

Min er bare 3 uker, men jeg syns allerede det er hardt.

Alle sier overalt at jeg skal nyte tiden, at dette er den herligste perioden, men jeg synes ikke det og da får jeg kjempedårlig samvittighet for å ikke klare å nyte denne tiden som skal være så herlig.

 

Her er det bare skriking, barseltårer, søvnmangel og alt for lite melk.

Det går i amming, pumping, flasking og gulping. Igjen og igjen. Og kanskje en fem-minutters pause i mellom når hun endelig sover, men da burde jeg sovet litt selv. Jeg føler meg helt knust.

 

Og fikk jo den overveldende følelsen alt når hun ble lagt på brystet på fødestuen og første dagene, men savner fortsatt den store tilknytningen. Men vet jo strengt tatt at det kan ta noe tid...

Niholder på de som forteller at alt blir så mye bedre etter de første to månedene..

[Marihønemamma til prinsesse]

Det var tøft og grusomt!!!!! Blod,svette og tårer. Mye smerter etter fødselen og jeg syns faktisk synd på meg selv for all smerten jeg hadde. Revnet mye og følte meg helt forgrepet nedentil. Kunne ikke sitte eller gå på 2 uker og lå og ammet og fikk sår og dårlig ammeteknikk. Baby la ikke nok på seg. Hatet amminga, blødde fra såre pupper, gråt og angret på vårt ønskede barn. Dårlig samvittighet for manglende morsfølelse osv. Kjenner mye igjen av det de andre skriver......... Etter 6 uker ble alt veldig mye bedre. Hun smilte allerede etter 4 uker, til sin "dårlige" mor.

Jeg trodde ALT skulle være annerledes, men jeg tilpasser meg mitt nye liv og syns snuppa blir deiligere og deiligere for hver dag som går.

Beskyttelsesinstinkt har jeg hatt hele tiden, men morsfølelsen har vokst litt etter litt.

Jeg måtte bare akseptere at alt er forandret og at jeg ikke er sjef i eget liv for tiden. Man møter seg selv i døren merker jeg, mine dårlige sider kommer liksom helt fram i lyset.....

 

Maya 1, det blir mye bedre! Men det er krevende. Jeg tenker alltid når jeg kjenner at jeg tror jeg skal bli sprø, at dette er midlertidig, og at tiden går ubønnhørlig fort. Snart sover hun hele natta, men da er det vel noe annet som er slitsomt. Snuppa mi er 9 uker, hun har allerede forandret seg masse fra den tynne lille terroristen som ble med hjem fra sykehuset!

[Maya_1]

Ja den kjenner jeg også til, det var en tøff fødsel og måtte sy mye. Første to ukene klarte jeg knapt å sitte eller gå. Nå begynner det å komme seg, men synes fortsatt litt synd på meg selv

Jeg var forberedt på at det skulle bli krevende, men hadde ingen anelse om hvor tøft egentlig. Men det går seg nok til, sitter her og aner ikke hvorfor hun skriker hele tiden, gleder meg til å begynne å forstå henne

[AO3]

Den var ganske tøff, glad vi er ferdige med den...! Vi hadde vel egentlig en ganske "snill" baby som sov ganske bra, og samboeren min var hjemme fra jobb i fem uker etter fødsel, heldigvis... Så jeg rakk å komme meg ordentlig på beina før jeg plutselig satt der helt alene. Var ikke forberedt på å være i såpass dårlig form etter fødsel.