Burde skammet meg langt inni sjela.....

[Anonym bruker]

Har noe på hjertet som jeg er ganske så bekymret over..

Etter at bf gikk fra meg for 3 mnd siden, har det meste vært ganske så vanskelig for meg. Har termin i Mars og venter ei lita jente.

Så til det vanskeligste : og det er at jeg gleder meg ikke i det hele tatt til denne lille jenta skal komme...og skal jeg være helt ærlig med meg selv, så angrer jeg for at jeg i det hele tatt valgte å fortsette graviditeten..

Vet dette høres helt for jævelig ut ..og bare det å innrømme dette og skrive det ned her for andre å lese er for jævelig og veldig vanskelig ....

Er så redd for at jeg ikke vil komme til å få den kjærligheten til henne som til mine 2 andre barn( som har en annen bf )

Redd for å se på henne å bare se bf i henne- (han som jeg hater på det sterkeste som bare lager kvalme, redsel og bekymringer for meg, og som har gjort et svik mot oss som er større enn noe annet og som jeg aldri vil tilgi han for...)

 

Jeg vet jeg burde skammet meg langt inni sjela,og tro meg- det gjør jeg på det sterkeste også... men er så redd for at dette kommer til å bli en realitet når hun kommer ut....

 

Er veldig lei meg ,bekymret og ulykkelig om dagen...

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg! Vett veldig godt hva du går igjennom. Hadde en lignende situasjon for 1 år siden.

Bf sviktet meg 5 mnder ut i svangerskapet..kom som ett kjempe sjokk og jeg orket ingenting (hadde ikke andre barn).

Følte det akkurat som deg ang babyen...tok mot til meg og fortalte mine tanker til den snille fastlegen min.

Han tok tak i det og skaffet meg masse gode hjelp igjennom jordmor..psykolog og snakket selv med familie og venner.

Det tok tid men sakte men sikkert begynte jeg å glede meg over babyen igjen.

Dagen kom for fødsel og jeg hadde en kjempe flotte opplevelse med veldig gode jordmødre som støttet meg kjempe godt.

Verdens skjønneste jente blir endelig født ..de holder henne opp og fra det øyeblikket kjente jeg kjærligheten til jenta mi strømmet på.

 

Jeg gråt og sa gang på gang hvor glad jeg var i henne osv...i dag er hun 8 mnder og solstrålen i mitt liv selv om hun ligner pappaen på en prikk:-)

 

Ønsker deg masse lykke til ! Ta kontakt med lege..familie eller venner...viktig at du får bearbeidet dette..for det føles forferdelig å ha det slik.

[KEL1]

Hei

 

Jeg tror faktisk dette er en ganske naturlig følese. Bak de følelsene du kjenner ligger kanskje ( skjult) frykten for å være alene om dette?

 

 

 

[Anonym bruker]

 

Det første du bør gjøre er å forsøke å legge vekk skammen. Den gjør alt mye verre og er ikke til noe nytte.

Så må du huske på at selv om man har bf tilstedet, så er det ikke alle som kjenner kjærlighet til barnet i magen fordet. Og med mange bekymringer og det at man går gjennom en sorgprosess etter å ha blitt forlatt er noe som styrker de vonde følelsene.

Men ting blir nok helt sikkert noe annet etterhvert. Allikevel anbefaler jeg deg å ta kontakt med jordmor om dette du går gjennom, og få eventuelt tildelt psykolog. Det er heller ikke noe å skamme seg over. Da får du bare litt hjelp til å fordele ulike følelser og få fornyet mental energi.

Jeg er helt sikker på at det ordner seg for deg.

Lykke til =)

[Anonym bruker]

Hei. Vet akkurat hvordan du har det.. Er 4 mnd på vei nå og klarer ikke å glede meg over det jeg har i magen. Det er bare der.. Fikk høre hjertelyden forrige uke, trodde det skulle bli bedre da, men eneste jeg følte var; ok, det lever.. Har veldig dårlig samvittighet både pga mitt synspunkt på graviditeten og det at jeg røyker. Jeg vet jeg vet, det er ikke bra, men jeg får ingen følelse av at det er noe der. Formen har vært elendig, magen vokser osv, men hvor er gravidfeelingen? Klarer ikke å se for meg at jeg kan bli glad i ungen i det hele tatt. I tillegg til dette er jeg redd for at ungen skal bli lik faren, for han har dummet seg ut og ødelagt så mye nå at jeg så vidt klarer å snakke med han.. Og enn hvis ungen er lik ham? Kommer jeg til å synes den er stygg og mislike ham/henne?? Føler meg skikkelig ekkel som tenker sånn, men tankene liksom dukker opp hele tiden.

Skal på UL om 2 uker. Håper på at det blir bedre da, men jeg tviler på det. Barnefaren har krevd at han skal være med, og dette legger en ganske så stor demper på det..

Så du er ikke den eneste som sliter med slikt, men er det slik som alle mødre sier, så går det over når ungen er ute og du får holde den for første gang:) Tror vi skal satse på det alle som har det sånn..