Er det ingen diskusjonsforum for oss som HAR tatt abort.. Angrer litt og kanskje trenger å snakke om det

[Anonym bruker]

Er det ingen diskusjonsforum for oss som HAR tatt abort..

 

Tok abort i uke 8. Skulle vært 14 uker i morgen. Tenker på det så sagt daglig... mulig jeg kommer til å angre groteskt på dette... Kjæresten min er ikke klar for barn i det heletatt så han er det lite å hente i når det gjelder å snakke om dette. Angeren og panikken over hva jeg har gjort kommer når som helst.. barnevogner, babyer og gravide damer OVER ALT for tiden.... Føler jeg kan briste når som helst.... Har brutt sammen helt plutselig og kjæresten min er flink til å trøste meg og ber meg snakke ut om det.. men vet liksom ikke helt hva jeg skal si.. babyen var ikke planlagt og kom etter en utenlandsferie PÅ Ppiller...

 

Han ønsker ikke barn før vi er over 30.. vi er 24 nå.. så har liksom ingen å snakke med det om... har alltids venninner men føler jeg sliter de litt ut med preiket mitt.....

[Anonym bruker]

hmm.. har dere vært sammen lenge? synes det var lite voksent av han å velge abort i en alder av 24. Min sambo er selv 24, og han føler seg nå klar for barn. 30 mener vi er for gammelt, da skal vi være ferdig.. er nok desverre ikke vits i å angre heller, gjort er gjort..

[Gjest]

Hei HI!

 

Ja, skjønner at du angrer, siden du tok en abort som du innerst ikke ønsket.

 

Men samtidig kan du ikke legge ansvaret på kjæresten din, for dette var kun ditt valg og det var kun du som tillot at aborten ble gjennomført. Valget har ikke noe med andre mennesker å gjøre, uansett om de er BF eller familiemedlemmer eller hva de måtte være.

 

Jeg tror at denne opplevelsen har traumatisert deg og at du trenger litt hjelp for å komme over dette? De på Amathea (tlf 815 32 005) kan gi deg råd og veiledning. Det går også an å besøke dem på kontoret for veiledning (med eller uten sambo), hvis veien ikke blir for lang for deg da. Lurer på om de også har gruppesamtaler for jenter i din situasjon? Men det er jeg ikke sikker på da...

 

Du kan også ta opp dette med legen din, kanskje du er i ferd med å utvikle en depresjon? Det finnes nok flere alternativer for hjelp som du kan få for å komme deg videre.

 

Håper at det snart går bra med deg, det kommer til å komme bedre dager!

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Vi har kjent hverandre i to år nå.. men ikke vært "seriøs" mer enn siden sommeren juni.. juli...... og offisielt et "par" siden oktober...

[Anonym bruker]

vet dette var "mitt" valg.. men vi hadde kommet til å bli to om dette barnet. Ville heller ikke tvinge han inn til dette ansvaret. Han hadd enok aldri stolrt på meg i store avgjørelser senere... og når usikkerheten kom vippet den mot abort.. begynte å planla mye.. reiser.. mere skole... Kunne aldri falt meg inn at jeg kom til å angre på denne måten

[prinsessemor-77]

Hei kjære deg!

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg/vi tok abort i sept -08, har to barn fra før. Det var det vanskeligste valget jeg noen gang har tatt og håper jeg slipper å ta et slikt valg igjen. Jeg tok abort pga helsen (orker ikke gå inn på alt nå) men også en del ekteskapsproblemer. Jeg vet i dag at jeg ikke kunne valgt annerledes, pga helsen hadde jeg ikke klart et sv.skap til. Men det er vanskelig å ikke kunne velge, ble litt frivillig tvang om du skjønner. Har heldigvis to nydelig barn som jeg lever for, men det valget jeg/vi tok i høst kommer alltid til å være med meg. Har hatt en bedre periode før jul og frem til nå. Men nå gruer jeg meg til mai mnd når jeg hadde termin. Lurer på om vi skal bestille en sydentur i mai bare for å ha noe å se frem i mot og "rømme" litt vekk.

 

Det er jo ikke så mange ukene side inngrepet ditt. Du kommer sikkert til å gode og dårlige dager i lang tid. Og kanskje er det litt hormoner igjen... Fint at kjæresten din støtter deg. en abort er ingen enkel løsning dessverre. Tillat deg å være trist og sørg. Men som det er sagt over her, snakk med noen. Legen din, amathea, sosionom på sykehuset du hører til osv. Jeg har hatt gode venner heldigivs. Men jeg kjenner også på den nå at jeg ikke belaste dem noe mer. Har hatt samtaler med legen min også. Jeg gråter enda, men litt sjeldnere. Men som sagt gruer jeg meg til mai. Gleder meg til å få det overstått. Jeg håper at tiden leger dine sår, det er vondt deg du går igjennom. Jeg har det også sånn at jeg plutselig knekker sammen uten av jeg hvorfor. Når jeg tolker bildene i hodet mitt, ender jeg alltid opp på aborten.

 

En ting jeg prøver å si til meg selv, er at målet er ikke å glemme for det kjenner at jeg kroppen min aldri kommer til å gjøre. Men å finne en måte å leve med dette valget på som passer meg.Og at med tiden vil jeg få litt avstand fra det. "Barnet" kommer alltid til å være med meg uansett, det kan ingen ta i fra meg.

 

Hører gjerne fra deg igjen. Godt å snakke med noen i samme situasjon.

Stor klem og ta vare på deg selv.

[sevi]

Hei du.

 

Dette er vel egentlig diskusjonsforumet for oss som har tatt abort også..har vært flere innlegg om det her i alle fall! Så her er det bare å skrive.

 

Du er nok ikke alene om å ha sorg, anger og vonde tanker om det som har skjedd. Vi er flere i den båten for å si det slik og jeg har lest at det er ganske så vanlig egentlig.

 

Jeg kommer også til å angre på aborten jeg tok for ca 10 mnd siden, men jeg har etterhvert lært meg til å leve med dette valget. Mannen min var så negativ også har vi noen helsemessige problemstillinger, men vi lurer fortsatt fram og tilbake om vi skal prøve igjen. Jeg var veldig lettet i noen få dager etter aborten, men så kom allt det vonde. Du har jo nettopp tatt en abort og da er det tøft...etterhvert håper jeg at du også klarer å leve med det som en del av deg og at du får det godt framover!

 

Skriv gjerne her, vi er flere som svarer her inne!

 

Trøsteklem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg tok abort etter eget ønske uten noen form for press, allikevel hender det at jeg får en enorm skyldfølelse. Gjennom alle månedene som fulgte etter aborten var jeg veldig klar over hvor utviklet fosteret skulle vært, på termindato var jeg helt fjern. Og jeg har sterkere ønske om å få barn nå etter aborten. Før jeg ble gravid trodde jeg at jeg aldri skulle ønske å få barn. Dette har med en kombinasjon av hormoner og følelser å gjøre. Samboern din har ingen forutsetning for å forstå hva som foregår i hodet ditt, han har ikke kjent det på kroppen.

 

Jeg kan love deg at anger og sorg blir svakere og lettere å takle med tiden. Men du kommer alltid til å ha den lille i bakhodet ditt. Blir det slik at det går utover hverdagen din syns jeg du skal oppsøke psykolog.

 

Ingen har rett til å dømme deg. Skriv gjerne ut om følelsene dine her. Jeg skal spytte på alle abortmotstanderne som nedverdiger seg til å hakke på deg. De har ingenting her inne å gjøre.

 

All medfølelse fra meg *klem*

[Anonym bruker]

Tusen takk for støtte:) Kjenner meg VELDIG igjen i hva du skriver... jeg trodde heller ikke at jeg noen gang ville ha barn før jeg ble gravid.. noe skjedde med meg da.. nesten så jeg tenker at vi fra naturens side er laget for å ville "beskytte" det ufødte i magen vår.. Jeg og har full kontroll på termin og utvikling av fosteret som skulle ha vært.. i dag skulle jeg ha vært 14+ 6....

 

Saken blir ikke særlig bedre når mine to beste venninner en etter en kommer til meg og sier de er gravide.. Hu ene skal ha en mnd etter min "termin"... så føler jeg ALLTID vil bli mint på babyen jeg fjernet...

 

hadde jeg vist alt hva jeg har "fgått igjennom" med meg selv etter aborten har jeg ALDRI tatt abort... hadde jeg blitt alenemor og kjøresten min gått fra meg... jaja.. da har d skjedd.. og ikke misforstå.. er VELDIG glad i han og vil ikke miste han for noen ting i hele verden!

 

han er klar over at dette er sårt for meg.. jeg har ikke hatt guts til å si noe selv men han hadde vist bedre sosiale antenner enn jeg antok... Trykker vekk kanalen på tv'n om det er om fødsel og babyer... kommer og gir meg klem og legger seg siden av meg om han merker jeg tenker på "noe"... spør om jeg vil snakke om det men nevner jeg babyen blir han igjen heeelt stille... Det som nesten er mest ille er at jeg "tror" jeg har det bra.. smiler.. ler.. vil gjerne ha det godt sammen med han.. men for å komme med et eksempel så kan latterkrampe midt i en komedie gå over til gråt helt plutselig.... og da kjenner jeg meg plutselig helt sjuuukt trist.. som om jeg ikek har "lov" å ha d bra