Veldig redd...........

[Anonym bruker]

Jeg er 36 og gravid i uke 11+5. Jeg har to barn på 9 og 13 år. Mannen min og jeg var liksom ferdig med barn, og jeg må innrømme at det er veldig deilig at barna er så store at de klarer seg selv. Etter at minsten ble født fikk jeg en fødselsdepresjon, og det var IKKE godt. Nå har jeg hatt time til medisinsk abort to ganger uten at jeg har klart å fullføre det, og har tilbud om kirurgisk abort på tirsdag, det er siste sjans. Jeg er så frustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke så veldig lyst på flere barn, men var på UL i dag, og babyen vinka til oss på skjermen.... Grunnen til at jeg vurderer abort er at jeg er livredd for å gå inn i en ny depresjon, og at jeg da ikke skal klare/orke å ta meg av babyen. Er redd for alt mulig og det er jo litt rart da forholdene rundt meg ligger til rette, god økonomi, stabilt forhold, godt voksen, god jobb osv.

 

Andre som merker at man blir mer "pysete" med alderen? Eller noen som har opplevd en slik depresjon og vil dele noen erfaringer med meg?

[Anonym bruker]

Virker ikke ut til at du er klar for noen medisinsk abort.Du bør kanskje kontakte fagfolk som kan gi deg svar på om det det er stor risiko om å få fødseldepresjon igjen eller ei.Regner med at fleste parten i moden alder er veldig glad for at vi er gravide.Har ingen erfaring med fødseldepresjon.Jeg er 43 år er egentlig ikke pysete,men går mer i at enn har mer erfaring og tenker mer(går dypere)og reflekterer mer.Ønsker deg lykke til med valgene dine.

[Sweet tooth]

Det høres ut som om du trenger hjelp fra noen til å sortere ut hva du/dere egentlig vil. Hva om du tar kontakt med helsestasjon eller din fastlege på mandag? Jeg skjønner at du er oppe i et dilemma, og det er vanskelig å ta stilling til noe så viktig på kort tid.

 

Har ikke selv noen erfaring med fødselsdepresjon, men vet en skal ta det på alvor og søke hjelp. Dersom dere velger å beholde barnet, kan det jo tenkes at du er bedre forbredt til å takle en eventuell depresjon denne gang? Du kan få hjelp tidligere, og de rundt deg vet mer om hva de kan gjøre. Det er jo heller ikke sikkert at du blir deprimert denne gangen, det er jo mange år siden sist, og det kan være veldig annerledes for deg denne gangen! Du kan jo be om samtaler med helsestasjonen ol. om dette underveis i svangerksapet også, og be om ekstra oppfølgng etterpå.

 

Noe du sikkert har tenkt på, er jo at om du skulle velge å avbryte svangerskapet, kan jo det også medføre depresjon, særlig når du er så i tvil om hva du skal gjøre.

 

Vil du få god støtte av mannen din dersom du velger å beholde barnet? Hva ønsker han? Uansett hva dere velger håper jeg dere klarer å stå sammen. Lykke til.

 

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner dette er vanskelig for deg, var i noe lignende situasjon i høst. Vi var definitivt ferdige med barn, greit når de hadde blitt så store 16, 14 og9. Men etter en sterilisering som bare ble utsatt skjedde det jo self, gravid! mannen min fikk panikk og sa klart ifra at dette ønsket han ikke og at 3 var nok, noe jeg også delvis var enig i. Men så er det slik da at den som går med fosteret i seg tidlig begynner å få et forhold til det, grublet frem og tilbake i ca 4 uker og ble bare mere sikker på at abb var uaktuel (hadde en for mange år siden med påfølgende depresjoner, og sa da til meg selv aldri mere) Det var veldig godt å komme til denne avgjørelsen etter uker med skal, skal ikke. Ikke kjempehappy pappa`n men fikk støtte og "vi klarer da en til" Det tar ikke mange dagene så starter jeg og blø, blir henvist til UL der det blir påvist tvillinger......en merkelig følels av sjokk, panikk, glede strømmer gjennom meg. Dette er to mnd siden og alle gleder seg nå( pappa`n også=) )

Selv om jeg kan få tanker om at "hjelp hva har jeg gitt meg ut på" har jeg ALDRI angret.

Man reagerer forskjellig på slike ting, jeg ville ha snakket med lege, om ev oppfølging, psykolog kanskje underveis i svangerskapet for å forebygge en ev deppresjon..?

prosenten er større for at du vil angre på en abb, enn at du vill komme til å angre på at du beholdt det.

Kan vel vere lurt kanskje å snakke om dette til noen som forstår deg og er flink til å lytte, uansett hva du velger å gjøre.

Ønskar deg LYKKE TIL med valget, og ps. Håper du ikke ble vettskremt ang tvillinger hos meg=)

Gleder meg masse nå!

[Anonym bruker]

Hei. Ser at du har fått mange gode svar allerede. Jeg er også 36 år og fikk mitt første barn for bare 2,5 år siden. Vi var mitt i husbygging og ganske slitne da vi ble foreldre for første gang. Da vi endelig kom i hus var barnet nesten et halvt år gammel og en kraftig depresjon kom opp fra ingen steder. Akkurat da jeg endelig kunne begynne å "slappe av". Kanskje jeg endelig tillot meg selv å kjenne etter hvor mye som hadde skjedd siste tiden. Vanskelig å si. Heldigvis varte det ikke så lenge, men det var intenst. Har vanligvis jevnt god form fysisk og psykisk. Fikk nummer to for godt over et halvt år siden og har vært veldig redd for en gjentagelse. Hadde nok vært rask til å søke hjelp denne gangen, for i ettertid skjønner jeg ikke hvorfor jeg skulle bite tennene sammen og komme meg gjennom det alene. Men, så langt har det gått bare bra. Ser at din redsel for en gjentagelse er hovedgrunnen til at du vurderer abort og da vil jeg gjerne være et eksempel på at svangerskapene og tiden etterpå er forskjellige på absolutt alle måter. Lykke til med avgjørelsene dine.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

hei du.

 

Jeg var i en lignede situasjon som deg for ca 10 mnd siden. Først hadde vi prøvd noen år å få et barn til, men så ga vi opp (de andre barna begynte bli store og vi gamle -he he). Vi begynte med kondom i "farlig" perioder...og gjett da ble vi plutselig gravid. Mannen min ville absolutt ikke ha dette barne...orket ikke starte på nytt osv. Jeg var aldri sikker, men det ble likevel en abort. Og gjett om jeg har angret på dette! Jeg har vært mye deprimert og nedfor og sliter litt fortsatt, selv om jeg har det bedre nå enn på lenge...en stund lurte jeg på om vi skulle flytte hver for oss til og med! Vi har hatt mange samtaler (nesten hver dag) for å komme dit vi er nå. Og vi prater faktisk om å prøve på nytt! Det er liksom en som mangler!

 

Så mitt råd er å tenke deg nøye om...mitt valg ble forhastet...var under 7 uker. Snakk med en sosionom på sykehuset eller ring Amathea.

 

Jeg sier ikke at det rette for deg er å beholde, bare at du må være så sikker du kan! Jeg har ingen erfaring med fødselsdepresjon bare med depresjon etter abort.

 

Lykke til hva enn du velger.

 

[Anonym bruker]

Vil takke for mange gode råd her inne. Jeg har pratet med både legen min og flere på sykehuset, men er fortsatt veldig usikker. Det heller nok mest mot abort på tirsdag. Min samboer vil gjærne beholde barnet, men det er lett for han å si da han er mye borte, er hjemme ca. annenhver helg..... Jeg jobber turnus, og barna er jo så store at de er hjemme alene når jeg jobber kveldsvakt. Det er ikke lett å skaffe barnevakt 2 kvelder i uka...... Jeg har visst om dette i 6 uker nå, men har fortsatt ikke klart å bestemme meg 100%, helt håpløs! Jeg har jo to friske flotte barn så jeg "trenger" jo ikke en til, man kan jo ikke få et barn bare fordi de er søte, men det er jo feil å velge det bort fordi jeg er glad i f.eks. å sove lenge..... Aaaaaaarrggg, vinglepetter, det er det jeg er......... godt å få luftet tankene litt her inne!

Takk igjen for mange fine tilbakemeldinger!

 

[Anonym bruker]

Kanskje er det meninga at du skal ha dette barnet?

Kanskje kan du bytte jobb, så du slipper kveldsvakter.

Kanskje vil du angre dersom du utfører abort.

Kanskje er det beste å beholde barnet dersom du er usikker..... for du kommer helt sikkert ikke til å angre på det, men du kan derimot komme til å angre dersom du tar det bort.....

 

Jeg har ingen fasit, men kanskje det er forsnuftig å tenke litt på det jeg skrev no? Kanskje?

[Rosinmamma]

Dette innlegget rørte sjelen min. Siden det er tirsdag i dag har du vel allerede tatt et valg... Eg håper du klarte å ta det riktige valget for deg... Uansett hva det ble, så håper eg du tar kontakt med legen din, slik at han kan henvise deg videre så du får den hjelpen du trenger. Du virker så usikker på valget at eg trur du vil ha godt av å bearbeide følelsene dine uansett.

 

Lykke til!!!

[Sweet tooth]

Hvordan går det med deg, Anonym? Håper du føler deg lettet nå da valget er tatt, uansett hva du valgte. Lykke til videre!

 

 

[Anonym bruker]

Trådstarter her,

 

Jeg tok kirurgisk abort, fikk infeksjon med enorme smerter of enda en utskrapning, men det er greit.....

 

Har det ikke like greit nå, innimellom angrer jeg skikkelig. Ser nyfødte og blir helt satt ut. Ser fortsatt den lille hånda som vinka til meg fra UL skjermen, vinka liksom "hadet".... Griner ofte da de tankene kommer....

 

Som oftest har jeg nok mest dårlig samvittighet for det jeg har gjort. Drept det lille barnet mitt. Alle på sykehuset var så koselige mot meg, og jeg syntes det var forferdelig at de var så hyggelige når jeg gjorde det jeg gjorde, men det er vel jobben deres...

 

Tror alltid at det vil føles som om det mangler en i familien min.

Savner deg, lille venn, er veldig glad i deg!

[Rosinmamma]

Kjære deg. Eg håper du klarer å legge alle desse triste tankene bak deg snart. Eg er så lei meg på dine vegne for at du havnet i denne situasjonen og måtte ta et sånt tungt valg. Historien din har gjort et vanvittig inntrykk på meg. Har kjempelyst å gje deg ein klem og sei at alt kommer til å bli bra, for det gjør det nok bare du får litt tid på deg. Vær snill med deg sjøl og prøv og ikkje tenke på UL bilder o.l. Ved sånne store valg er det nok heller sjelden at man føler 100% for det ene eller det andre, så at du sliter med triste tanker er heilt som forventa.

 

Ta godt vare på deg sjøl og la kjærligheten fra dine nærmaste varme deg i tiden framover. Eg håper solen skinner masse på deg i tiden som kommer!!!

 

Masse, masse lykke til til deg jento

[Anonym bruker]

Trådstarter her, igjen!

 

Vil bare takke dere for støtten, særlig deg "Rosinmamma", ble helt rørt av inlegget,ditt. Godt å kjenne at noen bryr seg!

 

Den siste uken har jeg ikke gjort annet enn å tenke på hvordan jeg klarte å gjøre det jeg gjorde. Og jeg angrer veldig. Tanken om å få en baby er plutselig ikke så forferdelig lenger. Tenker at det ville være fint, men det er jo tragisk at jeg ikke hadde disse tankene FØR aborten. Har vært inne på tanken om å bli gravid igjen, men vet at det er for tidlig til å ta stilling til det enda. Hormoner og alt må nok komme i orden igjen....

 

Takk, igjen!

[Anonym bruker]

Hei igjen - skrev et av innleggene over her!

 

Jeg føler vi er litt i samme bås og jeg vet veeeldig godt hvordan du har det nå, det er utrolig vondt! Heldigvis (en trøst til deg), er det slik at tiden leger sår, det er i alle fall min egen erfaring! Jeg angrer også veldig på min abort...nærmer seg et år nå. Jeg skulle aldri ha gjort det, selv om det var argumenter for det. Vi lurer veldig fram og tilbake hva vi skal gjøre nå faktisk dvs om vi skal prøve på nytt.

 

Det er et eget forum for oss her på bim også, vil bare gjøre deg oppmerksom på det om du ikke har oppdaget det! (Beholde barnet?).

 

Jeg føler veldig med deg!

 

Klem fra meg.