Da Herman ble født

[^^*MissChris*^^]

Det startet så smått annen juledag. Når hele vennegjengen satt og spilte Alias kjenner jeg noen små spark i leggen. Det var min samboer som forsøkte å fortelle meg at hun kjente noe var i ferd med å skje.

Ettersom dette er vårt første barn, hadde vi bestemt oss for å vente så lenge som mulig med å dra til sykehus. Lettere sagt enn gjort.

Derfor hadde vi ingen planer om å reise med det første.

 

Etter et par timer med Alias og modningsrier, får jeg mer enn subtile hint om at det nå er på tide å bevege seg litt. Ettersom det nå begynte å bli vel ubehagelig å sitte stille.

Vi forlot selskapet og gikk en liten runde før vi satte oss i bilen på vei hjem.

Der fant min samboer ut at setevarme var en god ting for å få slappe av. Dermed ble kjøreturen hjem utvidet med 20 minutter.

 

Da vi omsider kom hjem, forsøkte vi å legge oss for å få noen timer med søvn. Riene ville det imidlertid annerledes. Setevarmen hadde øket intensiteten og derfor ble søvn en umulighet for min samboer, og da naturlig nok også for meg. Etter tre timer med våking, og tre episoder med så smertefulle rier at puten ble våt av salt vann bestemte jeg at vi skulle reise ned på sykehuset. Jeg ville ikke være bremsen på å reise når jeg så hvor vondt det var for min samboer.

 

Da vi kom frem til sykehuset fikk vi beskjed om at det fremdeles var modningsrier. Vi hadde fremdeles en lang vei igjen. Vi ble vist inn på et kaldt venterom. Dermed ble det null mulighet for mer søvn denne natten. Da morgenkvisten nærmet seg fikk vi endelig komme inn på en fødestue. Min nær utslitte samboer fikk seg da et etterlengtet varmt bad. Jeg, den nervøse vordende far satt på baderomsgulvet med et lett fåret uttrykk og følte meg hjelpeløs. Å være i en sånn situasjon uten å kunne hjelpe til med noe annet enn mitt blotte nærvær føles temmelig utilfredsstillende.

 

Timene gikk, vi flyttet oss over til en dobbeltseng. Jeg kunne se hun ble mer og mer utmattet. Selv merket jeg at jeg duppet av i omtrent hver eneste stille stund mellom riene. Vi begynte å bli temmelig utslitt begge to. Det var temmelig frustrerende at jeg var så trøtt. Jeg gikk jo ikke på langt nær gjennom det samme som hun. Allikevel klarte jeg omtrent ikke å holde meg våken uansett hvor mye jeg prøvde.

Da klokken nærmet seg 11 hadde hun etter samtale med jordmor bestemt seg for å få epidural. Hun hadde ikke fått sove på godt over et døgn og all mat hun hadde fått i seg i løpet av natten hadde kommet i retur. Epidural ble anbefalt slik at hun kunne få en rolig periode og samle nye krefter til resten av fødselen. En genistrek.

 

Perioden etter hun fikk epidural var som å komme til himmelen. Hun fikk i seg litt mat. Vi fikk begge litt søvn. Våre nye krefter gjorde at fødselen ble en helt annen opplevelse.

 

Vi fikk en avslappende periode der vi faktisk fikk snakket sammen om hva som foregikk og hvilke tanker som gikk gjennom våre hoder. Utrolig deilig, særlig godt var det å høre at det jeg gjorde, at mitt nærvær var akkurat det hun følte hun trengte. At min tilstedeværelse og det at jeg var der for henne, hjalp henne. Ga meg et ekstra puff, og fikk meg til å føle at jeg faktisk var deltagende i fødselen og ikke bare en tåpelig tilskuer.

 

Vi hadde egentlig en rolig periode helt frem til pressriene kom i gang. Dette var begynnelsen på slutten. Det jeg før denne opplevelsen hadde forbundet med fødsel, viste seg å bare være et crescendo i en lang forestilling.

Jeg sto der og hjalp til med pressingen som best jeg kunne. Makspuls hele tiden og nerver i helspenn.

Med en toppidrettsutøver av en kjæreste i sengen, som tar frem utrolige krefter jeg ikke ante hun hadde. Krefter hun selv ikke trodde hun kunne inneha. For en fantastisk prestasjon.

Urkvinnen i sitt rette element.

Det hele nærmer seg slutten. Hodet står i åpningen. Bare et par press igjen. Jeg strammer hver eneste muskelfiber i kroppen i sympati med hun som ligger på sengen. Og plutselig, som fra intet, som en åpenbaring ligger han der. Det vakreste mennesket jeg noensinne har sett. Et vidunder. Så lite. Så perfekt. Et menneske med alle attributter som hører med. En person. Så hjelpeløst. Så full av egenskaper.

Hvem er han, hva vil han bli?

 

Hva han vil!

 

Takk for oss.

[Nonsense]

 

Fin fødselshistorie =)

 

Lykke til som nybakt pappa!