Det er noe som mangler...

[dinadina]

Nå er jeg snart ferdig med min første menstruasjon etter MAen i begynnelsen av desember, og ting begynner vel å gå seg til. Nå er jeg rent fysisk tilbake på nullpunktet, på en måte.

 

Men hodet henger ikke med! Jeg går med en konstant følelse av at noe mangler. Og nå lurer jeg på om det er nettopp den følelsen som får folk til å prøve igjen og igjen?

 

Jeg har to flotte barn på 4 og 6 år, og ville vært fornøyd med det. Men nå som jeg har vært gravid, er jeg tydeligvis blitt trebarnsmor i hodet.

 

Jeg har hele veien vært usikker på om vi skulle prøve igjen, for jeg synes dette har vært vel tøft (mistet i uke 13). Og nå er jeg redd for at tanken på barn nummer tre skal bli en "besettelse" - at jeg rett og slett er nødt til å prøve igjen for å få ro. Eller går den følelsen over?

 

Noen som kjenner seg igjen, eller har jeg et univers helt for meg selv...?! :-)

[J -76]

Jeg deler ditt univers for tida. Jeg føler noe mangler og er sååå klar for å bli gravid igjen samtidig som jeg redd for det. Jeg har en skjønn 3 åring, og var så innstilt på en til i juli, men, men.

 

 

[jkristin81]

Der er jeg også. Har også et sjarmtroll på tre, og var helt klar for at nummer to skulle komme i begynnelsen av august. Føler meg tom og litt deprimert. Hadde jo så mye å se frem til og så var det plutselig slutt... Gleden ved å skulle hente sønnen min i barnehagen, en fridag, helg og alle andre hverdagsgleder som tidligere fikk dagene til å gå så fort føler jeg ikke lenger. Er litt avflatet følelsesmessig og jeg har liten tro på at det går over før de to blå strekene kommer igjen. Er noe som mangler her også ja...

[Mikkemafian]

Du sa det så bra, jkristin81. Har mistet 2 ganger på 6 mnd og er også helt tom. Kollegaene mine som ikke vet noe, har spurt om jeg er syk fordi jeg ikke snakker lenger. Det er et stort tomrom i livet, og jeg klarer ikke å fylle det med fjas.. Jeg koser meg med rufsetufsa på 15 mnd, men klarer liksom ikke å glemme at hun skulle ha blitt storesøster om 4 dager...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Godt å lese at du setter ord på kjente følelser. Jeg mistet også i uke 13 (på lille julaften) og hadde en noe traumatisk opplevelse rundt det. Etterpå var jeg i sorg. Nå går det opp og ned, jeg går ut og inn av følelsene men har det bedre. Har kjent en overraskende stor tomhet. Etterhvert som jeg gradvis har kommet meg fysisk og psykisk kommer tanken om å prøve på nytt snikende. Føler det er vanskelig å tenke klart rundt det, som et behov som tvinger seg frem. Fornuftig sett er jeg redd for å utsette meg selv for å prøve igjen (prøvde over ett år sist). Vet at det er en belastende tid. Frykter plagene ved et evt svangerskap, og selvfølgelig har jeg redselen for at det skal skje igjen. Jeg har en voksen gutt og en gutt på snart tre år. Jeg har det egentlig bra med det, men klarer ikke helt å slippe taket. Hadde fått tid til å se ordentlig for meg at jeg skulle ha nr 3. Jeg er ikke klar for å prøve igjen riktig enda, men kjenner at tanken presser seg på. Vet ikke hva jeg skal gjøre eller hva jeg vil. Må tenke litt til, men har akkurat fyllt 41 år så har liten tid på meg. Hvor gammel er du? Lurer på om denne følelsen blir sterkere med alderen..? Huff så vond denne tiden egentlig har vært! (Nå kom følelsene over meg igjen). Godt med et sted, hvor en kan dele det med andre,som har opplevd det samme.

[Malin-mor]

Kjenner meg sååå igjen i det dere skriver.Jeg har hatt fire MA men har også to flotte gutter på 5 og 8 år.Familie og venner sa etter siste abort for et år siden at nå burde jeg slutte å prøve på å få en til og heller glede meg over de jeg har.Selvfølgelig gleder jeg meg over guttene mine, men når man først har vært gravid igjen er man så innstilt på å få en til.Hvis jeg gir opp føler jeg at alt det vanskelige har vært forgjeves.Så nå gir vi det en sjanse til.Er gravid i uke 6 og håper at det går bra denne gangen....

[Luddes mamma]

Jeg har min første eggløsning etter MAen 3 desember. Var da i uke 14, og det var 3 gangen jeg mistet på 9 mnd. Jeg har en fantasisk gutt på 3 år.

 

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg var så fast bestemt på at vi skulle ha 2 barn med ca 3 års mellomrom at når dette nå har gått galt 3 ganger er jeg nesten besatt - samtidig som jeg ikke vet om jeg tør å forsøke en gang til. Venter på å få en utredning og det at jeg i tillegg må vente med å evt. forsøke igjen gjør meg lettere gal.

 

...Det faktum at venninner som ble gravide etter at jeg mistet nr 1 nå er store som hus og snakker om forestående fødsler hjelper jo heller ikke...

 

Samboern syns jeg er litt opphengt kan du si...

 

 

[dinadina]

Jeg kjenner meg så igjen når du skriver: "Føler det er vanskelig å tenke klart rundt det, som et behov som tvinger seg frem". Det er nettopp slik det er her også. Jeg prøver å ha fornuftige "samtaler" med meg selv, men jeg hører visst ikke etter...

 

I dag var jeg i et selskap sammen med ei som har termin om få dager, samt ei som nettopp har oppdaget at hun er gravid. Det var ren terror...

 

Jeg er snart 37 år, og føler også at jeg er litt på overtid. Ikke pga alderen alene, men fordi jeg har hatt så mange komplikasjoner i svangerskapene. Jeg vet at for hvert år som går blir det tøffere for kroppen min å tåle et svangerskap.

 

Det er selvfølgelig individuelt, men jeg føler meg ganske sikker på at følelsen øker med alderen. Nettopp pga dette med tidsperspektivet - man har ikke et tiår på seg til å "fullføre" ungeflokken.

 

Jeg skal i hvert fall prøve å gi meg selv litt tid. Legen som foretok utskrapningen anbefalte meg å vente i tre måneder dersom vi ville forsøke igjen, og jeg har satt det som en grense for meg selv. Så får vi se...

 

Himmel, jeg er glad for at dette forumet finnes!

 

Klem til alle dere der ute som bryr dere - og som trenger noen som bryr seg tilbake! :-)

 

[Curly-mor :)]

Sånn føler jeg det også... Noe mangler og det gjør vondt langt inn i hjerterota Har jo 3 herlige barn, men det gjør litt ekstra vondt at mannen ikke vil lage en til Den vi mistet var ikke planlagt, men velkommen for det, og man legger så mye planer, håp og drømmer oppstår og man gleder seg til å bli kjent med et nytt barn, og når det går galt gjør det noe med en. Man vet så inderlig vel hva man mister! Det tristeste er vel egentlig den følelsen av at sorgen er så ensom... Mannen føler det ikke sånn som meg, men så bærer de jo heller ikke et nytt liv i seg heller. Vi kvinner knytter oss til spira med en gang testen viser positivt, for mennene tror jeg mange ganger at den følelsen ikke kommer før de ev har sett spira på ul...

 

Vel.. Livet går vel videre, men det er tungt å komme i gang med det igjen... Lurer på om det noensinne blir det samme igjen jeg? Sånn det var før man mistet mener jeg...

 

 

[Mikkemafian]

Jeg har vanskelig for å tro at jeg kommer til å komme helt over disse opplevelsene.. De kommer til å prege meg og gjøre meg til et annerledes menneske på lik linje med andre tinf man opplever i livet. Håper bare at jeg kommer til å klare å leve bedre med det enn jeg gjør nå. Nå er det snart 1,5 år siden rufsetufsa ble født, og nå begynner mange å snakke om at det er på tide med søsken.. Jeg har lyst til å hyyyle og si at det er lett for dem å si, og at de skulle holde snavla godt lukket... Men jeg bare sier: kanskje det? Det er mange som er ganske tankeløse synes jeg...