HÅP (obs.langt)

[mamma2006?]

Heisan alle sammen.

Det er en stund siden sist jeg var inne her. Siden dengang har det skjedd litt av hvert. Og nå ønsker jeg å dele min historie med dere og kanskje gi håp til de som sliter. For jeg vet så altfor godt hva dere går gjennom, og det er slettes ikke greit.

Det startet da jeg akkurat var fylt 17 år og fant mannen i mitt liv (er nå 32 ). De første årene var tanken på baby veldig fjern, men etterhvert som vi ble mer voksne og hadde vært sammen noen år, begynte samtalene etterhvert å komme inn på dette temaet. Vi droppet prevansjonen, men ingenting skjedde, men siden vi fortsatt var unge tenkte vi ikke videre på det. Men årene gikk, og etterhvert begynte vi jo å lure på hvorfor det ikke skjedde noe. Og alt av kjerringråd ble prøvd ut, og det ble selfølgelig en del latter også, når man feks sto på hodet etter sex for at sædcellene skulle få hjelp av tungdekraften og slik... Men årene gikk, og da jeg var 24 fikk vi en utredning hos lege. Dette viste litt nedsatt sædkvalitet på min mann og antydning til endometriose hos meg, men legene mente forsatt at vi kunne bli gravid ved egen hjelp. Så vi prøvde og prøvde... regnet ut når eggløsning var og prøvde litt til, uten hell. Til slutt fikk vi time til IVF, og forventningene var store. Etter nesespray og hormonsprøyter var vi i Tromsø og hentet ut egg (noe som jeg personlig synes var noe med det verste jeg har vært med på). Det viste seg imidlertid at ingen egg ble befruktet ved vanlig måte (dvs at de blir lagt i en skål sammen med sædcellene og skal befruktes der), men måtte bli inseminert. vel, etter noen dagers ventig, ble det alikevel satt inn 2 egg, og gleden var stor. Nå hadde vi jo ventet i årevis, nå måtte det vel være vår tur. Men desverre. Den lykken var kortvarig. Etter 10 dager fikk jeg blødning. Tror aldri jeg har vært så langt nede... Men vi ga ikke opp. Etter noen måneder var det nytt forsøk. Nå da, nå måtte vi vel lykkes. Men denne gangen ble forsøket avbrutt pga feilmedisinering, så vi prøvde på nytt etter noen måneder. Nå skal vi klare det! Men nok en gang. Menstruasjonen kom og jeg var utrøstelig. Syntes også at "alle" rundt meg var gravid, og klarte ikke helhjertet å glede meg på deres vegne, desverre. Min egen sorg var for stor. Men denne gangen hadde vi i allefall egg på frys, så det ble neste forsøk. Denne gangen slapp jeg jo heldigvis unna hormonbehandlingen i forkant og egguthentingen som jeg gruet meg så vannvittig til. Det som også var litt rart, var at mannen min ikke kunne bli med når egget skulle settes inn, men derimot så hadde jeg mamma med. Hun sto sammen med meg og sendte sine bønner mens legene satte inn GULLEGGET. Så etter noen uker med venting viste graviditetstesten positivt, og jubelen sto i taket. Men selv da så var vi ganske så reserverte, siden skuffelsene hadde vært så enorme før. Torte ikke å ha så store håp. Men håpet vokste i takt med magen. Tror aldri jeg kunne ha blitt stoltere av min mage. Følte jeg strålte! Ikke hadde jeg noen særlig problemer under svangerskapet heller, bortsett fra den vanlige kvalmen, og at jeg hele tiden måtte nyse 26. februar 2007 kom verdens vakreste babyjente til verden, etter en lang og hard fødsel, og vi var i ekstase. Mannen min gråt, og ringte hjem for å fortelle den fantastiske nyheten. Men etter noen timer kom legene inn og fortalte at noe var galt, og den lille jenta vår måtte reise med ambulansehelikopter til Tromsø. Jeg kunne desverre ikke være med fordi jeg hadde mistet så mye blod under fødselen og ikke var i stand til å sitte. Men jeg ble istedet fløyet med ambulansefly dit. Mannen min kom etter i bil.

Det ble lange, og slitsomme dager i Tromsø, og vi viste ikke om hun ville overleve. Hun hadde fått lungebetennelse, og var veldig dårlig. Lå i respirator. Men legene mente hun var sterk, så vi måtte bare vente å se. Dagene gikk i å rulle i rullestol i fra avdelingen der jeg lå og over til hennes, pumping hver tredje time, medisinering og blodoverføring. Alt i alt så var det så og si ikke rom for å tenke. Etter ca en uke ble hun friskemeldt og vi ble sendt hjem igjen, der vi tilbringte en uke til på sykehuset der. Og førsta da kom lettelsen, gleden og tårene. Jeg satt på barselrommet der, og snørr og tårer randt i strie strømmer... Følte meg litt dum, men det var virkelig godt å få lettet på trykket. Hadde jo sittet på det ganske lenge.

I alle fall, vi reiste hjem. Stolte som bare det, og veldig klar for å vise fram hjertegullet vårt. Snart er jenta vår to år, og vi blir bare mer og mer stolt for hver dag. Hun er så utrolig flink og tidlig ute med alt. Det var foresten en fremmed dame som kom bort til meg en dag i byen da jeg var og trillet tur, og sa til meg: Du ser ut som en utrolig stolt mor? Da måtte jeg jo bare svare at jeg var så stolt som det gikk ann!!!

Nå gleder jeg meg over alle som får det til, og føler også den dypeste medfølelse og sårhet for de som sliter. Men det vil lykkes for dere også. Ikke gi opp håpet.

Etter vi hadde hatt besøk av en venninne av meg her om dagen, som hadde fått baby, var jenta mi så klar på det;

Mamma, kan ikke vi kjøpe en sånn?

Og vi håper... Kanskje vi kan få det til på nytt. Skal melde oss inn når jeg får mensen igjen, så får vi se om hun får ønsket sitt ,og vårt oppfylt.

Håper denne historien kan være til hjelp for noen, og et ønske til dere om ikke å gi opp håpet. Dere vil lykkes til slutt!!!

De beste ønsker, og masse babystøv sendes fra meg!

Klæm til alle

[litjpia77 og lillegull07]

TAKK for at du delte dette! Utrolig engasjerende og rørende historie.

Jeg er ikke blant de verste sliterne her inne, men det var uansett flott å lese den.

Lykke til med neste forsøk!:-)

[elmaaani]

Takk for at du deler historien din! Sitter her og kjemper mot tårene... så godt at det gikk bra med den lille!

 

Jeg kjenner meg igjen i historien din.. både når det gjelder å ha møtt mannen i sitt liv så tidlig og den laaaange prøveveien, før diagnosene ble stilt. Jeg er nå igang med første frys etter andre ivf, og håper på det samme miraklet dere opplevde!

 

Håper virkelig veien deres til nr 2 ikke er så lang å gå!

 

Klemmer fra meg (som sitter igjen med litt mer håp enn før jeg leste innlegget ditt)

[mamma2006?]

Hei.

Takk for svar. Alltid hyggelig med tilbakemelding.

Og elmaaani -håper fortsatt!-

Du vil nok merke at det er lettere med fryseforsøk, også tror jeg at man ikke er så stresset da... I alle fall, jeg krysser fingrene for deg og håper på ett lite mirakel!

Klæm