Kommentar til bladet Kamille?

[Santi og gjengen]

Hei, jeg skriver en artikkel om to venninner, der den ene har mange barn, og den andre slet i fire år før hun fikk sin ene. Vennskapet deres bestod, og de er fremdeles gode venner. Det jeg lurer på er om noen av dere har noen tips både til de som prøver og vennene deres om hvordan man kan forholde seg til hverandre? Hva kan man si og ikke si? Hva er ok å spørre om, og hva må man holde seg unna? Hva er deres erfaringer i forhold til å beholde vennskapet når du selv sliter mens venninna ikke gjør det?

[blirjegsnartmamma]

Det er så veldig forskjellig..

Jeg har reagert med å gråte og sørge litt når jeg får nyheten, men BARE hvis vi hjemme alene.. Aldri foran venner og venninner.

 

Ei av venninne mine har termin i disse dager, og vi har vært mye sammen.. Litt tungt iblant å se magen, men gleder meg veldig til å bli "tante".

Hjalp også å fortelle henne at vi har prøvd lenge.

 

Det er noe som har hjulpet veldig faktisk, å være åpen om at vi prøver men at det er noe som tar tid.

Ikke alle blir gravide like lett.

 

Ble litt mye kanskje, men at begge er åpen tror jeg er veldig viktig, har vært det hos oss hvertfall. Er mye verre å finne ut at de liksom skjuler det for deg, enn at du kan være sammen med dem og se magen og at de gleder seg

[Storepus - gir ikke opp]

Jeg er egentlig veldig enig, det er veldig forskjellig. Jeg har også satset på åpenhet. Jeg tar en nyhet om graviditet med "knusende ro" men gråter ofte når jeg/vi er alene. Det er liksom følelsen av å glede seg på andres vegne, men være trist på sin egen. Det vil jo alltid være et snev av misunnelse. På den tiden mine venner har blitt gravide, gått gravide og født velskapte barn har jeg hatt en spontanabort og to graviditeter utenfor livmoren. Det har hjulpet meg veldig med å være åpen om situasjonen. Jeg vet også at mine venner har vært nervøse for å fortelle meg at de venter barn for de vet ikke helt hvordan jeg kommer til å reagere. Det er jo en prosess en må gjennom (igjen veldig individuelt), men jeg tror en har det bedre med åpenhet.

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Jeg synes det gjør utrolig vondt når venninner blir gravide, spesielt hvis de har klart det nesten med én gang eller hvis det var et uhell. Jeg blir kvalm, får vondt i magen og gråter for meg selv. Men jeg synes det er veldig vanskelig å fortelle dem hva jeg føler, fordi jeg føler meg skikkelig slem. Det er forventet at man skal glede seg på venninnen sine vegne. Når man ikke klarer det så er det nesten lettere å holde seg unna enn å klistre på et falskt smil og kjenne på den voksende magen mens man gråter innvendig.

 

Det beste tipset jeg kan gi til de som prøver, er å fortelle venninnen om situasjonen, og prøve å forklare hva som er greit å snakke om og hva som gjør vondt. Men av egen erfaring synes jeg at det går fint å fortelle at jeg sliter med å bli gravid, men på grunn av den dårlige samvittigheten får jeg ikke til å fortelle at jeg synes det er vanskelig å forholde meg til deres graviditet.

 

Hvis man er gravid og har en venninne som man vet at strever med å bli gravid, så bør man selvfølgelig ikke holde det skjult. Men man bør tenke nøye over hva man sier. Det som sårer meg mest er venninner som klager over plager i graviditeten, som kvalme, tretthet osv, mens jeg skulle gjort alt i verden for å få oppleve det. Så skal man snakke om graviditeten, så må det være ting som viser at man virkelig setter pris på å være gravid.

 

Jeg hadde satt pris på om venninna mi spurte meg om hvordan jeg føler det i forhold til hennes graviditet. For da viser hun at hun forstår at jeg kan synes at det er vanskelig, uten at jeg trenger å ha dårlig samvittighet for det. Jeg hadde også satt pris på om hun spurte hvordan jeg hadde det i forhold til prøvingen. Det er så mange som unngår det temaet, og det gjør vondt at jeg ikke kan snakke med venninnene mine om det jeg tenker mest på.

 

Dette er kjempevanskelig for begge parter, men jeg tror at den beste løsningen er å være åpne med hverandre:)

[Gjest]

Hei!

 

Så kjekt at du skriver en slik artikkel da

 

Jeg har prøvd å bli gravid siden 2006 og alle mine venninner har barn. Hun siste begynte prøvingen lenge etter meg og ble gravid på første forsøk. Det er nå bra for henne, jeg har lært meg å ikke sammenligne meg med andre og har forståelse for at andre ikke vet så mye om dette meg inferilitet. Hun skal snart starte prøvingen på nr to, så det blir kjekt. Kanskje vi kan gå gravid ilag denne gangen da??

 

Det eneste tipset jeg har sånn med behandling av de som sliter er å ikke holde ting hemmelig for den personen. Det blir liksom litt rart om en god venninne er gravid, og en er den siste som får høre noe. Så går det nå an å spørre hvordan det går, og det er veldig greit å ikke spørre "Er du gravid?"

 

Lykke til med artikkelen, bare å spørre om det er noe!

 

 

[Storepus - gir ikke opp]

Jeg må si meg enige med deg *dreamer*27pp om venninner som klager over plager i graviditeten. Det har faktisk vært det som har irritert og faktisk såret meg mest. De fleste har ikke klaget i det hele tatt, mens noen har konstant grått sine tårer og klaget sin store nød. Kommentarer som, "du må ikke tro at det er så kult å gå gravid" eller "ånei så vondt det gjør når han sparker" er rimelig ufølsomt. Den dagen jeg blir gravid, eller rettere sagt klarer å bære frem et barn så skal jeg ta alt på strak arm!!!

[Santi og gjengen]

Takk for hjelpen, jenter! Fikk noen tips til, så det var bra. Ønsker dere all mulig lykke til videre!