Venter..venter..og venter...

[Going strong]

Nå har jeg nok en gang tatt kontakt med gyn.min ang.eggløsningspiller. Dere som har lest mitt siste innlegg var at han syndes at jeg var for ung(24år) blabla..Fant ut jeg ikke var for ung når jeg så andre som hadde fått skrevet det ut. + At jeg må jo ha det,siden jeg ikke har eggløsning hver mnd. Så nå venter jeg på svar(sendte mail). Har gått to mnd over tiden denne gangen også..Så venter på mens enda,men sa til gyn. at jeg ikke var gravid( har ikke tatt test men). Tør ikke..Huff,høres sikkert teit ut..Er veldig om i den ene puppen,ble det for noen dager siden. Men det har jeg vært en gang før også,uten at jeg var gravid.Har ingen andre symptomer heller så tar det med en klype...Huff,hadde en tårevåt kveld i går pågrunn av dette. Ikke nok at jeg går over tiden men at kroppen min skal lure meg også. (Er jo bare å ta en test,men gruer meg). Vil være en av dem som tar en dag av gangen, og som "slipper" å tenke på det. At alt skal ligge til rette for at det skal gå. Jeg har jo en på snart 2 år å kose meg med men føler at nr to er like øsnket som han..Føler meg egoistisk og "slem" når jeg går rundt å tenker på å bli gravid igjen og bruker opp mye tid på å gråte og tenke så mye. Hvorfor ikke bare være mer glad for det man har. Tankene mine for tre år siden var

" Bare jeg får en så skal jeg være kjempe lykkelig for det!".

Men nå sitter jeg her da..nok en gang er vi "slitere".

[Mikkemafian]

Jeg kjenner meg sånn igjen i de følelsene der.. Jeg litt eldre enn deg da, og kjenner liksom den bologiske klokken tikke høyt! Er 32 år, og det tok 3 år å bli gravid med vår første. Har prøvd på nr 2 i ett år nå, men det har ikke klaffet ennå. Blir helt sprø av dette. Denne gangen har jeg riktignok blitt gravid 2 ganger på egenhånd, men det hjelper liksom ikke når vi mister hver gang (1. var prøverør) så jeg er ganske fortvilet. Kjenner veldig på den følelsen at jeg burde være mer glad for henne vi har, og ikke misforstå, jeg elsker henne mer enn jeg trodde var mulig. Men det øker bare lengselen etter (minst) en til... Håper det klaffer for dere snart!! (og oss, og at vi slipper mer prøverøring)

[Going strong]

Vi også brukte 3 år på vår lille prins første gangen.Men hadde det samme problemet da,men gyn.sa ingenting.Denne gangen sa han at jeg ikke har eggløsning hver mnd og at jeg heller ikke skulle prøve i tre år denne gangen. Da skulle jeg begynne på hormoner. Men nå har vi vært prøvere i ett år, og siden jeg har fått påvist at det er litt vanskeligere for meg å bli gravid siden syklusen er på halv tolv vil jeg bare ha dem pillene med en gang! Også blir er jeg en smule oppgitt fordi "greit" at jeg går uke kanskje mnd over tiden,men hver så snill kropp ikke gi meg falske symptomer!Jeg går på limpinnen hver gang og blir like skuffet. Selv om jeg"bare" er 24 år så har jeg jo god tid men føler ikke at jeg har det,hehe.Jeg vil jeg vil! Jeg også elsker gutten min mer enn noe annet og jeg ville ikke ha vært uten han,men ja..huff...

Er redd for at jeg kommer alltid til å være sånn?Selv om vi får en til og kanskje vil ha nr 3,også sitter jeg der igjen og bruker mye tid og krefter på å "sørge"?! Får ta en av gangen..men tankene flyr.

Jeg har også mistet to ganger,en gang før vi klarte det og en gang til etter det. Så jeg vil gjerne bli gravid,men etter at testen kanskje er vist positivt er jeg dødsredd for å miste. Jeg har "heldigvis" mistet tidlig da,selv om det også er kjempe vondt!

Når vil dere prøve prøverør igjen da?Eller vil dere ikke nå som du vet at du kan bli gravid på egenhånd?

 

Tvi tvi!