Hvorfor advarte ingen meg mot å få nr 2!!

[Anonym bruker]

Jeg er så sliten at når jeg legger meg om kvelden. Ofte fantaserer jeg om å pakke sakene og stikke. Det værste er at jeg er priviligert. Har EGENTLIG ingenting å klage på. Kjører et flittig A4 liv med 2 barn og en snill mann med god jobb. Jeg er også i full jobb. Begge barna på 4 og 1 1/2 år er i samme barnehage. Vaskehjelp. Svigers ikke langt unna som kan hjelpe til litt, men jeg er såååå lei!

 

Det å alltid være usminket på jobb. Unger først. Får ikke tid. ME-time er jeg ferdig med for lenge siden. De som nevner det er sytete de! Barn i seng kl. 20 - jeg på sofa og ser på TV etter det. Orker ikke noe annet enn det. Listene mine. Må huske, må gjøre, må rekke. Lørdager er panikk. Må handle for hele uken. Da skal masse gjøres. Barn fra 0 - 3 år er slit, de sier det vil bli bedre. Begynner å miste troen. Tror faktisk at denne tidspress greia vil var forever. Starter dagen med en følelse at jeg skal gå ut i krigen. En kamp med å-gjøre-lister.

 

Prøver å gå dypere inn i dette. Er jeg kontroll freak? Men jeg tåler møkkete gulv. Var jeg for gammel da jeg fikk barn (37)? Husker jeg den tiden så godt og vil ikke gi slipp på den? Hvorfor klarer andre 2-foreldre-100% stilling-med-2-barn-mødre å smile og slappe av mellom slagene og ikke jeg. Jeg er konstant SUR! Prater jeg med andre om det så er det bare: Ja det er tøft, men det er bare å holde ut. Venninner ser jeg ikke lenger. Å holde kontakt tar for mye energi.

 

Har lest lykkebøker. Fant ikke svar der heller. Jo, de sier: når du er på vei mot et mål - da er du på ditt mest lykkligste. Når du har nådd målet er ikke det lykken i seg selv.

Er svaret: Du er en bortskjemt dritt unge! Bli voksen?

Andre som har vært sur og sliten, men funnet roen? Trenger veiledning.... please..

[Anonym bruker]

hei

 

virker som om du ikke har fått hentet deg inn etter permisjonen med barn nr 2. Kanskje hadde du også den oppfatning at du skulle klare å holde like mye orden i hjemmet med to barn?

 

kan hende at det vil hjelpe deg å bare ta virkeligheten innover deg?!

- jeg er sliten, og må hvile mer

- jeg trenger avlastning til å få pleiet meg selv/trimmet og ikke minst tenke mine egne tanker.

- osv

 

det er med barn som med ekteskap - hardt arbeid :-)

 

det kan jo også være at du føler deg mislykket over at tiden/energien ikke strekker til? kanskje det er lurt å sparke seg selv i baken slik at du trener i stede for å ligge på sofaen? du får bare mindre energi av sofalivet vettu

 

lykke til, og husk det er lov å ikke rekke alt

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hva det er du ikke har tid til?? Har tre barn selv, og går hjemme nå, men er ellers i full jobb som leder i en stor bedrift. Huset vasker jeg på to timer, uten problem, og det er 180 kvm på en flate. En vaskemaskin med klær om dagen og brettinga gjøres til Hotel Cesar :-) Middagen tar vel en halvtime å forberede, gubben rydder bort og vasker etter. Det hender at jeg jobber en dag i ny og ne (svigers er barnevakt) og da bruker jeg en time på morgenen til påkledning av meg selv og barna. Sminking tar tre minutter (har tatt tiden,ja) Vi står opp samtidig og gubben hjelper til. Frokost spises hos svigers (det gjør jo barn ofte i barnehagen så det gjør vel dine også?) Førstemann hjem setter over middagen som da er forberedt dagen før. Da har vi jo noen timer etter middagen til å gjøre hva vi vil, leke m.m. før ungene skal i seng senest kl 20. Såklart er det hektisk innimellom og jeg kan også bli sliten, men ikke hver dag og ikke hele tiden..

 

Har du vært hos legen og sjekket deg, du trenger kanskje vitaminer, tilskudd? Prøv Rosenrot eller Ginsengtabletter, det gir overskudd! Få gubben til å hjelpe til mer, prøv å legge opp hverdagen litt mer strukturert (om det går?). Hvis du er lei av å gå usminket på jobb, hva med å sette sammen en liten sminkepung du har i bilen, så du kan friske deg opp litt når du kommer på jobb? Har dere det bra i samlivet? Hvis ikke kan det ta veldig på kroppen... Sett bort barna en helg (om dere har mulighet) og ta en kjærlighetsweekend, hjemme eller borte..

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hmmm. noe å tenke på der ja. Jeg er nok sytete. Trene kan jeg ikke. Er undervektig. BMI svinger mellom 18-19. Sofa, potetgull og farris stemmer bedre på meg. Ramlet nok for ut i jobb etter nr 2, men mistet heldigvis den jobben etter 2 mnd og fikk nyte 4 mnd arbeidsledighet før neste jobb. Å ha smart kåk med 2 barn er urealistisk. Tar den til meg. Legger meg 21.45 for å orke å stå opp kl. 6.

 

Da sitter jeg med svaret til hun med 3 barn. Wow.. sånne super mennesker har jeg hørt om. "Middagen tar vel en halvtime å forberede..". Alt er et ork for meg. Lage middager er det værste jeg gjør og det er min oppgave hver jævla dag. Har kjørt gubben på at han må hjelpe meg mer så den skulle være i boks. Knakk sammen i jula da han på to uker tok ut av oppvaskmaskinen kun 2 ganger på 14 dager. Samlivet er det selvfølgelig så som så med. Jobb, jobb, jobb på han. Tenkte jeg kunne løse det med å skaffe meg et eget liv - andre å prate med, men får ikke plotta inn det å se folk i kalenderen. Må tenke mer...

 

Tusen tusen takk for svar!

[2små*og en på vei:)]

off, høres fælt ut og ha det slik..

 

Jeg har også to barn, en jente på 14mnd og en gutt på 26mnd.. Jeg jobber også 100% og har i tillegg en mann som er borte 4 uker i strekk.. er jo da også hjemme i 4 uker,men da jobber han med andre ting..

 

føler av og til at jeg ikke strekker til, men ikke på nært sånn som du har det..kanskje fordi jeg er yngre? (22år) jeg er jo også en GANSKE avslappet person, som stresser minst mulig..

håper du finner ut en hverdag som passer deg bedre..

[Anonym bruker]

har to tette på 3 år og 1,5 år og de går fullt i barnehagen og jeg jobber fullt.

og er så vannvittig sliten!!!

 

går å ligger meg i 7-8 tiden halve uken for orker ingen ting!! alt er bare slit og mas, ungene maser på meg hele tiden, samvittigheten for at de må være så masse i barnehagen gnager på meg og føler seriøst eg holder på å klikke hvert øyeblikk.

noen dager så har jeg bare lyst til å pakke sakene og dra, hadde aldri i livet gjort det da men er bare så ufattelig sliten. er ikke sånn det skal være vel??

 

prøvde å ta opp med helsesøster at jeg var sliten men hun smilte bare og sa at det var tøft med to tette ja....

 

vet ikke hvor lenge jeg holder ut dette, klarer ikke å ha kontroll på ungene for jeg er så sliten så lar de gjøre som de vil på de dagene jeg har det som værst.

 

har tenkt at jeg må få meg noe hjelp, men vet ikke hvor jeg skal henvende meg. vi har ikke familie i nærheten og har ingen til å passe ungene så vi får så å si aldri noe avlastning.

 

har akkurat vært på kjærlighetsferie meg og mannen min og tenkte at det skulle hjelpe på, var kjemp kjekt når vi var vekke men når vi kom hjem igjen var jeg like tom for energi.

 

må jo være noe gale med meg tenker jeg, at jeg har hatt en fødseldepresjon eller noe som ikke har kommet frem?? ikke vet jeg.

 

ville bare si at du er ikke den eneste og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. vi får håpe det blir bedre med tiden, men forferdelig tungt å tenke på det barna går glipp av nå som de er små bare fordi moren deres er totalt utpumpa!!!

[white lady]

mulig at ungene maser på deg hele tiden fordi de ser deg for lite. har du ikke mulighet til å jobbe redusert? event. bytte til en mindre stressende jobb? de små vokser så fort ifra oss, greit å kunne gjøre det beste ut av situasjonen mens de er små.

jeg ville heller bodd i en liten, leid leilighet og hatt mer tid og overskudd til ungene mine mens de var små, enn å eie et stort hus der ungene har sitt eget rom, men der man nesten aldri ser hverandre.

ikke ment som kritikk, bare mine synspunkter

 

i tillegg ville jeg tenkt litt over kostholdet, mulig du mangler jern siden du er så trøtt hele tiden? jeg merker godt at jeg får mer energi og føler meg mer opplagt når jeg spiser mye frukt og grønt.

 

enda et tips...få tak i ei ung jente i nabolaget som kan passe ungene dine noen timer på ettermiddagen noen ganger i uka, mot en slant. er viktig med alenetid.

[Anonym bruker]

Leste dette nå, men vet ikke om du er her lenger? Hvordan går det med deg nå?

 

Føler virkelig med deg, det må være tøft å føle det slik du gjør. Jeg kan også ha dager da jeg er veldig sliten, men det virker som du sliter litt mer enn man burde.

 

Først og fremst tror jeg du bør vurdere om det er mulig å jobbe mindre enn du gjør i dag. Er det virkelig verdt det, å bli så utpumpa mentalt som du er, for å jobbe 100%? Vi har alltid et valg, men det koster å gjøre en endring. I samfunnet i dag er det så mye snakk om at vi kvinner ofte er "taperne" hvis vi velger å jobbe mindre, men herregud, man vinner på andre måter, ikke minst helsemessig sett. Dessuten er det ikke verre enn at du og mannen setter av et visst beløp istedenfor, som kompensasjon. Det er snakk om noen år når barna er små, vi har ett liv her.

 

Det andre jeg tenker er at du trenger å få snudd tankene litt, for jeg tror du har kommet veldig inn i en negativ tankebane. Det er riktig at man ikke får gjort alt husarbeid man vil, og det er greit! Jeg har også dager da jeg klikker fordi huset står på hodet, men for det meste prøver jeg å tenke at vi har små barn, slik er det for alle! Og så forsøker jeg å glede meg over de tingene jeg FÅR gjort. Jeg har satt frem et nydelig bilde av hvert av barna i en pene rammer, de står fremme et sted jeg ofte går forbi, og der holder jeg det ryddig ved siden av... Det hjelper meg å fokusere på hvor flotte barn vi har.

 

Isteden for å stresse hele tiden med å rydde og styre, så tar jeg meg i det og setter meg og leker med eldste, sitter sammen og spiser og prater, og ikke minst LER sammen. Humor er viktig! Forsøk å ha det moro med barna, det er vel litt av meningen at man skal kose seg med barna.

 

Handle, ja, det er en utfordring her og. Men hva med å finne en som kan hjelpe med handling av og til? Vaskehjelpen, svigers? En nabogutt/-jente? Det kan avlaste mye. God ide det med å få noen unge til å passe barna litt av og til, kanskje du kan gjøre noen ærender alene lørdag formiddag istenden? Jeg har av og til dratt tidlig fra jobb for å handle før jeg henter i barnehagen, kan du gjøre det? Så slipper dere å stresse med det på lørdager?

 

På dager som jeg føler meg helt skutt, tar jeg ikke fem øre for å sette på en dvd og varme opp en boks med lapskaus, sodd eller pasta a la capri. Heller det enn en grandis, uten næring, det har vi ikke. Viktig å få i seg næringsrik mat. Lager vanligvis mat med grønnsaker, det gir energi, tar vitaminer og drikker et par krus kaffe for å våkne + et par til i løpet av dagen...visst er jeg trøtt jeg og, men for deg virker det mer som det er på det mentale plan du sliter.

 

Har ikke noen enkel løsning for deg, men du trenger helt klart litt mer tid til å være mor, og ikke bare holde på med praktiske ting i hverdagen. Prøv å finne noen løsninger som gir også DEG litt tid, det er ingen umulighet. Begynn med å be om en dag fri fra jobb for å ta deg inn, det fortjener du.

 

Dette ble langt, og jeg aner ikke om det er noe trøst i det jeg sier. Avslutter med dette diktet, som rørte meg til tårer da jeg leste det første gang. Klem og lykke til.

 

Mitt lille avtrykk.

 

"Det hender du blir lei deg

Fordi jeg er så liten

Jeg setter merker alle steder

Og gjør deg ganske sliten

 

Men hver dag blir jeg større

Ja, en dag blir jeg stor

Og alle mine avtrykk

Blir bare svake spor

 

Her er mitt lille avtrykk

Så du kan huske og forstå

Hvor søte mine hender var

den gang de var små."

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

anonym over kommer med noen gode råd her ja. Ville bare si at jeg har en litt annen variant av det tiktet som hun skrev. Er er egentlig bare første verset som er annerledes, men tenkte det kan sette ting i et annet perspektiv og.

 

Det hender du blir sliten

fordi jeg er så liten

jeg setter merker alle steder

men gir deg mange gleder.

 

 

 

Ikke mye annerledes, men tar liksom og med at det finnes gleder i det travle livet vi lever.

 

Jeg selv er forferdelig sliten. Trenger minst 12 timer søvn daglig. (e normalt sett en b person, men 6-7 timer søvn hver natt pleide å være nok... ) Jeg har et barn som akkurat er begynt på skolen. Står opp, er ikke i form i det hele tatt, tar meg av det hun trenger for å komme seg avgårde til skolen. (bor et stykke unna skolen så jeg kjører henne. Syns 5 åringer er litt liten til å ta buss alene) kjører hjem igjen og legger meg. Sover noen timer og står opp igjen. Prøver å rydde litt og holde huset i noenlunde ok stand, kjører for å hente jenten min på SFO og hjem å lage middag. HUn går på privatskole, og har ingen lekser, så når hun kommer hjem er det oppmerksomhet til henne og dagen hun har hatt, og finne ut om det er andre ting hun trenger hjelp til. Innimellom er det handling osv. Innkjøp av babyting på gode dager. Har med jenten for å inkludere henne, hjelpe henne med å se at det skal komme en baby til oss. Hun gleder seg, men tror og hun gruer seg litt. Han har en halvbror hos faren som er yngre enn henne, og han sliter litt med det av og til. (faren er ikke akkurat flink å være rettferdig når hun en sjelden gang er der da. Han bor langt fra oss.) Så har man en mann som gjerne vil ha litt oppmerksomhet og samliv og. Sant skal sies, han er stort sett flink å hjelpe med alt da. Men jeg skal være enig med i at noen kunne advart oss om hvordan graviditeten med nr 2 kunne bli. For ja jeg har slitt med mye her. Hormonstigning lav i forhold til den burde, blødninger, ekstremkvalme og spying, sliten og trøtt og lite energi, vekt som ikke øker hos meg (baby har det bra da...) og nå ser det ut for at bekkenløsning kommer følgende på her og..... Venter nesten bare på hva kommer nå..... Jeg er sykemeldt og har av ulike grunner vært det hele svangerskapet. Tror det er bra, for minste tegn til litt slitenhet er kvalmen der med en gang. Etterfulgt av spying og problemer med å holde på maten...juhuuuu. Og de sier vi jenter skal ta hensyn til mannens behov i det hele. (for sex) (leste dette inne på pappadebatten... gjorde meg en god smule mer frustrert, for ikke å si at jeg slet nok med samvittigheten fra før om ikke jeg skulle ha dette på toppen!! Mannen får sitt her da forsovidt.. ) Når jeg har mine verste dager, tar jeg meg selv i nakke med å tenke, om noen år er dette over, hva om mine barn kommer tilbake til meg som voksen og sier jeg ikke var en god mor fordi jeg bare stresser? eller om de følte seg tilsidesatt som barn fordi jeg ikke strakk til..... Nei huff. Rot får jeg tåle. Men tiden med barnet/barna kommer aldri tilbake. E i grunnen det diktet handler om og, så nå får jeg prøve å tenke at jeg skal i allefall gjøre mitt beste for jenten min og baby når hun kommer, så får resten bare taes som det kommer. Er ikke annet å gjøre. Men er MYYYYYYYE lettere sagt enn gjort altså... VET. Men jeg prøver i allefall..... (Dette ble et laaaaaaaangt innlegg... Beklager. Litt frustrasjoner her og... )

[Anonym bruker]

Desverre er det slik i vårt samfunn at både jordmødre, helsesøstre og flere andre fagpersoner har som sitt mål at de vil få deg til å ønske å få flere enn et barn. Hvis ikke er det i følge dem verdens undergang. Jeg har kun 1 barn, men det er mer en nok for meg.. Beklager.. Dette var vel ikke stort positivt. Men jeg ønsker deg lykke til med å finne roen HI.

[Anonym bruker]

Du er så absolutt ikke alene med hva du skriver,sånn har jeg det også... Er så lei,så lei!

[Anonym bruker]

Har selv hatt ett tøft svangerskap og ei tøff tid etter fødsel. Minsten er 1 1/2 år nå og ting har vørt VELDIG TØFT!!

Jeg er så heldig at jeg har en fantastisk lege!!! JA det var han som redda meg! Han ringte meg og ba meg komme på kontoret for han hadde sett at jeg var så sliten (i forbindelse med at jeg var hos han med en av ungene). Jeg kom og han snakka mye med meg om hvordan ting var hjemme og i mellom sambo og meg. Akkurat da hadde jeg det HELT jævli hadde bare lyst å pakke sakene og rømme til skogs! Hadde ikke lyst til å dø (eller jo avogtil) men mest bare å slippe å ekstistere, innimellom, få en pause fra livet..

Ungene hadde eg et veldig anstrengt forhold til, spesielt han minste...

Ville bare at alle skulle la meg være i fred... få sove lenge hver morgen, Bare slippe... ja.. viste vel ikke hva jeg ville, var vel det som var vannskelig...

Ble mer sliten av å late som o mjeg ikke var sliten, overfor barna..

Og jeg og viste at dette var bare jeg som var lat, sløv, utaknemlig og en bortskjemt sutete dritt unge som bare tenkte på meg sjøl.. Er jo det alle syns om sånne.. Spesielt de som har tre unger, trener for fotbal laget, medlem i Fau og har perfekte rene barn som alltid har bytte kle i skuffene i barnehagen og sunne næringsrike nister med seg...

 

Det legen min gjorde var å sende meg til psykolog... Samtidig som han sykemeldte meg... Lot meg få tid for meg selv...

 

Det er kjempe lurt å få hjelp tidlig!

Gå å få deg sykemelding og prøv å få energien tilbake! Er mannen din like sliten som deg? Vet han at du er så sliten?

Har du det godt med mannen din.. Trives du egentlig på jobb?? Det er så mye som spiller inn..

 

Jeg er begynna å bli bedre men er fortsat veldig "var" blir veldig lett sliten og er veldig sårbar. Det er nå 1 år siden jeg begynte hos psykolog og medisiner og det har tatt lang tid.. Jeg var sykemeldt i 1 år og innimellom så sykemeldte legen min faktisk sambo og... så jeg fikk hjelp med han minste.

Den siste var vel ikke helt "lovlig" men utrolig så det hjalp meg... Legen sa at staten kom til å tape penger på å uføre trygde meg og.. så det gikk opp i opp..

 

Mitt tips er altså å tenk at dette er en sykdom du må bli frisk fra, ikke bare skjerpe deg!!!

 

 

LYKKE TIL!!

 

 

 

[bee*]

jeg kan hjelp deg.. har vært gjennom det samme.. kontakt meg på privaten du...

[popstar]

Jeg skal absolutt ikke bagatellisere problemene deres, men ta en titt innom slitere og assistert befruktning og les noen av historiene til de damene der inne! Da settes verden i ett helt annet perspektiv, ikke sant?

 

Jeg er en av de som kanskje aldri vil få ett eget barn. Jeg hadde to valg: Å la meg drukne i depresjon og likegyldighet, eller å være takknemlig for det jeg har.....jeg valgte det siste;)

[Anonym bruker]

Popstar: Innlegget ditt er fullstendig unødvendig, og til ingen hjelp for HI. Har du ikke noe relevant å komme med, så hold kjeft. Men gratulerer, du fikk ihvertfall frem at du sliter med å få barn. Stakkars deg og alt det der. Men det var ikke temaet i denne tråden!

[Anonym bruker]

Jeg var selv ufrivillig barnløs i flere år, vært gjennom hormonkurer, Ivf osv... lyktes endelig med å få et barn. Hadde et tungt svangerskap, en vanskelig fødsel og en svært vanskelig barselstid. Jeg har vært sliten siden hun ble født, og er sliten enda. Hun er nå 2 år og jeg er gravid igjen... Har ofte lurt på om det er noe alvorlig i veien med meg. Når permisjonen var over måtte jeg rett og slett sykmelde meg, var forsliten til å gå på jobb. Og nå er jeg sykeldt som gravid, for makter ikke både jobb, graviditet og barn... og jeg kjener flere av disse supermødrene som har all verdens energi og overskudd. Jeg får masse hjelp fra mannen min, og har egentid når hun er i barnehagen. Så aner virkelig ikke hvorfor jeg er så sliten! Hender at jeg har angret på at vi skal få enda et barn, for jeg gruer meg veldig til ny omgang med nattevåk, jeg som ikke har fått tilbake overskuddet fra forrige gang engang. Misforstå meg ikke, barna er høyt ønsket, og siden jeg har opplevd å være ufrivillig barnløs vet jeg virkelig hvor heldig jeg er. Men kan ikke hjelpe for hva jeg føler....

[Linella75]

Er man undervektig så er det helt ypperlig å trene. Var selv undervektig for noen år siden, men dette ble bedre med trening. FIkk litt muskler og ble mer symetrisk. Men det var bare bieffekter. Det viktigste var at jeg fikk mer overskudd og ble i bedre humør

 

Overvektig, normal eller undervektig...alle bør trene. Trening avler trivsel.

[bert]

Hei, eg har lest alle innlegga på denne tråden og kjenner meg godt igjen som sliten mor. Dette er eit tema eg er veldig opptatt av og har gjort mykje research på. De er IKKJE åleine om å ha det slik! Det er kanskje fortsatt litt tabubelagt å stå fram som sliten mamma og innrømme at det kan bli for tøft. MEN eg lurer på om nokon som les denne tråden kan vere interessert i å ta kontakt med meg? Eg lagar dokumentarfilm og er igang med ein halvtimes film om dette temaet for NRK. Vil gjerne høyre om din situasjon, veldig uforpliktande og gjerne berre med fornamn. Min mail er: [email protected]

[Anonym bruker]

Forstår dere godt! Har selv en på nestn fire og et barn på fjorten mnd. Siste hadde kollikk og jeg fødselsdepresjon. Er fortsatt veldig sliten og sliter med å få dagene med å gå opp! Vet med meg selv at jeg sliter noe med psyken og at det setter meg litt ut! Å sammenligne ulike situasjoner blir feil. Vi sliter alle med ulike problemer og det som virker enkelt for en kan være vanskelig for en annnen! Som småbarnsmødre bør vi respektere at vi har ulike grenser og at vi synes forskjellige ting er vanskelig! Jeg skal ikke ha flere barn og selv om jeg ikke ville vært foruten noen av de, drømmer jeg tilbake om en enklere hverdag med bare 1!

[Gutt 08+juli bonus]

Sjekk stoffskiftet ditt og se hvordan du ligger der! Har stor innvirkning og alt å si om det er i ubalanse. Tenker på lavt stoffskiftet der utmattelse, depresjoner, tretthet, ++

Kvinner får det ofte etter fødsler og det kan gjerne sammenlignes hvis man har for lite jern i kroppen..

 

Verdt å sjekke nivåene dine..

Skulle det være det vil det være lettere å forholde seg til slik du føler deg..,

 

Bare et tips... Lykke til:))

 

 

[turbooglykkelig]

Kjære HI, om du fortsatt er her!

Ikke finn deg i nedlatende toner fra de med flere barn, menn som reiser i jobben, etc. Herregud, folkens! Det må da være lov til å føle at det hele er litt for mye?? Enten du har få eller mange barn, har stort eller lite hus, etc, etc? Poenget er hvordan du føler livet ditt er!! I første innlegget virket det som om du både har en hjelpsom mann og svigerfamilien i nærheten, kan du ikke ta deg litt skikkelig fri da?? En liten tur på fjellet, til en storby eller til syden med en venninne? En liten pause fra det hele, og smaken på litt tid for deg selv kan kanskje hjelpe deg til å se det hele i perspektiv og ikke minst innse at det blir snart bedre? Lykke til - det er lov å føle seg litt nede, bare ikke innfinn deg med at det er slik det skal være!

[Engel, skatt og lite frø.]

Du skriver at du ikke kan trene pga lav BMI. Vi har samme BMI, og uten trening og med det kostholdet du beskriver gjør dette bare vondt verre. Hvor vanskelig det enn er ber jeg deg starte dagen med en gåtur. Grovt brød, sunt pålegg som makrell, skinke og ost og grønnsaker er tingen for deg. Jeg blir ikke overrasket om du trenger jern, men det kan du sjekke hos legen. Grønn te og hjemmelaget smoothie kan anbefales. Søtsaker gjør deg slappere og trening gir deg bare mer energi. Du blir nødvendigvis ikke noe tynnere. Bare sørg for at du får i deg nok næring som musklene dine trenger. Gjør deg for deg selv. Og gjør det for barna dine. Jeg er sikker på at de savner deg!

[Sillylilly]

Jeg skjønner ikke helt hva det er du ikke har tid til?? Har tre barn selv, og går hjemme nå, men er ellers i full jobb som leder i en stor bedrift. Huset vasker jeg på to timer, uten problem, og det er 180 kvm på en flate. En vaskemaskin med klær om dagen og brettinga gjøres til Hotel Cesar :-) Middagen tar vel en halvtime å forberede, gubben rydder bort og vasker etter. Det hender at jeg jobber en dag i ny og ne (svigers er barnevakt) og da bruker jeg en time på morgenen til påkledning av meg selv og barna. Sminking tar tre minutter (har tatt tiden,ja) Vi står opp samtidig og gubben hjelper til. Frokost spises hos svigers (det gjør jo barn ofte i barnehagen så det gjør vel dine også?) Førstemann hjem setter over middagen som da er forberedt dagen før. Da har vi jo noen timer etter middagen til å gjøre hva vi vil, leke m.m. før ungene skal i seng senest kl 20. Såklart er det hektisk innimellom og jeg kan også bli sliten, men ikke hver dag og ikke hele tiden..Har du vært hos legen og sjekket deg, du trenger kanskje vitaminer, tilskudd? Prøv Rosenrot eller Ginsengtabletter, det gir overskudd! Få gubben til å hjelpe til mer, prøv å legge opp hverdagen litt mer strukturert (om det går?). Hvis du er lei av å gå usminket på jobb, hva med å sette sammen en liten sminkepung du har i bilen, så du kan friske deg opp litt når du kommer på jobb? Har dere det bra i samlivet? Hvis ikke kan det ta veldig på kroppen... Sett bort barna en helg (om dere har mulighet) og ta en kjærlighetsweekend, hjemme eller borte..Lykke til!

 

Hoho, jeg trodde dette var tøys! Men skjønner at noen tydeligvis får det til