Barseltårer eller depresjon?

[*søtesmå*]

Hva skiller barseltårer fra depresjon?

Det er nå 3 uker siden fødselen og jeg har særlig den siste uken slitt med tunge stunder. Når mørket kommer og frem til storesøster har lagt seg rundt 20 synes jeg alt er umulig og vanskelig. Det føles vanskelig å se hvorfor jeg skal være fornøyd og glad og jeg tenker mye på hvorfor jeg i det hele tatt er her - hva er meningen? Er dette bare "forsinkede" barseltårer? Eller blir det nærmere depresjon?

De første to ukene ventet jeg nærmest på tårene - da storesøster ble født hadde jeg mer eller mindre samme følelse, men da med en gang jeg kom hjem fra sykehuset og kanskje i to uker eller noe. Denne gangen hadde jeg det bare fint (med unntak av å være ekstremt sliten og trenge mye søvn), men nå føles det ikke så bra.

Er det noen andre der ute som også sliter som meg? Hadde føltes godt å snakke med noen andre som er i samme situasjon. Jeg synes det er vanskelig å snakke med noen om dette - det er ingen rundt meg som har vært oppe i dette før og har ingen som jeg kan snakke med dette om. Er det en "magisk oppskrift" på hvordan jeg kan komme meg over dette?

[Vannmelonen]

Gå på helsestasjonen eller fastlegen din. Min søster fikk tvillinger for ett år siden. Hun var ekstremt sliten og tok ikke sin egen mentale helse på alvor. Dette førte til en alvorlig depresjon og hun måtte legges inn for elektrosjokk-behandling. Jeg sier absolutt ikke at dette kommer til å skje med deg, men ta kontak nå og snakk med noen profesjonelle. De opplever dette hele tiden og kommer til å ta deg på alvor.

Min søster sier i ettertid at hun følte seg som verdens verste mor, og at hun som normalt er en sterk og modig person ikke forstod hvorfor hun følte det sånn. Det virket for henne som hun var den eneste som ikke taklet det å få barn! Men som jeg sa til henne da, så tror jeg nok dette skjer flere enn du tror, men at det er få som snakker om det..og derfor føler en seg veldig alene med følelsene.

 

[embo]

Helt enig med Vannmelonen. Jeg slet veldig de første 3 månedene - syntes bare det var umulig å få glede av min nye datter, gråt HELE tiden, og jeg hadde også ingen å prate med da familien min ikke bor i Norge. Jeg fortalte både fastlegen min og helsesøsteren hvordan jeg følte meg, og de ordnet noen timer hos en psykolog. Jeg var heldig som våknet en dag og følte plutselig at situasjonen så mye lysere ut - forhåpentligvis vil du oppleve det samme, men det er viktig at du fortelle noen i helsetjenesten hvordan du har det, slik at de kan følge det opp og ordne behandling om det blir nødvendig.

 

 

 

[håge]

Jeg kjenner meg igjen og rornok dette er en begynnenede depresjon. Med min første så hadde jeg ingen lykkeføflelse når jeg kom hjem fra sykehuset, emn var litt høy på hormoner. Ettersom tiden gikk og hverdagen kom (pappan begynte på jobb igjen) så ble jeg utrolig sliten, mye besøk, mye ensom, gutten ville ikke sove på dagen. Jeg trodde jeg var den eneste som opplevde dette, og at det ihvertfall ikke var valnil, for ingen av mine venninner hadde oplevd det. De var verdens lykkeligste mødre. Jeg gråt og følte meg sååå ensom. Det toppa seg da han var 4 mnd. Jeg er ikke flink til å be om hjelp, emn hinta litt for helsesøster, emn hun gikk på autopilot og plukka ikke opp det. Heldigvis kom jeg i kontakt med noen som ville ha meg med i barselgruppe og jeg snakka med de om det. Da løsna det for meg. Men jeg trivdes ikke med å være mor og hjemme før han var 6 mnd. Da begynte jeg å synes det var gøy. I ettertid har jeg snakka endel med naboer om det (som jeghar blitt godt kjent med da gutten vår ble eldre og begynte å være på lekeplassen). Det var to naboer som hadde følt det likt, og jeg følte plutselig ikke at jeg var annerledes. Har vært veldig oppmerksom på det denne gangen, og har sagt til helsesøster at jeg opplevde det slik sist.

Jeg ville nok manna meg opp til å si det til helsesøster og snakke med henne om det, så fastlegen om du trenger mer oppfølgign. Ta det på alvor. Jeg føler fortsatt litt på de vonde følelesene jeg hadde da, men må ta meg i det og si at det var da, nå er nå.

 

Det er helt vanlig, det skal du vite!!

[Carla78]

Du er ikke alene. Jeg slet masse de første 2-4 ukene etter barna, har to barn født med 16 mnd mellomrom, og hadde mange tunge tanker. Tankene kom ca en uke etter fødselen. Følte at alt var meningsløst, tenkte masse på døden, og kjente ikke den store gleden av å bli mor. Skal sies at jeg endte opp med to hastekeisersnitt, og hadde det tøft pga det. Jeg så ingen mening i noen ting, og gråt nesten hele dagen. Jeg kom meg igjennom det, men sitter fremdeles igjen med mange vonde følelser rundt en tid i livet som skal være fantastisk! Lite fokus på dette synes jeg. Jeg tok opp det med både lege og jordmor og fikk stor forståelse, og også en følelse av dette var det altofr lite fokus på. Snakk med noen! Vær åpen om det du går igjennom. Ikke alle opplever den store lykkefølelsen etter fødselen, en tid hvor liksom alle skal være i lykkerus pga det lille barnet. Og ærlig talt tror jeg kun de som har gått igjennom det forstår. Det trenger ikke være depresjon, men anbefaler deg å snakke med profesjonelle uansett jeg. Håper alt går bra for deg. Du er ikke alene om dette!

[2 fine små]

Kjære deg,

 

Jeg tenker barseltårer, det er hormonelt og det beste du kan gjøre et å AKSEPTERE det. Altså tillatt deg å være litt blue....men ha litt aktiviteter du skal på pr uke, ha litt mål og gjerne noen avtaler og les f.eks Gro Nylander sine svar på dette, hun skriver så verdig og fint om det.

 

Det er altså ikke noe med deg, men med SITUASJONEN og hormonene.

 

Jeg hade det nok litt som du - i en noe mildere form tror jeg, stilte ikke spørsmål av den grad som du gjør - og det kom ikke før uke 6-7 tror jeg, og varte lenge. Men jeg mener, og det mener mannen min også, at jeg ikke var deprimert, men bare utrolig hormonell, følsom og irrasjonell som slo ut i fortvilelse og oppgitthet. Ingen voldsomme gleder kom som forventet og jeg måtte liksom jobbe litt for å bli glad i situasjonen, selv om jeg var glad i barnet og hadde det greit. Var lite ute og trillet osv. hadde mer enn nok med å omstille meg fra interessant yrkesaktiv karrieredame til nedgulpet, supertrøtt og mislykket husmor (syntes jeg selv da, hehe...men ser jo nå at jeg var veldig oppegående denne perioden faktisk! Rent objektivt sett, men hvem ser vel det når hormonene spiller oss et puss).

 

En måte hormorner jobber på et at man har en naturlig (eller de fleste har det) "high" i svangerskapet, denne kuliminerer litt etter fødselen og man kan, forstå det den som kan, oppleve en slags merkelig sorg over endringen som har vært. Det kan jo være så banalt som at babyen er på utsiden og man sørger over at den ikke er på innsiden, og andre mer eller mindre rasjonelle temaer, som ingen rundt en egentlig kan forstå. For meg var det knallhardt å ikke bli møtt som voksen, altså jeg var tydeligvis mye mer vant med den kontakten man har med voksne i jobb, nettverk, med venner etc, enn jeg ante. Det å gå inne med en baby (man er jo mye inne og hjemme første tiden) gjorde meg litt gal, jeg ble så utrolig lite stimulert i forhold til hva jeg var vant med.

 

Aner ikke om noe av dette "makes sense" hos deg, men for meg har det hjulpet godt å se meg selv litt utenfra - altså meg selv slik jeg var forrige barseltid.

 

Denne gangen setter jeg i gang det jeg kan for å unngå for mye innetid, grubling og psykemegnedforingenting-tendenser. Til den grad at nå kan jeg faktisk ha en hel innedag og sette veldig pris på det! Kose meg med det, og kanskje ta en til i samme slengen...

 

Jeg tror også på det å legge lista litt labert, ikke være så perfeksjonist, dersom man klarer å bestemme seg for å gjennomføre en sånn bevisstgjort endring da...altså at man fortsetter med litt av det man gjorde som gravid, eller før man fødte, bare noen få ting, så man får minnet seg selv - om seg selv - da man ikke var så blue. Det kan være noe så banalt som å gå til frisøren. At man bare sitter der og snakker med andre voksne og steller seg, pynter seg litt. Eller at man to dager i uken kler seg ordentlig, så ordentlig som man orker da, og faktisk grer håret og tar på seg en foundation (eller hva du tenker fungerer for deg, øredobber f.eks - som jo ikke er vits i i barseltiden )

 

Men at man bare gjør litt av det som virker normalt og "driter litt" i alt det andre. Stell av babyen først, så seg selv, og SÅ - alt det andre.

 

Jeg ønsker deg lykke til og forstår litt hvordan du har det, tror jeg.....og jeg tror ikke du er deprimert fordi om du har tenkt tanken på at ingenting er noen vits. Den følelsen kan alle få i blant.

 

Og ikke minst, bare det å stille deg selv - og oss - disse spørsmålene, vitner om en sunn og frisk reaksjon på sitt eget reaksjonsmønster, sin egen endring av sinnstilstand og sitt eget ve og vel. Du høres ut som en som reagerer sunt på dine dine egne endringer, som jo er kjempebra.

 

Hvis du er ute etter en magisk oppskrift, så tror jeg at vil si AKSEPTER det, aksepter følelsene dine, ofte sliter vi oss ut med å fortrenge og fortvile, det hjelper godt bare å erkjenne, tillate og akseptere. Hvis det ikke går for langt, så er det som med alle ting man ønsker å gjøre noe med, at man kommer så utrolig mye lengre med å akseptere situajsonen.

 

En annen magisk oppskrift er at du ber mannen din om 3 timer fri hver ettermiddag en uke, eller 4 timer dersom du har så lenge mellom amming/mating av baby. Sånn at du vet det på forhånd, at du kan glede deg til og vite at den tiden kommer - hver dag i en periode - da du får sovet ut, grått ut og bare flatet ut og gjort det du trenger for å hente deg inn, dette vet du best selv hva er. Gjerne også at mannen din tar babyen om morgenene f.eks. 2-3 uker, sånn at du vet at når du har gitt mat/ammet rundt 0500/0600 tiden, så får du sovet litt og du får en nystelt baby sovende ved siden av. Det er mye god mentalhygiene bare med en halvtime alene i sengen, på rommet (!) når partner tar babyen inn på kjøkkenet eller hvor enn han er - mellom 0630-0700.

 

Masse lykke til, ta de grepene du orker, og søk den hjelpen du innerst inne vet om du trenger eller ikke. En prat med legen eller en jordmortjeneste kan være gull verdt. For mange løsner det bare de tar praten, evt får du videre litt assistanse derfra.

 

Jeg tror helt ærlig at dersom du var ordentlig deprimert, så ville du uttrykt deg noe annerledes i denne meldingen, men når det er sagt, vinner du ikke noe på å vente at ting "vokser på seg" før du oppsøker litt assistanse her....kanskje overlate til andre å sortere litt i tankene dine? For en luksus! =o) Tror kanskje jeg hadde gjort det jeg, de vet hva dette går i, og du er ikke den første som har bedt om litt hjelp.

 

Klem fra meg.

[Mrs. Charming]

Til Feminamamma: Jeg har ikke lest hele innlegget ditt- men jeg kjenner jeg blir provosert av enkle forklaringer som at følelser kun er hormonelt- Det er en forklaring som mange menn, kvinner og helsepersonell unnskylder seg bak-som ikke hjelper noen-aller minst den kvinnen som kjenner på disse følelsene. Jeg tror det handler om situasjonen som du nevner-det nye, kanskje mangel på søvn og ting som ikke har blitt som man hadde trodd. Hvis man går rundt med vonde tanker, skal man dele det med noen: uansett. Man er ikke mindre verdig fordi man er kvinne og har hormoner- tvert imot- i en slik situasjon(nybakt mamma for første eller femte gang) så trenger man den styrke man kan få, søk hjelp og ikke la noen avvise deg med at det "bare er hormoner"... Da kan man føle seg kraftig nedvurdert og lite respektert som menneske er jeg redd.

[frida frosk]

Tror kanskje du sistnevnte her leser Feminamamma litt snodig, dersom du hisser deg opp..Jeg synes hun skriver særs fint og klokt, jeg. Hun skriver da på ingen måte at følelser kun er hormonelt? Og at man ikke skal dele det med noen? Tvert imot, hun gir jo et langt og sammensatt svar, og oppfordrer dessuten HI til å søke hjelp dersom hun føler hun trenger det. Kanskje lese innlegget litt nøyere før du lar deg provosere!

[2 fine små]

Hei der Charming,

 

For ordens skyld mener jeg at det klart er verdig å være kvinne og ha hormoner, det er jeg som ikke uttrykker meg tydelig nok - dersom ikke det kom fram.

 

Jeg mener at hormoner er en av årsakene til (og det er jo ikke bare en mening, men en kjentsak i helsevesenet verden over) - ikke en unnskyldning til problemer man opplever ved. f.eks å ikke kjenne seg selv helt igjen i en barselstid. Jeg kjente ikke meg selv igjen første gang jeg var i barseltid, oppegående og rasjonelle, vellykkede meg, som ordnet det meste - og brått klarte jeg ikke å komme meg i dusjen uten å stresse, og da jeg først sto der, så stresset jeg sånn at jeg nesten snublet i meg selv og bare skyndet meg ut igjen, litt halvren...

 

HI deler sine tanker med noen, nemlig oss her inne, og kanskje hun kontakter noen venninner også, selv om det - som hun sier - ikke er så lett å snakke med noen om det. Men - som vi alle vet - så er det en høy terskel å ta med seg "sitt vellykkede seg" til legen og si at man trenger hjelp også.

 

Jeg ordla meg kanskje på en måte som kunne misforstås og det beklager jeg. Men undrer meg over at du leser som en avvisning av HI og at det "bare er hormoner". Og fordi om jeg mener man kan se om det er mulig å gjøre noe selv, så mener jeg absolutt ikke at det ens egen FEIL at man er i en situasjon man synes er vanskelig.

 

Jeg håper heller ikke at innlegget mitt gjorde at HI følte seg kraftig nedvurdert og lite respektert som menneske, da jeg tvert i mot vurderer henne som veldig oppegående (ikke minst reflekttert og åpen som skriver om dette her inne) samt at jeg respekterer henne for det. Det er vel en av grunnene til at jeg bruker tid på å svare henne og engasjerer meg. Jeg blir engasjert av mennesker som henne, og vil tenke litt høyt og mulig hun setter pris på det, muligens ikke. Det vet man aldri.

 

Jeg er også motivert fordi jeg var ganske blue selv første barseltid, fra ca 7-8 uke til ca 6. mnd, det tok tid å bli veldig komfortabel rett og slett. Og mitt poeng er - at jeg banket nok meg selv opp litt med noen skyhøye forventninger til hvor fint og kjekt alt skulle bli som babymamma - for så å ikke innfri overhodet, kombinert med at jeg ikke var forberedt - overhodet - på de hormonelle svingningene som kommer i etterkant av en fødsel (for noen av oss da) - og at jeg nettopp derfor i ettertid mer rasjonelt kan se at det er små små grep som skal til for å få fram sine rasjonelle sider, som KANSKJE, bare kanskje, kan hjelpe til at man ser situasjonen noe lysere.

 

Jeg har vært ganske ambisiøs på at aktivisere meg denne barselstiden, og det jeg prøvde å få fram, var at for meg - og kanskje andre også - så kan man gi seg selv lov å kalle dette barselstårer, og se om det er mulig å tenke på dem som situasjonsbestemte (med klare innslag av hormonsvingninger og andre hormonrelaterte sinnsstemninger) og at det ikke er EN SELV det er noe galt med.

 

Det er farlig med ord, og man kan lett bli misforstått, takk til deg som korrigerte, håper jeg fikk poengene mine klarere fra nå.

 

At ting skal bagatelliseres som "bare hormoner", har jeg aldri ment. Tvert i mot mener jeg at hormonene spiller en viktig rolle her, og må tas på alvor.

[2 fine små]

Hvordan går det med deg Fab4?

 

Håper du har hatt en ok dag.

 

Klem fra meg.