Noen som synes foreldre/svigerforeldre beynner bli slitsome!

[Mel_88]

Hej

 

Jeg sliter veldig med MAMMAN min!

Først når hun fikk vite jeg var gravid, skulle hun ikke fortelle det til noen før det hadde gått 3 månder.. Stolt mor å far ville også fortelle det videre til familie/kjente. Men vi fikk ikke sjansen. Hun fortalte alle hun kom på at hun skulle bli bestemor. Hun har fått lånt en sprinkel seng som hun har tenkt å ha hjemme hos seg når vi kommer på besøk.

Nå har det seg at foreldra mine bor i sverige, så er langt å kjøre hit. Hun har også tenkt å parkere her hos oss når ungen blir født.

Hun har tilå med pakket en bag klar som står i gangen, sånn at dem bare kan dra... noe jeg ikke har gjordt en gang...

Jeg synes mamman min er kjempe slitsom, her om dagen skulle henne ha nr til svigermora mi. Gud hva skulle hun med det!

Hun styrer å steller med alt..

Jeg prøver hinte med å ikke ha allt for mye kontakt å si nej til det som er mulig. Men føler hun stresser både meg å kjærsten min.

 

Noen som har noe svar???

 

NUSS

[21.februar09]

Hei:)

Forstår veldig godt det kan være mega slitsomt, men du må ikke glemme hun mener alt godt og har nok gledet seg til dette i mangen år. Min svigermor har snakket om dette de siste 10årene.. og nå er hun klar som et egg og gleder seg mest av alle. Vi har tenkt litt på hvordan vi vil ha det og meg og mannen min har snakket om hvordan vi skal få ting til å fungere slik vi vil ha det. Vi snakket med svigermoren min ang. dette. Det er veldig viktig hun får lov å "styre" litt selv, la henne få lov til å kjøpe ting og hjelpe oss om det gleder hun. Man trenger mye utstyr og mye av de koseter en del, om hun ønsker å kjøpe stellebord så skal hun få lov liksom. Den tiden etter babyen har kommet vil hun nok være den som kommer til å stille opp 100% for oss. Det kommer vi til å sette utrolig stor pris på. Bare det å kunne ta seg en varm dusj mens hun ser etter babyen er jo til kjempe hjelp. Det er dette hun gjerne vil hjelpe til med også, så da skal hun få lov. MEN da er det viktig at det ikke tar helt av. Vi må vite grensen VÅR. Derfor har vi snakket om dette på forhånd. Det er jo aldri meningen å være frekk, men åpen og ærlig for at ting skal fungere for begge parter. Det er du og pappaen som er foreldrene og det MÅ jo moren din forstå. Hun er jo bestemoren og det skal hun få lov å være. Du og pappaen er helt nødt for å få roen til å bli kjent med den lille babyen og "komme i orden". Føler du at det blir for mye med moren din rundt deg hele tiden og at det blir mye mas og stress, må du si det til hun. Har ikke du det bra, har kanskje ikke babyen din det heller? Vi har en avtale på at vi skal si i fra om det er noe vi trenger liksom. Det er jo egentlig veldig fint, for da får vi styre hvor mye hjelp og folk vi vil ha rundt oss.

Du skriver du har prøvd å hinte med å ta mindre kontakt osv., kanskje moren din ikke forstår "hintene" kanskje det er best å snakke med hun å si akkurat slik du føler det? er ikke sikkert hun ser på den måten du gjøre det. Du vil trenge henne mer enn du aner på flere ulike måter:) Jeg har troren på åpen og ærlighet:) Nå kjenner jeg ikke moren din el deg, jeg bare gir råd utifra mine erfaringer og verdier&meninger:)

LYKKE TIL:)

[Mel_88]

takk for godt svar, jeg vet godt moren min vil vel.

 

Men å bo hos oss er uaktuelt, det vet hun også. Vi har en liten leilighet.

Vi har fått sprinkel seng og madrass å masse klær av mamman min, kjempe kjempe koselig å er evig takknemelig.

 

Det som irritrer meg er at hun har kjøpt en seng for å ha hjemme hos henne osv... Virker som vi skal flytte in til dem, nesten.

Jeg prøver å være ærlig hele tiden, men hun blir veldig fort sur. Klikker bare når jeg sier hun ikke trenger spørre meg om hva dem heter på tv i serien hun aldri ser på.

 

Hun forteller meg om alle venninne sine som har hvert gravide osv mener hun har masse erfaring.

Jeg å har venner som har hvert, er + at jeg selv er det da.

Min mor har aldri hat et spe barn, siden jeg er adopter.

Jeg skjønner hun gleder seg masse, men var akkurat som da jeg å samboeren min planla et bryllup som gikk rett i dass fordi hun tok over så mye at jeg mista lysten på bryllupet...

 

Det plager så mye at jeg blir både stresset, å opprør.

Prøver ta litt med faren min om dette her, men han heller vil jo ikke snakke med henne fordi han vet hun blir såra.

 

Skal ikke være lettt, men skal prøve sette ned foten før det går over grensa!

[Anonym bruker]

jeg kjenner ikke deg eller din mor. så jeg kan bare ta utg.punkt i hva jeg leser og hva jeg selv har erfart. jeg har ingen mor som bryr seg. hun skal ha alt på sin måte hvis ikke så snakker hun ikke med meg før jeg kryper til korset. hun har alltid bare brydd seg om seg selv. så det å ha en mor som bryr seg har jeg faktisk ikke opplevd og skulle gitt mye for å ha det. jeg har alltid stått alene fra jeg var et lite barn.

jeg syns du skal ta vare på det du har. skønner godt at moren din har grindseng så hun kan føle at hun forteller deg at dere er hjertelig velkommen uansett. at hun ønsker å være hos sitt barn og hjelpe til når barnebarnet er født er jo helt utrolig. jeg må alltid betale min mor om hun skal sitte barnevakt, ikke i penger men det er alltid ett eller annet hun krever tilbake. så hun ser kun sine barnebarn når vi er på besøk.

å være ærlig er en viktig ting, akkurat som det er sagt her, men det er flere man skal ta hensyn til. det er deg og din mann som er foreldre, men det er også din mor og far som er besteforeldre.... og dem er en viktig del i et barns liv.

nå er jeg i en annen situasjon enn det du er så vi ser ting fra forskjellige vinkler, men jeg kan gråte meg selv i søvn over sånn min mor er...men hun er alltid min mor og jeg må respektere henne selv om det er innmari vanskelig til tider,og jeg sitter bestandig igjen med en "sånn skal jeg aldri være mot mine barn" holdning. for hun kan være stygg og slem, skikkelig slem.

men jeg kan ikke la det styre meg. så det er ofte jeg må sette ned fote og være ærlig mot henne, selv om jeg vet at det ikke blir mottatt så bra..

 

ps: jeg velger å være anonym fordi mange kjenner meg her inne.

 

håper det ordner seg for dere alle sammen.

 

lykke til =)

 

[Mel_88]

Uff sånn mamma bil jeg ikke ha, jeg er takknemelig for all hjelpen jeg får av mamman min å stas..

 

Men når hun kjefter på samboeren min fordi han ikke har vasket gulvet hjemme hos MEG Å HAN blir jeg litt irritert.

 

Lykke til alle sammen !!

[Anonym bruker]

Hei, hei.

 

Den senga hjemme hos foreldrene dine kan du nok bli glad for etterhvert. Greit å føle seg velkommen, og så slipper dere å ta med reiseseng når dere skal på besøk.

 

Når det gjelder situasjonen ellers er det helt sikkert greit å lage noen kjøreregler. Gi saklig og klar beskjed så snart som mulig. Er kjedelig om dere bare blir mer og mer irritert for så å ha et kjempeoppgjør.

Besteforeldrene hos oss bor langt unna, så de kommer ikke så ofte. Når de kommer er det stort sett for en helg om gangen. Det som IKKE var så gøy var da svigermors helgebesøk etterhvert viste seg å være 10dager med henne og 1uke med svigerfar. DA var jeg sur! Så som du ser er jeg ikke så flink til å si ifra selv heller...

[Mel_88]

Hej

 

Vi vil jo ikke såre dem, ikke sant. Mamman min blir så lei seg når hun ikke får delta, men de gangene hun har fått lov å være med har hun herpa hele oppleget. Som da jeg var hos legen, å hørte hjerte lydene. skulle jeg beynne fortelle om at jeg hadde blitt mye verre, pluselig sier mamma, ja skal man ha barn så må må tåle smertene, å legen beynte le å vi glemte både sykemelding å praten. Det ente opp med at jeg har svangerskapsdiabetes. =S

 

Jeg skal prøve snakke med henne.. være ærlig..

[elise08]

jeg har en sviger mor som går under navnet svigermonster. blander seg oppi hvordan jeg rydder å er fæl på å klegge på ekstra usannheter som ikke stemmer som hun snakker m alle om grøss.

nei du må sette foten ned,si meninga di. så du ikke blir overkjørt i alt. tru meg vet hva jeg snakker om

[Mel_88]

åhh.. så det var noen flere som hadde det ja,

Svigermora mi er helt super, men mora mi ringer til henne å lager problemer. Rart det der, hehe

 

Ja vi står på..

[21.februar09]

Hei igjen Mel_88:)

Ser du har fått flere innlegg på ditt innlegg. Jeg måtte bare skrive til deg igjen å skrive at jeg er også adoptert. JEg har ikke så lyst å skrive så mye rundt det, men ser plutslig vi er i mye samme situasjon... MEn vær glad for at moren din bryr seg, vær veldig glad for det:) Det er du helt sikkert også, men man vet ofte ikke hvor heldig man er for det man har før man misster det.. MEn tenk deg i moren din sin situasjon... HUn ble kanskje aldri gravid selv(?) og er sikkert kjempe glad hun har en datter som har blitt det og vil bare være der 110%. Det er ofte mangen følelser som kommer opp nå når du er gravid, både for deg og henne. Da tenker jeg på deg som kanskje tenker på din biologiske mor og hun som kanskje tenker litt på at hun kanskje ikke gikk gjennom det samme som du skal for å få et barn.

 

Det virker som dere har flere baller i luften med tanke på hendelser tidligere. MEn prøv å glem de litt, gi moren din en sjanse til å vise at hun klarer å lytte til dine ønsker. MEn det krev jo at du sier i fra. Man kan ikke si i fra senere, " ja, men du var slik og slik..." Avog til må man bare være litt "tøff i tryne". Lettere å si i fra siden det er moren din og ikke svigermoren kanskje? Uansett lurt å ta slike ting opp på riktig tidspunkt og kanskje når du og moren din er alene? Da vil hun kanskej ta deg mer seriøst?

Har ikke helt sortert tankene mine, så jeg skriver litt utifra hva som kommer i hodet mitt, mulig jeg har skrevet noe som ikke er så gjennomtenkt, men håper du forstår hva jeg mener. Lett å bli missforstått når man "bare" skriver:)

Lykke til:)

 

 

[Mel_88]

hihi tusen takk..

 

Bare at jeg blir litt frustrert innmellom.. Hehe hormoner sikkert..

 

Men skal tenke godt over hva jeg sier å gjør =) Klart hun gleder seg. Men noen ganger mister jeg lysten når andre gleder seg mere enn meg på mine vegne :-S

 

[MariLee]

Huff,situasjonen din Mel_88, virker trasig. Selv har jeg en mamma som har holdt seg perfekt så langt. Hun maser ikke, overkjører meg ikke, hun har kjøpt litt klær å sånn, å gleder seg masse. Men that's it.. Å d er jeg ganske fornøyd med. Men alle sier de blir verst når barnet er kommet, da kan di best om alt. Håper ikke det blir slik me min mor. Samboeren min har advart meg allerede mot hans mor og hvordan hun kan være. Så den tid,den sorg. Men min mor en ganske ung, så tror kanskje det er defor hun lar meg styre dette selv. Synes det er veldig koselig når hun ringer, bare for å spørre hvordan det går. Det gleder meg! Å jeg vet at jeg kommer til å få bruk fårn henne fremover,ettersom samboernen min jobber på havet å er lenge borte blir jeg nok å være endel hos henne med babyen, så skulle gjerne hatt en seng der:)

 

Mitt problem er venninnene mine,de irriterer meg grønt!! Overkjører meg og tror at det er de som venter barn. Er faktisk slik at jeg ikke har så lyst å være sammen med de mer. Nå skal de visst lage et secret babyshower førr meg, noe jeg ikke vil. Sitter her å føler meg som en hval og ikke særli attraktiv så skal hele venninnegjengen røuse inn her å bable... Blir kvalm av tanken!! Å alle kamper å krangler om hvem som skal være gudmor, der gjør meg crazy!! Å vet ikke hva jeg skal si for at de skal skjønne at jeg er sliten og lei og bare vil ta d me ro. De har ikke tatt mye kontakt de siste ni månedene, men nåm når jeg har knapt to uker igjen skal de ha meg me hit og dit og styre verre... HUFF!!

[Mel_88]

MariLee

 

Så tragiske vennene dine er må jeg innrømme. De minner meg om Mamma.Mamma skulle sy dåp kjole. Men jeg tror hun skjønte at jeg synes det var litt fortilig. Barnet må komme til verden førs.

 

Jeg synes det babyshwoer skal bli gøy jeg... Borsett fra at det er jeg som må stå med alt. Vennninna mi som skulle stå for det, kunne ikke alikvel.

Men skjønner hva du mener med de vennene dine. Til å med non av venninne mine har sakt til meg at dem synes dem ser gravide ut, å dem veier rundt 50kg... :-S Da blir jeg helt gal.. Jeg har beynt skole, det er kun på mandager. Å alle mine vennninner som har barn, fraråder meg helt..

Men jeg synes det er greit at jeg skal få en dag i uka som bare er min.

Kanskje det er slitsomt, men jeg har også gått litt tilbake når det gjelder venner. Men dem skjønner det sikkert bedre senere Hihi

 

Lykke til..