Forvirret, skuffet, irritert og lei meg..

[Anonym bruker]

Hei,

 

ja, dette føler jeg kommer til å bli et "syteinnlegg", men, jeg føler jeg bare MÅ få det ut.

Min samboer og jeg venter vårt første barn, og selvfølgelig er alt bare nytt og spennende. Samboeren min har passert 40, mens jeg er 10 år yngre. Vi ble gravide på første forsøk. Samboeren min er veldig barnekjær, og han har sagt at barn er han største ønske. Men, det som er, er at da jeg oppdaget at jeg var gravid, så kjente jeg ikke den "o store lykkefølelsen", og ettersom tida går (er 13+6 idag), så føler jeg meg bare mere for mere ukomfortabel. Ikke merker jeg noe til graviditeten heller, bortsett fra en enorm apetitt om innimellom, så jeg burde ikke klage. Men, jeg "liker ikke gå gravid", redd for alle forandringene i kroppen. Har væt overvektig i ALLE år, før jeg kom ned til normalvekt nå i våres, så jeg gruer for å legge på meg, altså miste kontrollen over kroppen..Jeg likte meg ikke selv da jeg var 20kg +..Jobben plager meg også, har vært sykemeldt pga utbrenthet siden i juli og begynte å trappe opp i november, så føler meg "dum" for at nå er jeg blitt gravid...Min jobb er ikke en a-4 jobb. Det er turnus og jobb med kriminelle. Jeg er redd for å være pyse, så jeg går blant "fangene" hver dag på jobb, jobber netter og har vondt for å be om tilrettelegging. Samtidig så føler jeg meg litt "presset" av samboeren min til å kutte nattevakter, for han jobber også turnus og var på et foredrag her om dagen og der ble det poengtert fra en som var forsker på området om at nattarbeid og gravditet var farlig..Men, jeg har ingen problemer med å gå netter, jeg gruer meg som sagt for å si at jeg ikke kan jobbe netter når jeg nå endelig så smått er tilbake på jobb etter en lang tids sykemelding og vi er ubemannet i utgangspunktet så arbeidsgiver vil jo gjerne at jeg skal dekke "hullene" i "min turnus"..

En annen ting er at jeg innerst inne gleder meg veldig til å bli mamma, jeg tror det blir stort, men, hver gang jeg snakker liksom om litt ustyr og hvordan vi best praktisk kan løse ting (vi bor i en liten leilighet med begrenset plass..), så mener samboeren min at jeg stresser og blir "irritert" for at jeg "MÅ" ha tingene på plass. Skal innrømme at jeg er en liten "kontrollfreak", men, jeg syns nå og det er intensjonen min også at vi liksom skal "koseprate" om disse tingene vi har i vente, men det utarter seg bare til krangling mellom oss. HVER GANG "ett eller annet" blir nevnt i forbindelse med graviditeten så ender det med en diskusjon. Det seg være praktiske ting, eller mine tanker og bekymringer..Det er så frustrerende. Jeg trodde det å være gravid skulle være en koselig tid jeg, men, så langt, så syns jeg det hele er bare PYTON...Jeg håper jo at alt dette skal endre seg, men, som sagt, jeg er forvirret, skuffet (kanskje mest over meg selv), irritert og lei meg. Det har blitt mange tårer de siste tre dagene, og da mener jeg tårer også, dem renner og renner, gråten tar aldri slutt...Andre som har det på denne måten eller kjenner seg igjen ? Tips til å bli" lykkelig" taes imot med takk. Ps: Det hjalp å lette på trykket...

[vaskedama+♂ 09 og 11]

Heisann!

 

Trist at du har sånne omgivelser rundt nå som du trenger litt ekstra støtte.. Eneste jeg kan si når det gjelder jobben, så kan vi ikke alltid styre at vi skal være supermennesker som aldri er borte fra jobben, forstår at du gjerne får dårlig samvittighet på jobben.. Men nå må du jo uansett rydde plass til babyen. Har hatt en bekjent som pga sykdom har vært borte mye fra jobb, fylt 30 hun også. Kunne ikke vente til hun hadde "jobbet inn alt". Så det beste er jo om du ikke sier fra om graviditeten med en unnskyldning! De har vel ventet at det kanskje kommer noe før eller siden.. Som i mitt tilfelle.

 

Når det gjelder klargjøringen til babyen, så er jeg begynt å bli ganske opptatt av ikke akkurat handle inn alt nå, men planlegge litt hvordan man skal gjøre det. Gubben har vært med på å komme med noen tanker han også,

 

Kanskje du får ta en liten alvorsprat med typen din om hvordan du føler det med hans reaksjon når du tar opp teamer rundt graviditeten. Kanskje han føler det er litt uvirkelig enda når du ikke er "spreng gravid".

 

Ellers er jeg enig med deg og vekt, er veldig bekymret, prøver å holde vekten sånn noenlunde. Har slitt veldig opp igjennom årene med å holde meg sånn noenlunde, så vi får rett og slett være ekstra påpasselige med å bevege oss og spise bra mat de gangene vi føler vi kan spise hele kjøleskapet! Det med trim tenker jeg også kan hjelpe meg når jeg går i fødsel, energi til å klare kraft anstrengelsen!

 

Uansett, håper jeg at disse ordene hjelper på littegranne! En kjempestor klem til deg!

[klarfornr2]

Lykkefølelsen lar seg vente på, men om ca 3-6 uker, når du begynner å kjenne liv er det stor sjanse for at dette snur seg. Man har ikke en baby i magen før man kjenner at den faktisk er der, og når det skjer så forandrer ting ofte seg.

 

Husk at mannen din bare er bekymret for deg, og husk at han gleder seg veldig, derfor kan det være vanskelig for han å takle at du har det tøft med dette. Vi går igjennom så store forandringer at vi ofte glemmer at fedrene også gjør det, men på en annen måte. Vi bekymrer oss for babyen og kroppen, de bekymrer seg for babyen og oss...

 

Så lenge du føler deg komfortabel med å gå nattevakter er det jo ikke farlig for deg å gjøre det, men ikke gjør det for sjefens skyld. Du må tenke på deg og barnet ditt. Vi kvinner bryr oss alt for mye (noen av oss da) hvor mye merarbeid vi lager, men det er faktisk ikke vårt problem!

[kruttmams]

Hei!

 

Kjnner meg litt igjen med det å være kontrollfreak. Det høres ut som du har bare gode intensjoner. Jeg er enig i at det er greit å tenke igjennom endel praktiske løsninger, spesiellt når dere har dårlig plass. Det har vi og, og vi er to voksne og to barn, så venter vi nr. tre. En gang må man jo finne ut hvordan man skal løse det praktiske. Siden dere begge jobber turnus har dere kanskje ikke så mye tid sammen heller?

 

Jeg tolker også at du er veldig streng med deg selv, at du stiller litt vel strenge krav til deg selv. La deg selv få litt rom for å kjenne hvordan du har det, kanskje det blir litt lettere å nyte graviditeten. Litt mer "kan" og "vil", litt mindre "må" og "skal". Hvis du slapper mere av, kanskje samboeren din også gjør det. Hva med å la han ta litt initiativ

 

Det er helt greit at du ikke kjennner lykkefølelsen. Vi er jo forskjellige alle sammen. Dessuten har du jo sliti med utbrenthet, noe som du ikke skal ta lett på. Det tar lang tid å komme helt og fullt over det. Derfor er det ekstra viktig at du er mindre streng med eg selv, kanskje slipper litt på kontrollen. Du veit jo at den vekta du legger på deg i graviditeten er godt for noe, så kan du "ta det av deg" igjen når du har født. Du har jo bevist for deg selv at du klarer å gå ned i vekt!

 

Jeg synes du er kjempeflink!

 

Hva gjelder nattarbeid: Jeg synes det var veldig å ta i når samboeren din sier at det er farlig med nattarbeid! Men det er forsket på turnus/nattarbeid i forhold til graviditet. Det er nok ikke mest gunstig for deg og bebbisen. Jeg har selv slitt med depresjon, og samtidig jobbet turnus i akuttpsykiatrien. Å si at det er farlig nører nok bare oppunder den dårlige samvittigheten din tenker jeg.

 

Til sist: Snakk med jordmor for råd angående jobbing og hva du ønsker deg. Dersom tilrettelegging er vanskelig kan jordmor råde deg om svangerskapspenger, som er et godt alternativ for deg så lenge du ikke er syk.

 

Vi gravide kvinner må minne oss selv på at det er helt naturlig og vakkert at vi skal ha barn! Vi må slutte å la "det resultatorienterte arbeidlivet" ødelegge dette. Samfunnet har blitt så kynisk at det ikke har tid til graviditet og barn

 

psykiatrisk sykepleier