hva gjør jeg nå?

[hanne_mor]

sitter egentlig bare å tenker akkurat nå.

ser på bildene fra begravelsen til Vilde, alle de vakre blomstene, og den bittelille kista. oppi der, ligger hun...sammen med bamsen jeg kjøpte på rikshospitalet etter hun døde, og brevet jeg tegnet håndavtrykket mitt på (så jeg alltid kan holde en hånd over henne uansett hvor jeg er..).

jeg husker på tiden etter jeg hadde født henne, de lange timene hvor jeg lå og stirret ut i lufta.....tekstet litt med samboer som var hjemme for å hente klær...(vi rakk ikke å pakke noe når jeg ventet på ambulansen...)

var så ufattelig trøtt, og så utmattet etter fødselen, blodtapet, og de tøffe timene i ambulanse og helikopter før fødselen...

men jeg hadde ikke sjans til å sove.

jeg tenkte liksom at "hvis jeg holder meg våken og ikke sovner, så er det mer håp for Vilde.." jeg turde ikke sovne fordi jeg var redd for å gå glipp av verdifulle minutter oppe ved kuvøsen hennes når jeg fikk se henne.

hun som hadde vært ei skikkelig aktiv jente inne i magen, lå helt stille og vred litt på armene i kuvøsen, med teppe rundt glasset for å holde lyset litt ute.

jeg gråter sjeldent....jeg gråt ikke da min sønn ble født i uke 33 og lå på intensiven i en uke,...ikke en tåre.

men nå...der ved kuvøsen hennes gråt jeg......med bøyd hode, og en pekefinger inne i hennes lille hånd, mens brystet hennes pumpet. helt stille satt jeg, den klamme trykkende følelsen ble bare avbrutt av de velkjente pipene fra monitorene( jeg hadde gjort meg kjent med året før da gutten min ble født), og en varm sykepleierhånd på skulderen nå og da.

 

for faen.....det er ikke kult å skrive om, for jeg klarer ikke å holde tårene tilbake nå heller

 

jeg gjorde vel noe som tilsvarer å be.....inne i hjertet tenkte jeg iallefall på at om det fantes noe som kunne gi jenta mi styrke til å overleve, så kom med det!

 

de var så flinke, pleierne der. vi vekslet noen blikk, og jeg sa at de måtte bare skyve meg unna om jeg var i veien, der jeg satt med armen inni kuvøsa.

jeg følte jeg ikke helt var klar for å "løsne " fra henne....trengte hudkontakt, og kjenne det lille hun hadde av kraft til å leve.

men der skulle jeg få sitte så mye jeg ville....."det er her du skal være nå", sa de, med myke stemmer.....selv om jeg ante et snev av bekymring i øynene dems..

 

så satt jeg der da.......i timer....og venten på å få snakke med legen hennes. men hun hadde andre englebarn, og deres foreldre, og pasienter å ta seg av.

samboer kom og tok meg med ned på rommet, hvor jeg fikk dusjet, og lagt meg ned i sengen..

jeg sovnet nesten med en gang........

for det neste jeg husker er legen til vilde som forteller meg at det ikke ser ut til å gå slik noen av oss hadde håpet.

de små organene hennes vil liksom ikke mere.. lungene er for umodne, og hjertet begynner å slå svakere.

adrenalindosen hennes blir tredoblet iløpet av de få timene det tar å ta avgjørelsen på å døpe henne, og vente på en ledig prest.

hun er svak nå jenta mi.....

jeg setter meg i en stol, og de åpner opp kuvøselokket.

 

presten er kommet og det er på tide å ta farvel og døpe henne samtidig.

jeg får henne på brystet hud mot hud, og det står en pleier på hver side av meg og kontrollerer respirasjon og puls..

hun får navnet vilde, som sin bror vetle får hun også navn på V, navnet som for meg symboliserer at hun kjempet, at kroppen hennes kjempet. og at vi kjempet.....

 

hun dør der i armene mine......

og jeg legger en hånd over kroppen hennes, som for å varme den.

rart siden hun ikke merker kulden.

men jeg føler liksom at hun trenger beskyttelsen...

 

vi får stelle henne og vist henne til mine foreldre som ventet i timer på sykehuset etter å ha kjørt i fem timer i bil.

min far som aldri gråter, min klippe, bryter sammen og hulker da han får se oss.

nå er jeg den sterke.

 

de tar avskjed med barnebarnet sitt i korridoren utenfor intensivavdelingen.

 

og også der slutter jeg å huske i detalj....

alt etter dette er som en grøt.

jeg føler jeg har et forsprang på følelsene mine, og tankene.....

når blir jeg innhentet av sorgen igjen....?

hver gang den tar meg igjen, øker jeg farten og "løper fra den" på nytt.....

 

hverdagen er straks tilbake til det normale.

min førstefødte skal snart begynne i barnehage, og jeg er nærmer meg termindato for vildes egentlige fødsel...

fremdeles føler jeg at jeg går med en gul "post it" lapp i panna hvor det står "ja jeg mistet et barn, men hvem bryr seg?"

alt går liksom så fort.....

og jeg aner ikke hvordan jeg skal plukke opp bitene av meg selv....

 

[Anonym bruker]

Kjære deg, kondolerer så mye!

 

Jeg sitter her å gråter av historien din, du beskriver min største frykt!

Akkurat denne frykten hadde jeg da jeg fødte prematurt, og din historie føler jeg at jeg har levd gjennom i tankene mine under oppholdet på intensiven.

Frykten for å måtte ta farvell, frykten for å sovne, frykten for å bli vekt med en ubehagelig beskjed!

 

Vi var heldige om kom hjem med ei frisk jente, så der stopper likheten i vår historie, så jeg kan kun forstå frykten, kan ikke forstå hvordan det er å miste et barn.

 

Det jeg vet er at de fleste som opplever dette kommer seg gjennom det, men det tar nok tid.

 

Du skriver så fint om pappa'n din som er din klippe, jeg opplevde en ny side av min far da jeg fødte prematurt, vi var nære før, men fikk et enda bedre og tryggere forhold etter vi kom hjem fra sykehuset med den lille.

Det virker som om du har et nært forhold til dine foreldre, det forholdet kommer du sikkert til å få mye godt ut av nå framover.

 

Håper du kommer styrket ut av dette, selv om ingen skulle måtte oppleve å miste et barn!

 

[Anonym bruker]

Ufattelig trist å lese om lille Vilde som dessverre måtte forlate dere. Verden er fryktelig urettferdig, ingen skulle måtte oppleve å miste barna sine. Det finnes ingen verre smerte!

Håper du og samboer tar godt vare på hverandre og at dere har gode folk rundt dere i denne tiden. Vil også tipse deg om det lukkede nettforumet www.englesiden.com. Der inne er det mange som har opplevd det samme som deg og som gir masse støtte og forståelse. Jeg er selv medlem der og det har hjulpet meg masse i sorgen over jenta mi.

[Anonym bruker]

Så ufattelig trist... Har ikke ord...

 

Synes historien din beskriver følelsene på en veldig detaljert måte, slik at man sitter igjen med en tomhet og følelsen av at verden er så utrolig urettferdig.

[hanne_mor]

ja det er rart hvordan dagene går...opp og ned....

det er godt jeg kan formidle det jeg i utgangspunktet sliter med å sette ord på...

alle må vi leve med grader av sorg, skuffelse og smerte i livet...men man kan selv velge om man vil akseptere at det er slik, og ta utfordringene som kommer, det kan for mange være vanskelig...men jeg tror at vi alle har et valg....enten å gi opp og bli et offer for sin egen smerte, eller akseptere at smerte er en del av det å oppleve, det er en kontrast til alt som er godt i livet, og smerte gjør oss mer bevisst på det gode man har, og når du tillater deg selv å glede deg over ting i en periode av livet fylt med sorg...det er da gleden er sterkest, og varmer aller mest.....

takk for tilbakemelding..