ang krybbedød...

[vannmann84]

Kan bare bare bli rammet av krybbedød de 4 første mnd?

Eller er det til de er 1 år?

Noen som vet dette?

[Jewel m/jente får gutt]

Vi fikk høre av hs at hun hadde opplevd at en 2 åring ble rammet av krybbedød.

 

Så ikke vet jeg hvor "lenge" de er utsatt.

[(,")Elsker *Lunajenta* mi(",)]

På ww.lub.no, (landsforeningen for uventet barnedød)

står det at det oftest rammer barn under ett år, men det kan også skje opp til 2 år.

 

Husker jeg var svært svært engstelig for dette med krybbedød, ja jeg er det enda men det har blitt bedre. Jeg tar absolutt alle de anbefalte forholdsreglene får å unngå dette, å tenker at det er svært sjelden det skjer. Huff, vil ikke tenke mere på det.

[Hønseføtter og gulerøtter]

Det kan faktisk skje ennå lenger enn bare 2 år. Har et nært familiemedlem som døde av krybbedød i en alder av 6 år. Men det er vel i overkant sjelden også.

[mamma`n til nurk]

Det er en liten risk for krybbedød frem til 6 mnd alder, enda mindre etter det igjen. Vet ikke "øvre aldersgrense".Tror det er "kun" 15 barn pr år som dør i krybbedød, så de fleste av oss kommer heldigvis ikke til å oppleve det.

[husmus &2]

Ok, jeg må ærlig innrømme at jeg blir om mulig mer og mer hysterisk for krybbedød for hver dag som går. Statistikk har aldri hjulpet noe særlig på meg. Jeg er så pessimist av natur at jeg tenker at noen må jo være de som utgjør statistikken og.

Jeg har et ordentlig sovedyr, og tiltross for at jeg synes det er kjempedeilig at han har begynt å sove hele natten igjennom, stresser det meg også veldig. Vi tar alle forhåndsregler, med unntak av bruk av dyne. Jeg vet søren ikke hvordan jeg skal kunne klare å venne meg til å legge han i et annet rom for kvelden selv med babycall...

 

Jeg begynner virkelig å drive meg selv til vannvidd over det. For ikke å snakke om den lille prompen som hele tiden får en hånd på brystet sitt for å kjenne om det beveger seg.

Nå er han 10 uker, men jeg håper da endelig at denne uroen går over snart.

Jeg var faktisk mindre stresset når vi samsov enn nå som han ligger i sin egen seng i et mye kjøligere rom. Merkelige greier.

Jeg hadde mine bange anelser om at jeg kom til å bli "hysterisk mor" når jeg hele tiden kjente etter om han sparket. Jeg burde ha tatt hintet da, og skjønt at jeg ikke kom til å bli noe "bedre", når han endelig var ute.