Følge hjerte eller fornuften?

[Anonym bruker]

For en uke siden fabt jeg og samboeren mit ut at jeg var gravid,det

var ikke planlagt men vi ble så glade og reiste til apoteket med en gang for og kjøre folat. jeg blir 22 og samboeren min er 28,han er akurat ferdig med masteren sin i london og vi er nyetablerte i oslo,men vi tenkte at dette går bra må bare jobbe og stå på disse måntene.

Vi gledet oss så for og fortele familiene våres.

 

familien hans reagerte med forferdelse at vi skulle få barn,di fortale

at jeg var ikke bra nok for han fordi jeg ikke har utdanelse og for at jeg

var ung og ikke bra nok.

Så senere på kvelden kommer min mor og sier at vi må ikke få dette

barnet,fordi at vi er så unge og uetablerte og vi kommer til og ødlege

forholdet våres,at abort var det beste. Så det som var så vakert er nå snud til noe grusomt, Di har klart og få samboeren min i tvil og han mener nå at kansje abort er det beste at vi kan få barn senere.

 

Men jeg klarer ikke og tenke abort,jeg vil ha dette barnet,jeg vet at vi

kan klare alt der andre,det spiller mye rolle med økonoimi og det andre,

men alt ordner seg tenker jeg, Er jeg naiv? jeg er så redd,har ingen støtte fra familien og nå viser det seg jo at familien til samboeren min virkelig ikke liker meg, og vi har vært sammen i nesten 3 år nå?

Er det noen som kan hjelpe meg,jeg føler meg så alene?

[Anonym bruker]

Beklager skrivefeilene jeg er ganske lei meg.så det går litt fort.

[Gjest]

Hei HI!

 

Gratulerer! Så heldig du er som er gravid!

Du må ikke tenke på abort en gang! Det er bare å si klart fra om til familiene deres. Les det første avsnittet av innlegget ditt igjen, det er det som er det vesentlige som dere skal bygge videre på.

 

Om deres familier vil støtte dere eller ikke, eller hva de mener er deres valg og dere kan ikke gjøre noe med det. Bare pass på å ikke synke på deres nivå og starte krangler og intriger. Situasjonen er jo fremdelse vakker, det er jo dere to som skal dele dette, ikke foreldrene deres. Jeg tror også at de vil endre mening etter hvert som tiden går.

 

Ta vare på deg selv og familien din, jeg er helt sikker på at dette vil gå bra, han er jo ferdigutdannet og dere er i fine alder for å få barn. Du vil få anledning til å utdanne deg senere.

 

Masse lykke til!

 

[Anonym bruker]

Da har han bestemt seg at abort er det beste,jeg har akdri aldri følt meg

så alene i hele verden,alle synes abort er det beste og jeg blir faktisk

tvunget til noe jeg ikke vil, synes det er helt jævligt,unskyld ordet.

Argumentene er at vi kan få barn senere, men det er jo helt motsigenses, ja la oss drepe det barnet vi har nå for og så lage et nytt

når det passer di andre økonomisk og eldre. Ingen som tenker på

at kansje jeg ikke kan få flere barn. Dette er rett og slett jævlig.trode

aldri jeg skule bli utsatt for tvang. Og alle di ordene han har sakt om barnet og vi har tilogmed bestemt navn. Jeg er den enste som vil beholde barnet og jeg har det så utroligt vondt akurat nå.

[Nonsense]

 

Drit i verden og gjør det du føler er riktig for deg og den lille babyen din. En dag vil du, han, familien din, familen hans og viktigst av alt; barnet ditt være overglad for at du var bestemt og at du valgte å beholde det tross alle de som prøvde å påvirke deg til noe annet. Du vil aldri angre! Og alle de som nå er negative, og er rett og slett grusomme mot deg, vil bli glad i barnet de også. Jeg er ikke mot abort, men i din situasjon synes jeg absolutt ikke at abort er riktig løsning.

 

Stå på og lykke til!

 

(PS: Jeg er enda yngre, 19 år og sammen med en på 30, men vi lar ikke det stoppe oss. Å ta utdanning med små barn har jeg masse eksempler på at ikke er noe problem)

[Gjest]

Hvordan kan han bestemme seg for å ta abort, når han ikke er gravid?

 

Her må du bare stå på krava og fortelle hvordan dette ligger an. Hvis du tar abort nå, kommer du til å angre og slite i ettertid. Ingen bør ta abort uten at de selv vil det 100%!! Ingen andre enn deg kan ta dette valget.

 

Jeg syntes at du bør forklare han at du ikke skal ta abort og at det er ikke et tema som dere kan diskutere videre. Og det er overhodet INGEN selvfølge at dere får barn senere.

 

Masse lykke til!

[Gjest]

Nei fy f*** for noen jævlige mennesker du har rundt deg!! Hadde min mor fortalt meg at jeg skulle ta abort i en alder av 22 år, så hadde jeg aldri mer snakka med hu. Makan.. voksne mennesker oppføre seg på den måten.. Du skal si til svigermora di at er det noen som burde hvert abortert her, så er det henne!

Ikke finn deg i denne behandlingen, 22 år er faktisk en veldi fin alder å få barn i! Du har rukket å opplevd litt, og du har hatt dine fester. Livet går videre selv om man får barn, det blir bare mer meningsfylt!

Dessuten tror jeg at samboeren din kommer til å være glad for at du ikke tok abort, når han ser magen din begynner å vokser, og dere drar på ultralyd og får se bilde av den lille sprellende krabaten:)

Neste gang svigermoren din/moren din nevner dette angående abort, så skal du bare dra derfra, sånt tull hadde jeg aldri giddet å høre på.

 

Sorry, ble litt engasjert her.. Blir så innmari provosert:)

 

Ønsker deg lykke til. Hold meg oppdatert;)

Klem

[Anonym bruker]

Oh takk for så fine svar,har ikke hørt så fine ting på lenge.

nei var en kjempe krangel i stad,jeg sa at jeg ikke vile ta abort

og jeg sa at han har sviktet meg, Da sa han at tiden ikke er riktig tid

fordi vi er ny flyttet til oslo,uten med noe sælig omgangskrets

enda, da spurte jeg han om han synes at vi skule ta abort for at vi

ikke har noen venner?helt utroligt. Nei han er da fast bestemt på

at et barn nå vil ødlege oss og meg. Men han har alerede ødelakt oss

når han sier at abort er den riktige løsningen. Jeg ser ikke en furnuften i dette. Greit det var ikke planlagt og ting skulle ha kansje vært litt mer til rettelagt,men ting kan ikke gå alfabetisk hele livet.

Og bli sviktet av sine næremeste er helt jævligt, trode aldri dette

skule skje for en uke siden,da jeg og samboeren var i byn og kjøpte

baby bøker. Abort forstår jeg når man er i en vansklig sivasjon uten partner,men når man er samboere i sammen i nesten 3 år da forstår jeg ikke.

[vaskedama+♂ 09 og 11]

hm, han har virkelig ikke hjerne til å tenke selv, da han snur seg etter hva familiene deres ønsker? Er hverken dine foreldre eller svigers som skal ha dette barnet, hadde fulgt hjertet mitt jeg.

 

Kanskje det hjelper deg litt om du har mulighet til å reise vekk litt? Kanskje bo hos venninner el noe en stund? Regner med du har venninner der du flyttet til oslo fra.. Da får ihvertfall familiene deres tid til å svelge dette mens typen din kanskje har litt tid for seg selv til å tenke selv..

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Fikk skikkelig vondt av deg da jeg leste innleggene dine. At noen kan komme å bestemme slik over ditt/deres liv er jo helt uhørt! Jeg sjekker dette forumet fordi det hjalp meg veldig da jeg først ble gravid selv. Vi var i samme situasjon som dere, og ble gravide uten at det var planlagt. Mitt problem var at det var samboer som først og fremst ikke ville dette. Jeg betrodde meg til en kollega og ei venninne, som det hjalp veldig å snakke med de. Jeg og samboer snakket også veldig mye sammen, og han var fast bestemt på at abort var den eneste løsningen. Vi er riktignok litt eldre enn dere, 29 og 30 år, men det tror jeg ikke har noe med saken å gjøre.

 

Jeg var veldig i tvil. Nå i ettertid ser jeg at jeg aldri hadde klart å gjennomføre en abort, og det sier samboer at han vet også. Vi sitter her nå med en uke til termin, men har vært gjennom en turbulent periode. Fram til uke 16 i svangerskapet bodde vi sammen, men vi hadde en stor elefant mellom oss i nesten alle de ukene. Vi var inne til samtale hos Amathea både alene og sammen, og dette hjalp utrolig. De er helt fantastiske! Vil anbefale å ta kontakt med de om du trenger noen å snakke med. De er helt uavhengige, og vil ikke dytte deg hverken for eller mot abort, men de er utrolig allrighte å snakke med. Du trenger ikke ringe de, bare send de en mail med din historie, det var det jeg gjorde. Innen en time ringte de meg, og avtalte en time hvor vi kunne komme å snakke med de.

 

Hos oss endte det hele med at jeg fortalte samboer at jeg ikke makta å ta abort. Jeg tenkte at da måtte jeg bare ta de sjanser det var å ta, og om jeg endte opp som alenemor så måtte jeg bare ta den sjansen. Heldigvis har ting bare blitt bedre og bedre. Vi gleder oss veldig til å få en liten en nå, til tross for alt vi har vært gjennom!

 

Lykke til med avgjørelsen. Jeg vil bare råde deg til å ta kontakt med noen utenforstående å prate med før du bestemmer deg. Selv vil jeg anbefale Amathea, for de var helt fantastiske for meg. Det er gratis å ta kontakt med de og forresten.

 

 

[Wiingla]

Nå skal jeg fortelle deg en liten ting, samtidig som jeg skal prøve å holde sinne og frustrasjonen min for meg selv.

 

Da jeg var 18 ble jeg gravid etter ha vært sammen med barnefaren i bare tre måneder. jeg ble faktisk gravid etter bare en måned å fant det ut da jeg var 10+5. Vi snakket sammen å vi ønsket oss dette barnet selv om det gikk fort. vi måtte bare legge de andre planene vi hadde på hylla. Plutselig kaster han meg ut av rommet mitt for å ringe foreldrene sine. de var IKKE fornøyde. Vi måtte ikke finne på å få det barnet, vi mtte bestille time hos legen allerede dagen etter. Jeg var helt i sjokk, jeg trodde vi var blitt enige nesten om hva vi skulle. Da jeg var hos legen fikk jeg vite hvor langt jeg var på vei å at vi måtte bestemme oss innen neste dag var omme. Vi fikk time på sykehuset allerede dagen etter for samtale. Jeg visste ikke helt hva som foregikk, alt gikk s fort, skulle vi ikke prate mere om dette sammen først???? Mine foreldre sa jeg måtte velge heeeelt selv hva jeg ville gjøre, de støttet meg uansett, så jeg måtte kun tenke på mine egne følelser. rett og slett være EGOISTISK!!!!

 

Vet du hva hans mor sa til meg? "Du burde ikke få barn, du har for mange problemer, ja, han har fortalt oss om dem, du vil ikke bli en god mor, så dette må du bare avbryte!" PROBLEMER, ialledager, hva var mine problemer, jo at jeg sleit litt med voldtekten fordi daværende kjærsten min ville snakke om det hele tiden å vite alt, og det at rett før det var det en som satte en kniv i halsen min å skulle drepe meg, beklager, men jeg klarer ikke bare legge de fra meg som om det skulle vært en epleskrott.

faren sa aldri noenting. den dagen vi var på sykehuset sendte han meld til bf å sa lykke til, han skulle tenke på oss.

 

De to dagene gikk så ALT FOR FORT. Jeg var ikke helt meg selv i det hele tatt. Før jeg visste ordet av det hadde jeg fulgt hans families ønsker. For han ville ikke ha barnet siden familien hans ikke ville. Jeg husker ikke mye fra de to dagene der. Har kanskje fortrengt det... Jeg husker jeg lå på "operasjonsbordet" å sykepleieren spurte meg om jeg var klar. "jeg har ikke noe valg sa jeg. hun svarte med at jo det har du, jeg så på henne å sa nei, jeg har ikke det. åså huker jge ikke stort mere. bare smerten etterpå.

 

Jeg ble redd for å vise følelser ovenfor familien hans igjen, jeg så på de på en helt annen måte, å jeg begynte i deres øyne å falle fordi de mente jeg ikke var så høfflig som jeg burde vært. hadde ikkedere TVUNGET meg hadde jeg kanskje vært litt anderledes. 7 måneder senere gjorde han det slutt, moren sa igjen det var på pga alle problemene mine, jeg forsto ikke helt da heller, det var to problemer, en voldtekt og et drapsforsøk. Trodde liksom det var ting man fikk lov å ha som problemer uten at noen skulle henge deg ut for det. Men min største problem var aborten. Forholdet vårt forandret seg. Jeg var så sinna på han, innerst inne, rett og slett forbanna på han. Hvordan kunne han få meg til å gjøre sånn, hvordan kunne han få meg til gjøre som han og hans familie ville, skulle jeg ikke velge selv??

 

ikke ett år etter gjord han den nye dama gravid, å den kunne de beholde jaja, det gjorde egentlig saken værre for meg. Jeg var sinna på hele familien hans, men jeg skulle ønske jeg hadde fått det jeg var overbevist om var en gutt. jeg kunne klart emg alene med hjelp fra min familie jeg.

 

Idag er jeg 22 år, er 13 uker på vei med mitt "første barn" Vi har prøvd i et år å gleden var stor, men savnet etter det barnet jeg skulle hatt har bare blitt større og større for hver dag, hvert år, time, minuttog sekund. Det var jo ikke det jeg ville!!! Jeg angrer hver eneste dag på valget som ble gjort. Kunne jeg skrudd tiden tilbake, hadde jeg beholdt barnet å gjort det slutt så de slapp å ha noe med ungen å gjøre.

 

VÆR SÅ SNILL KJÆRE DEG!!!!!! IKKE GJØR DET DE ANDRE VIL DU SKAL!!! Velg helt på egenhånd. Det er du som vil slite med det etterpå, ikke han elelr familiene deres. Du skal leve med det, å ha den tanken. Er du i tvil å du har egentlig lyst på barnet, vil det bli et helvete for deg er jeg redd. Unnskyld hvis jeg har sagt ting jeg ikke burde, men jeg får så sinnsykt vondt av deg. tårene triller å jeg vil du skal velge selv TA DIN EGEN BESLUTNING:)

 

dette ble langt

[Prinsesse2_på_vei*Fødeklar*]

Tåpelig oppførsel fra dine og hans foreldres side. Skjønner ikke at voksne mennesker kan oppmuntre til abort og iallefall ikke fordi dem mener at dere er for unge og kommer til å ødelegge livene deres. Jeg er 18 og sambo 23 og vi har kun fått positive tilbakemeldinger. Syns ikke du skal la deres syn på dette få deg til å tenke noe mer over det. At dere ble glade da dere fant ut du var gravid er jo et tegn på at dere vil ha barnet. Besteforeldrene har da ingenting de skulle ha sagt i det hele tatt etter min mening.

 

Syns også det var teit av hans foreldre og utgi hva slags syn de har på deg, og at de mener du ikke er god nok. Slike ting er sårende og har man slike meninger så kan man holde dem for seg selv. Typen din er nok bare litt usikker nå etter at foreldrene deres har kommet med negative kommentarer. Syns du sskal følge hjertet ditt jeg.

[Miss Misantrop]

Fornuften eller hjertet? I dette tilfelle vil jeg si at de mener det samme. Hjertet til dere som skal bli foreldre hamret av glede for babyen som skulle komme. Fornuften tilsa at et par som er glad i hverandre og ønsker barn bør få barn sammen.

Trist at samboern din lar seg dytte så lett, men her må du være fast på å fortelle din mor og hans familie at de kan stappe meningene sine en viss plass. At de ødlegger samlivet til dere to og gleden for en baby som skal komme. Blir rasende på dine vegne. Kvinn deg opp, få mannen din til å manne seg opp og sett munnkurv på den utakknemlige familien din som ikke setter pris på å bli flere.

[Miss Misantrop]

Selv en misantrop kan felle en tåre over en fortelling som din June baby. Jeg håper du blir lykkelig og jeg er så glad for at du ikke har den slemme familien i livet ditt lenger. Du må ikke være så hard mot deg selv. Jeg liker å tenke at disse små sjelene som ikke blir født går tilbake i kretsløpet og får en ny sjanse under bedre forhold. Jeg syntes alle mennesker bør ha sin private psykolog. Dette for å få hjelp til store og små problemer uten å bruke opp nettverket sitt.En betalt venn, lol. Kanskje du kunne ha tatt kontakt med en psykolog og tatt deg noen privattimer? Du har mye det kan være lurt å få snakket om. En psykologs jobb er å plukke livet ditt i biter slik at du kan sette det sammen igjen på en måte som det er ok å leve med. Massasje for sjelen. Ta vare på deg selv June Baby.

[Anonym bruker]

Hei jeg var i nøyaktig samme situasjon som deg. Samme alder, samme med tanke på utdannelse osv..

Jeg bestemte på tross av hans og familiens ønsker for å beholde det. Samboer kastet meg ut på dagen. Det var et helvete. Fire måneder senere angret han, og jeg flyttet inn igjen. Så hadde vi det ganske fint helt til barnet ble født. Da begynte helvete.

Han kunne aldri tilgi meg for at jeg gjorde dette mot hans vilje, så han straffet meg med å nesten ikke ville ta på barnet sitt. Etter et halvt år flyttet jeg ut. Det var jævlig tøft, men vi har klart oss. Barefaren fikk også prblemer etterpå, og han har fremdeles store problemer med å akseptere at han har et barn, selv om dette er over fem år siden. Han har aldri tilgitt meg og har forsøkt å gjøre livet mitt så jøvlig som mulig. Så gjør du dette mot hans vilje, vil jeg bare advare mot at det helt sikkert vil få konsekvenser for dere to. Kanskje ikke like ille som med meg, men uansett. Man kan klare det alene, men jeg hadde ikke gjort det en gang til. Man skal være to mennesker som ønsker seg barn. Det er min mening. Og ja, du HAR flere sjanser. Men du kommer til å bli deprimert også, hvis du tar abort mær du veldig gjerne vil, så kanskje ødelegger dette forholdet deres uansett. Bestemmer du deg for å beholde er mitt råd å gjøre det alene. Støtt deg på andre. Ring Amathea.

[Gjest]

Tilgi deg????? Han visste nok som alle andre mennesker i verden at sex kan føre til graviditet???? Tilga du han for at han gjorde deg gravid da? "Taper" er det eneste jeg kan kalle den BF, håper at du finner deg en mann som kan være en god rollemodell for barnet ditt!