spørsmål om å omgås "forstyrrede personer"

[Anonym bruker]

Jeg har en liten jente på 1 år.. mitt problem ligger på min samboers side... han har en søster som jeg vil kalle "lettere forstyrret"

 

Hun legger ut om at hun har blitt voldtatt, mistet 6 barn (noe som inegn kjenner til) og er slik en problempreget dame... hun er eldre enn oss...grei egentlig, men rar og et enormt oppmerksomhetsbehov... ofte at hun har vondt alle steder o.l. .. jeg lurer på hvordan derre ville forholdt dere til et slik familiemedlem? verken jobber hun eller gjør noe fornuftig utav seg... er sykemeldt og eneste hun gjør er å gå til psykolog...

 

 

Jeg ønsker aldeles ikke at mitt barn skal vokse opp med noe slikt rundt seg... men hva og hvordan skal jeg /vi forholde oss til dette?

 

min samboer setter henne i forsvar å hisser seg meget opp da jeg spør han om ting med henne.. han føler jeg hakker...

 

Jeg er hjelpesløs.. dette er mitt første barn,.... å jeg vett ikke om jeg bør vernet barnet fra slike.. eller hva?

 

selv takler jeg ikke høre dag ut og dag inn om problemene hennes..

 

hjelp noen?

 

[alvis]

Jeg syns ikke du trenger å verne barnet ditt fra henne. Jeg syns den beste måten å umgås med en person med psykiske problemer er å behandle personen med respekt og "jatte med" og høre på hva hun sier. Det er vel kanskje ikke så ofte dere treffes eller? Kanskje du kan prøve å ta deg sammen for hennes og din samboers skyld de gangene dere treffes?

Jeg syns også det er vanskelig å snakke med personer med psykiske problemer, spesielt om de er veldigt preget som hun virker å være. Men det er vondt å være syk og det er ikke noe hun kan noe før. Kjæresten din elsker søsteren sin og dermed må du være forsiktig med kritikk eller sårende spørsmål. Dette er sikkert ikke lett for ham heller. Men så lenge du behandler henne med respekt vil datteren din lære seg at det er sånn hun er og sånn er det. Barn dømmer aldri det er noe de blir lært opp til.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke skjermet barnet mitt nevneverdig selv om noen har psykiske problemer. Det har ungen neppe vondt av, tvert imot vil den muligens heller lære å akseptere at vi er forskjellige, og at alle har krav på respekt.

Alle ulike mennesker beriker jo livet ditt på hver sin måte.. Også i form av erfaringer, ikke bare gode opplevelser man skal ha med seg på veien!

 

:-)

[annki83]

dette er ett gankse vankselig problem du snakker om. vi har mye av det samme og ha hatt enda mer. men hos oss er det min søster som er syk.

hun har slippa personlighet, hun er til tider pysikostisk, hun er selv skadder og dypt deprimert +++

å klart det er vanskelig og forholde seg til alt dette. de siste årene har hun blitt en del bedre da.

når min elste sønn var liten var søsteren min veldig syk så jeg prøvde å ha minst mulig kontakt med henne. for å slippe alt stresse det ble. når hun ble litt bedre har vi hatt mye mer kontakt. min elste sønn er nå snart 10år og vet at tante ..... ikke er som de andre tantene hans. vi har snakket litt omd et men ikke så mye enda. vil fortelle han mer når han begynner å spør.

midt råd vil være å være å snakke med mannen min om det. gjerne også foreldrene hans. å få en klarhet hvor syk er hun egentlig. er hun bare forstyra og liker å legge på. eller er det mer bak det. det høres jo sånn ut.

det kan være vanskelig for mannen og familien og snakke om dette for de er jo veldig glad i søsteren\datteren sin. men det vil nok svare seg i lengden.

kanskje ikke verdens beste tips. men lykke til.

ble litt rotete dette men det er enda tidlig på måren hehe

 

[Anonym bruker]

voldtatt og mistst 6 barn...stakkars stakkars arme menneske, noe så ufattelig trsgisk! Men virker ikke som hun har noe sympati fra din side? mer som fordommer, eller? Så lenge hun ikke skader eller utagerer er det kjempefint og sunt for et barn å vokse opp med voksne i mange varianter og variasjoner. Du trenger ikke engang forklare noe, for barn godtar folk sånn som de er..Du burde heller være obs på at dine fordommer ikke smitter av til barnet?

[annki83]

poenge er vel at ingen kan sikekrt si om dette mennekse har blitt voldtatt eller mista noe barn fordi hun er litt forstyrra...

er ikke lett å være fordoms fri når en føler det går ut over barna!

[Anonym bruker]

bra skrevet anonym 0732:-)

 

hilsen andre anonym

[Anonym bruker]

Om tilfelle hadde vært at hun hadde blitt voldtatt og mistet 6 barn, klart hun hadde hatt min medlidenhet... nå har jeg svært liten tro på dette, da hun mener å ha blitt voldtatt av en kjenning av meg... som jeg vett er verdens snilleste person, hun er forstyrret og dikter opp... det at hun har mistet 6 barn kan jo ikk stemme da det ikke finnes noe form for "legebevis" eller noe annet når det gjelder dette... også hennes foreldre står uvitende om det.. dessuten går hun på så sterkt legemiddel at hun at dersom hun blir gravid, vil ikke barnet være levedyktig... så jeg sitter ikke å fordømmer en nedtrykket person.... Men en person som er så forstyrret at hun lyver å dikter for å få oppmerksomhet... å når jeg vett at mye av det hun sier er løgn.. hvordan skal jeg da bare godta det gang på gang?

 

men selvsagt mitt barn ikke skal vokse opp å lære å fordømme... det er jo helt grusom... selv er jeg kristen å ønsker at mitt barn skal vokse opp med kristne foreldre... å selv velge hva hun vil tro...

 

jeg spør jo hva jeg bør gjøre.. akkurat fordi jeg ikke vett om jeg ikke verner barnet elller om jeg ikke har noe beskymre meg for...

 

Grunnen til at jeg ikke ønsker å ha formye kontakt.. er at hun bladner seg formye inn i vårt forhold... peker på alle feil å skal fortelle oss hvordan vi skal leve...

 

Kan noen sette seg SELV inn i situasjonen å så gi meg råd utifra det?

[Anonym bruker]

Hvis hon er så forstyrret som du mener så tror jag inte att hon lyver och dikter opp med vilje, det er kansje HENNES sanning? Det må ju va helt grusomt att gå runt och TRO att du blivit voldtatt och mistet 6 barn uansett om det er sanningen? Det hadde i vart fall jag tyckt! Du skriver att hon BARE går til psykolog, det kan faktiskt vare en veldigt stor sak for en person som er syk.... Jag førstår mannen din att han blir sur/lei sig når du kritiserer henne... Det er lett att prate ille om sine egne familie medlemmer men så fort noen annen gjør det..... Du skriver att du er kristen i din tro, gud har skapt oss alle ulike och det er mange som henne ute i gatorne, på skolerne etc etc, dine barn kommer att bli exponert for slike menniskor mange ganger i sin barndom uansett om du ønsker det eller ej.... Jag mener inte att kritisere dig trots att det kan låte så, men det er kansje litt o tenke på? (vet att jag staver som en kråke så ingen trenger komentere det Førstår hon hvis ni førteller henne att ni inte orker omgås med henne hvis hon fortsetter kritisere er? sette hårt mot hårt på den biten?

[Anonym bruker]

enig med du over..

kristen opp i rompa di...Hvor mye sosial omgang har man uansett med en tante,da..har du tenkt å nekte å komme på middag med familien, boikotte sammenkomster der hun kan dukke opp, osv? Å miste et barn kan man gjøre i uke 20 av et svangerskap eller uke 7 for den saks skyld, alt etter hvordan hver enkelt definerer det.. Kanskje hun har spontanabortert 6 ganger? Uansett om det er sant eller ikke er hun hvertfall ssyk,da.. Og da trenger hun vel ikke akkurat å få gnidd det inn med å bli eksludert fra familien..

Skjønner mannen veldig godt,jeg!

 

Kristen???? Ha ha ha ha..

[brummemamma-]

Hei

 

Jeg skjønner godt at du spør om dette, jeg skjønner og at det er slitsomt for deg å være sammen med henne - jeg har selv flere venner sm har hatt psykiske problemer og der det også er lignende historier som du forteller om , og det er slitsomt å omgås de mye-det er slitsomt å høre om andres problemer, særlig i tider en er sliten selv -

 

MEN - for henne er det nok viktig å ha kontakt med og støtte fra familien! Du må prøve å være tilstede og jatte med henne, lytte spå mye som du orker- men og sette grenser for deg selv. Din datter kommer ikke til å ta skade av å være med henne, som flere over her skrevet - barn lærer tidlig at det er forskjell på mennesker, og det lærer henne heller å bli tolerant. Viss du slipper henne til kan det være til god hjelp for henne å være med din datter, og de kan få et fint forhold, hun er ikke smittsom eller skadelig.

 

Argumentet med kristen skjønte jeg ikke helt - kristendommen tar avstand fra løgn, det er sant- men dette er jo ikke bevisst løgn men uttrykk for sykdom, behov for oppmerksomhet osv - kristendommen tar ikke avstand fra det, men ber oss tvert i mot om å være tolerante.

[Gjest]

Jeg har vokst opp med å forholde meg til to psykisk syke onkler av min mor. Og jeg er glad vi aldri ble "skjermet" for å se hvordan de hadde det og for kontakten med dem. De var på institusjon, og for dem betød kontakten med oss barna veldig mye, de laget ting til oss på arbeidsstua, kjempefine vugger og stoler. Andre i min mors familie valgte annerledes, og en ser at barn når de blir større reagerer med redsel når de blir store nok til å skjønne at det er noe annerledes med personen, men de skjønner ikke hva det er. Vil oppfordre deg til å jobbe med deg selv og din toleranse. Du kan ødelegge mye også i forhold til din samboer (som selvfølgelig er glad i henne) hvis du fortsetter med den tankegangen du har nå.

[~Roskva~]

Hei

 

Jeg kan godt forstå at dette er en vanskelig situasjon.

 

Ut fra det du forteller, ser det ut som om svigersøsteren din ikke er "lettere forstyrret", det ser ut som om hun er psykisk syk. Det kan være veldig vanskelig å forholde seg til psykinsk syke, men det blir lettere hvis man lager visse "regler" for seg selv (ikke for den syke).

 

1) Husk at hun er syk. De fleste av de underlige tingene hun gjør er symptomer på sykdommen, ikke noe hun gjør for "å være slem" eller for "å få oppmerksomhet". Hvis du husker på det, er det lettere å unngå å bli fornærmet eller sint. En slik sykdom kan være så overveldende at man ikke klarer å "jobbe eller gjøre noe fornuftig ut av seg", men klarer kun å gå til psykolog og prøve å leve med sykdommen sin. Akkurat som det er med alvorlige fysiske sykdommer.

 

2) Ikke kritiser henne til familiemedlemmer. De kan ikke hjelpe for at hun er syk. Prøv heller å bli enige om hvordan dere skal forholde dere til henne, og til sykdommen.

 

3) Bli enige om hvor ofte dere skal møte henne, slik at du kan skru på "hun er syk-filteret" før dere møtes. Det kan gjøre situasjonen lettere for deg.

 

4) Ikke lat som om sykdommen ikke finnes. Ikke frys henne ut av familien fordi det er lettest. På sikt vil det bare skape flere problemer for henne og for dere.

 

5) Det er lett å ville skåne barna ved å holde dem borte fra henne. Lett, men ikke lurt. Prøv heller å tenke på det som del av barnas "allmendannelse" å lære at folk er forskjellige og strever med forskjellige ting. Hvis barna lærer det i tidlig alder, vil det gjøre det lettere for dem å forholde seg til det samme når de blir store.

 

Til slutt vil jeg bare ønske deg lykke til. Det er vanskelig, men med de rette forutsetningene og forholdsreglene, kan faktisk dette forholdet vise seg å bli bra for dere alle sammen :-)