blir lei meg fremdeles.

[Anonym bruker]

For over 2 år siden fikk jeg en liten datter som jeg ikke fikk til å amme. Prøvde alt for å få det til, men etter 2 og en halv mnd måtte jeg tilslutt gi opp. Fikk etter ammeslutten en mer lykkelig jente og tilværelse. Nå har jeg fått en ny datter og denne gangen går ammingen kjempe bra.

 

Men fremdelses har jeg problemer med at jeg ikke fikk amme min elste datter. Sitter ofte med tårer i øyenkroken når jeg leser innlegg her inne om alle som sliter med å få det til. Da er jeg plutselig to år tilbake i tid og alle følesene jeg hadde den gang er på plass igjen. Tar meg selv gang på gang unnskylde meg selv til andre når vi snakker om at jeg ikke kunne amme hun elste. Føler meg enno ikke som en ammemor det er jo flaskemamma jeg egentlig er, det er jo bare det jeg egentlig kan.

 

Hvorfor stikker denne ammingen så dypt hos oss kvinner? Hva er det som gjør at vi tar det så utrolig tungt når vi ikke får det til? Er ammepresset i norge gått forlangt?

 

 

[Expat]

Jeg kan ikke forklare HVORFOR det sitter i, men AT det gjør det er ikke å komme fra. Det er et eller annet biologisk tror jeg.

Jeg tror ikke det er ammepresset som gjør det.

De sier at om man snakker med en gammel dame langt ut i Alzheimers, så er de fremdeles i stand til å forklare om sin egen amming av sine barn.

 

Det sagt, mamming er viktigere enn amming. Alltid. Og det kan du sitere meg på! Forøvrig prøvde du jo lenge, mye lenger enn verdensgjennomsnittet! Prøv å parkere opplevelsen under det - opplevelsen. Det var bare sånn, ingenting å gjøre med, og som den gode mammaen du er så forstod du det og kasta inn håndkleet. Helt fint det!