Så kom tårene......

[jkristin81]

Ja, da var jeg inne til utskrapning i går, og det var jo uproblematisk egentlig. Fysisk er formen helt fin, ikke blør jeg spesielt mye heller. Men etter å ha vært apatisk i en uke fordi jeg har visst at det ikke har vært liv lenger, kommer nå tårene. Trodde jeg skulle bli lettet, men det er jeg da ikke. Gråter og gråter og vil helst bare være for meg selv. Ikke hjelper det å dele det med noen og ikke ønsker jeg det heller. En rar sorg egentlig... Tanken på å prøve på nytt er nå veldig fjern og veldig skremmende. Kanskje holder det med den sunne og friske gutten jeg har. Hvordan dere sterke kvinner står på og går gjennom dette igjen og igjen i håp om bedre lykke neste gang er meg helt uforståelig akkurat nå. Når beskjeden kom og sjokket hadde lagt seg litt var jeg helt inneforstått med at dette er naturens gang og vi prøver igjen. Men denne uken som har gått har gjort noe med meg tror jeg. En SA er da ille i seg selv men det må da være bedre å få alt på en gang i stedet for å først få vite at det er dødt for så å fjerne det en uke senere. Blir kvalm av min egen kropp og speilbilde og klarer ikke slappe av.

 

Noen råd? Hvor lang tid tok det før dere fikk dette litt på avstand? Hvor lang tid før dere var klare for å prøve igjen?

[Curly-mor :)]

Har ikke noe svar å gi deg dessverre, er som deg om dagen jeg, bare gråter og gråter og er utrolig sliten og slapp Jeg for min del er klar til å prøve igjen, men må ha med meg mannen først, og jeg vet ikke om han vil så for min del er det veldig mye usikkerhet ute og går der... Ikke lett det her, men vi kommer oss nok videre etter hvert. Vi må nok bare tillatte oss å sørge, etterhvert ser vi nok lysere på det.

 

Klem

[babylovve]

Hei dere.

Jeg sitter og gråter akkurat nå i dette øyeblikk... det er en mnd siden min spontanabort. Har vært sliten og slapp etterpå. Fikk influensa i jula med påfølgende bihulebetennelse. Jeg har vært mye hjemme alene pgs sykdom. Kroppen henger ikke med på det jeg vil. Jeg har aldri vært plaget med så mye sykdom før, så kjenner at hele greia har vært en påkjenning.

 

Jeg tok akupunktur idag! Derfor tårer kom nå tror jeg, for det setter igang tinf både psykisk og fysisk.

 

Det jeg kan si er at man får alt på avstand i løpet av noen uker, så kommer håpet igjen, blandet med frykt.

Og tenk hvor fantastiske kroppene våre er jenter! Kroppene våre sier ifra hvis noe er galt og vi kvitter oss på en måte av med noe som ikke ville ha fått et godt liv. Tenk om vi hadde gått gravide i 9 mnd, født og fått høre at barnet aldri ville leve et noramlt liv. Det slipper vi!

 

Og det livet som venter å komme, eller den sjelen som venter... Den er ikke klar!

 

Det viktigeste er håpet. Jeg som aldri har sett meg som særlig religiøs, har nå funnet mye støtte i hinduismens tankegang... Om reinkarnasjon... Jeg tror på at sjeler lever flere liv, og hvis en graviditet går til grunne - ja så er det fordi sjelen ikke er klar.

 

Så vi kommer styrket ut av dette. Og tenk så mange kvinner som har opplevd dette! Alle har klart seg!

 

Og det viktigste for å heale seg selv: ER GRÅT. Gråt er så forløsende. Vi skal gråte over den sorgen vi kjenner.

 

dessuten så anbefaler jeg å ta noe behandling, for å styrke kroppen igjen.

Sink er visstnok bra! Jeg tar masse vitaminer.

 

Det syke er at det er så lite informasjon om dette her! Om reaksjoner og behandling etter en abort! Kroppen blir jo rimelig kjørt....

 

Sånn! Det var deilig å skrive ut om hvordan jeg har det idag! Kos dere og pass på dere selv.

 

Klem

 

 

 

[dinadina]

Jeg tror kanskje de aller fleste av oss her inne kan kjenne oss igjen i det du skriver. Nå er det fem uker siden jeg hadde min utskrapning, og de siste dagene har vært helt ille. Tårene kommer nesten daglig, men av ulike årsaker.

 

Og i likhet med deg synes jeg tanken på å prøve igjen er skremmende. Når jeg leser om kvinner som har blitt gravide allerede før de rakk å få menstruasjonen tilbake, så sperrer jeg opp øynene - her i huset er det såvidt mannen min får seg en klem i ny og ne... :-)

 

Jeg har bare innsett at dette tar tid. Og at dette er noe som de rundt meg ikke kan forstå. De kan forstå at jeg er lei meg, men ikke hva som foregår inni meg. Jeg merker jo at omgivelsene ikke tenker på det lenger, noe som vel er naturlig. De fikk ikke vite om graviditeten før etter jeg hadde hatt MA, selv om jeg var kommet i uke 13 før det ble oppdaget. Så, ingen rakk å glede seg...utenom oss to.

 

Jeg vet at det blir bedre etter hvert, men samtidig føler jeg en veldig tilknytning til det barnet jeg mister. Jeg merker at jeg reagerer hver gang noen titulerer barnet som "fosteret". For meg var det et barn. Og jeg vil alltid mangle det junibarnet jeg skulle få i 2009.

 

Jeg reagerer forøvrig kraftig på at du måtte vente en uke på utskrapning. Hvordan noe slikt er tillatt, er for meg en gåte. Jeg gikk i et døgn, og det var evig nok!

 

Håper du snart begynner å føle deg bedre!