Vet ikke hvordan jeg skal få ungen ut. . trenger nok hjelp men klarer ikke be noen om hjelp til det som egentlig er problemet.

[Gjest]

Må bare få ut litt frustrasjon. Jeg er nå 18+3 og bruker alt for mye tid på å tenke på at ungen skal ut. Er jo lenge til, og kan jo ikke gå slik som dette helt frem til fødsel. .

 

Har da født før og trodde det var verdens mest naturlig ting, men av en eller annen grunn var det ikke det for meg. Ungen kom ut og er nå en vilter krabat på 5 år som gleder seg til endelig å bli storebror. Han har mast om dette siden han kunne snakke og jeg har nå tatt mot til meg og venter en jente i Juni.

 

Jeg skal ikke fortelle fødselsjistorien her, men i kort trekk opplevde jeg den som svært dramatisk og vanskelig, og mann og jordmor synes det gikk flott. Jeg raknet ikke, måte ikke sy, og ungen kom ut uten tang ellr sugekopp. Så på en måte har jeg ingen grunn til å være redd.

 

Hovedproblemet med fødselen var at jeg fikk en sjokkreaksjon, eller posttraumatisk stress. Jeg ante ikke at det var sånn å føde. Alle mine veninner og jordmor hadde jo fortalt hvor naturlig og lett det var, og om denne gleden som overskygger alt etterpå. Vel den fikk ikke jeg. Jeg følte fødselen som et overgrep der jeg ikke hadde kontroll over min kropp, og smertene som ubeskrivelige. Jeg er en tøff jente som alltid har tålt mye. Har aldri vært redd smerte og det var et enormt nederlag å ikke "takle"smertene, enda en opplevelse av overgrep for meg.

Jeg har foresten aldri vært utstt for noe som gav meg grunn til å føle dette.

 

Nå er jeg redd for denne situasjonen, er redd for å miste kontroll, er redd for å ikke mestre fødselen å takle smertene slik at jeg kan si at neida det er ikke så vondt. Men mest av alt er jeg redd for helsevesenet som får meg til å føle meg ubrukelig, hjelpeløs, verdiløs og mislykket siden dette er så naturlig, og som sier ting som at babyen må jo ut, å alle klarer dette om de bare fokuserer på det positive å puster seg gjennom det. Nå må jeg tenke på babyen osv.

 

Jeg har et problem med autoriteter, lærere, "voksne", alle som vet bedre og som skal oppdra meg som sikkert skyldes tidligere opplevelser fra min tid som umulig barnevernsbarn som det sikkert ikke kom til å bli noe av. Jeg er livredd for å ikke gjøre ting godt nok, riktig nok, voksent nok. Må alltid bevise at jeg er voksen, orntlig, en god mor, et "vellykket" menneske som ikke gjør feil, ikke en gang den feilen å fremstå som et feilfritt menneske prøver jeg på. Nei jeg må gjøre alt perfekt. OG det er nok en sterkt medvirkende årsak til min angst for fødselen.

 

Da har jeg jo alternativet Keisersnitt, som jeg sikkert til slutt kan grine meg til om jeg klager maser, forteller hvor redd jeg er, og trygler jordmor på KK, eller reiser til rikshospitalet der de ikke tvinger kvinner til å føde vaginalt. MEN da viser jeg jo svakhet, og for meg er det å vise svakhet enda vanskeligere enn å føde i angst, samt at jeg etterpå vil tenke på denne svakheten resten av mitt liv, og bebreide meg selv for at jeg ikke klarte å skjule min angst og mine svakheter for omverden og føde like naturlig som alle andre.

 

Jeg KAN ikke vise svakheter, jeg er et sterkt menneske, det er det eneste jeg har. . At alle ser på meg som sterk, en person som klarte seg tross barnevernstid, som ikke gråter, som har all verdens kapasitet til alle andres problemer, og som forstår. Jeg har oppnådd mye, og jobbet beinhardt. Dette er det jeg vil bli assosiert med av andre. Det er det eneste jeg har, ellers får jo alle vite hvor mislykket jeg er, inni meg. At jeg ikke har klart det alle tror og som har gjordt meg nesten akseptert som voksen. At jeg gråter når ingen ser meg, og av og til vil tenke på meg selv, at jeg ikke trives med å forsøke å oppnå en perfekt tilværelse, som et perfekt menneske som alltid strever etter å bli ende bedre.

 

Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal få ungen ut, uten en grusom fødselsopplevelse som vil koste meg gleden over å bli mor igjen i lang tid etterpå.

 

Og jeg tenker på det hele tiden.

 

 

Jeg er selvfølgelig redd for å rakne, at ting går galt og alt det de fleste har grunn for å være redd av å tenke på, men tenker nesten ikke på det, det vil jo mest sansynlig gå bra. Rakner jeg så syr de meg sammen. . Det jeg er redd for er å rakne inni meg, og det er det ingen som kan sy eller fikse, og mest sansynlig ikke engang noen som ser, for jeg er så flink å skjule det å fremstå som Wannabe perfekt nybakt mor som gjør alt riktig

[Mamma til tre?]

Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse av ditt forhold til autoriteter... Jeg er ikke et barnevernsbarn, men et barn med sterk dysleksi. Det gjorde at jeg fikk svært dårlig forhold til en del lærer og autoriteter tidlig livet. Jeg er nødt til å bli møt med en gjensidig respekt hvis jeg skal kunne fungere sammen med noen.

 

Jeg kjenner meg også igjen i det å være tøff og sterk, det å tåle mye. Det er en viktig overlevelsesmekanisme for meg iallefall, og det har gjort at jeg har tatt universitetsutdanning til trøss for motstand i alle ledd på veien. Jeg klarte det og det er jeg stolt av. De jeg kjenner som jeg forteller at jeg er redd til, tror nesten ikke på meg. Finn noen å snakke med som du kan være sårbar til, det holder med et mennesket.

 

For meg har det vært en lang prosses å ta i mot hjelp, jeg har alltid klart alt selv. Ikke tro at det å ta i mot hjelp er noen lett prosess, for meg har det tatt mange år... Men når det er sagt så har jeg faktisk blitt sterke av å ta i mot hjelp. Det er ikke mange jeg slipper så langt inn at de får hjelpe meg fordi det er en lang og smertefull prosses med hvert nye mennesket. Men forsøk å ta i mot hjelp fra den som står deg aller nærmest, kanskje kan vedkommende være med deg å snakke med sykehuset...

 

Det er bare du som kan finne ut hvordan du kan ta i mot hjelp fra andre, men jeg kan love deg en ting det kommer til å gjøre deg enda sterkere...

 

Håper du finne ut en måte å løse det på hvor du både kan være det sterke flotte mennesket verden kjenner deg som, og hvor du kan være sårbar til noen som er veldig glad i deg og bare vil deg alt godt. Å be om hjelp er et tegn på styrket som mange løvetannsbarn savner, jeg håper du finner det:)

[Gjest]

Takk for et fint svar på min frustrasjon mamma K

 

Håper bare jeg får til å ta i mot hjelp, og finner noen som kan hjelpe meg med dette FØR fødsel. Tror at hvis jeg er tryggere i fødsels situasjonen så blir det lettere både å få hjelp etterpå om jeg trenger det, og kanskje jeg kan få den fantastiske følelsen etter fødselen som jeg har hørt om og lengter etter.

 

Ønsker at jeg kan slippe kontrollen litt slik at jeg kan bare elske barnet og følge instinktene mine uten å ta meg nær av hva helsepersonellet på KK mener og sier den dagen. For det har jeg intrykk av at varierer fra år til år etter hva som er mote.

 

Jeg har alltid vært "flink" med barn, og har lang erfaring med barn i alle aldre gjennom oppvekst, familie, venner, og arbeid. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så redd for å gjøre ting slik jeg ønsker, og stole på egen kompetanse når det kommer til egne barn. Eller jeg gjør egentlig det, men tør ikke si imot andre som "vet bedre" i fødsels og barselstiden. Da blir jeg mest opptatt av å gjøre det andre oppfatter som riktig.

 

Er nok en del tryggere på meg selv denne gangen, men er redd følelsene fra forige gang.

 

Har og snakket en del med psykolog men det hjelper ikke så mye enda når jeg ikke klarer å kjenne på følelsene mine når det er andre tilstede.

[T-girl]

Innlegget ditt traff meg rett i hjerterøttene. Så ærlig og sterkt skrevet!

Har ikke din bakgrunn, men har alikevel - grunnet STERK fødselsangst - grått/skreket/truet meg til KS. Og vet du hva??? Jeg ser på det som en SEIER for meg og mine barn!!! Slettes ikke noen nederlag!!!

Vet du - det ER mye propaganda MOT KS "der ute"...

Sannheten (som vi kjenner den NÅ) er at det er like bra/ille begge deler!!!

Altså at vaginal fødsel/og KS er like bra/ille!!! Det er fordeler OG ulemper ved begge forløsningsmetoder! - men den siste store undersøkelsen på dette konkluderte med at ingen av måtene var bedre/værre enn den andre!!!

Det hyles om at ungen ikke får skviset ut fostervannet ved vaginal fødsel Og at det er større risiko for astma/allergier ved KS.

Men det TIES om risikoen for oksygenmangel/hjernskade/bruddskader OG skader hos mamma'n ved vaginal fødsel...

 

Hvis KS er det rette for deg OG du får dette - så vær STOLT over det!!!

 

 

[AO3]

Gro Nylander skrev noe om fødselsopplevelser som jeg synes er fint - jeg husker det ikke ordrett, men essensen er at det DU føler om fødselen din, er sannheten FOR DEG om hvordan fødselen var. Ikke det som står i journalen, og som for din del sikkert er flott og fint for lege/jordmor som leser den.

 

Jeg er ikke gravid nå, men fikk en gutt for fem mnd siden. Det hele endte i akutt ks, noe som var et stort sjokk for meg. Det tok ganske mange uker før jeg klarte å innrømme for meg selv hvor vanskelig det hadde vært, og hvor mindreverdig, svak og mislykket jeg følte (og, dessverre, fremdeles føler) meg. Jeg har aldri hatt problemene du tydeligvis har hatt i livet. Jeg har alltid vært en "flink pike" som faktisk aldri hadde skikkelig mislykkes med noe i hele mitt liv - inntil jeg møtte veggen, og faktisk ikke klarte å presse ut ungen min. Flink-pike-syndromet er ikke så heldig å ta med seg inn på fødestua. Det er kanskje dumt å føle det slik, men det er sannheten for MEG, akkurat slik din opplevelse ikke ble bra, selv om alt forsåvidt gikk etter planen forrige gang du fødte.

 

Det er ikke noe rart at du tenker på dette hele tiden. Du bør finne noen å snakke med - har de et opplegg for kvinner med fødselsangst i nærheten, for eksempel? Du virker veldig reflektert og har tydeligvis tenkt masse på dette. Det er ikke så lett når man "alltid" har vært "flink" og "sterk". Da er det ikke lett å innse at man må ta imot hjelp, og man er vel aldri så sårbar som under en fødsel. Ingen kan klare alt alene hele tiden!

 

En ting du bør være klar over, hvis du går for å prøve å få planlagt ks, er at du da vil legge absolutt ALL kontroll over i legenes og sykepleiernes hender. Jeg sier bare dette fordi du skriver at du er redd for å miste kontrollen, og du bør vite hva du evt ber om.

 

Uansett, ta en utskrift av innlegget ditt og ta det med til jordmor/fastlegen din! Kanskje kan det være et utgangspunkt for å finne ut hvor veien skal gå videre, slik at du får en bedre fødselsopplevelse neste gang, enten det er vaginalt eller ks.

[Poppie]

Jeg forstår veldig godt det du skriver. Selv hadde jeg det også slik og har nå funnet min måte å håndtere dette på. (For en tid tilbake SKULLE jeg ha keisersnitt hvis jeg ble gravid igjen, men dette har endret seg).

 

Når man føder på et sykehus er man jo "på besøk". Jeg tenker lett da at jeg ikke skal være til bry, må være høflig, ta til takke med det jeg får. Autoritetspersoner (jordmødre, leger) som sier litt uheldige ting tas dessuten lett ille opp. Husker uttalelser som "hmmm, dette skulle jo ikke gjøre så vondt" når jeg viste hvor vondt det var. Det ER bare jeg som vet hvor vondt noe er for meg. Det kan INGEN andre uttale seg om! Men når en utdannet person, som har sett mange andre kvinner gjøre det samme, sier slikt, så får man inntrykk av at den personen har rett og at alle andre kvinner klarer dette så mye bedre. Det hjelper heller ikke om noen sier til deg der og da at du må tenke positivt, og du må klare å slappe av, for da vil smerten bli mindre. Det gir bare en følelse av mangel på mestring. Jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å slappe av... Og siden "alle" kvinner føder, så føler man fort ikke at man har gjort en stor bragd etterpå (selv om det faktisk er det man har gjort), siden så mange andre har gjort det før. Hadde man gjort noe lignende innen noe annet, ville man vært superstolt, selv om man hadde hylt av smerte.

 

I ettertid har jeg forstått at det aller viktigste for meg under fødselen er at jeg føler meg trygg og respektert. At jeg føler det er MIN fødsel, og at de som hjelper meg er "på besøk". Jeg vet at smertene kan oppleves svakere hvis man er trygg, man får omsorg, man blir respektert og kan "gi seg hen". Men jeg kan jo ikke bare bestemme meg for at ved neste fødsel skal jeg være trygg, slappe av og føle meg respektert. Det er jo blant annet avhengig av hvordan man blir møtt på sykehuset.

 

 

Men det JEG har gjort for å forberede meg til neste fødsel, slik at jeg har fått mot ikke minst LYST til å føde:

 

Først og fremst har jeg jobbet meg gjennom forrige fødsel!

 

Jeg har valgt meg ut en alternativ fødeklinikk. Der møter jeg jordmor gjennom svangerskapet på fødeklinikken og blir kjent med rutinene der, får pratet masse ut med jordmor om fødsel, får hilst på andre jordmødre der som kanskje skal være hos meg under fødsel, og får bli kjent på rommene. Der er det en hjemlig atmosfære på fødestuene og jeg fikk en sterk følelse av trygghet av å være der. Her får jeg også jordmor med meg under hele fødselen. En jordmor som er vennlig, gir omsorg, støtter og hjelper i alle faser, som forstår at dine smerter er nettopp dine, det gir meg trygghet.

 

Jeg har selv satt meg inn i fødestillinger, pusteteknikker ol. som kan hjelpe under fødsel. Dette skal jeg øve mer på frem til den tid, slik at jeg lettere kan klare å slappe av i stressende/anspente situasjoner. Spesielt yoga vet jeg mange har hatt nytte av. Gjennom grundigere informasjon om naturlige fødsler og naturlige smertestillende metoder (som meditasjon/yoga ol) føler jeg at jeg tar mer kontroll og styringen på fødselen. Dette er MIN fødsel, ikke fødselen til en jordmor/lege. Jeg er ikke på besøk og skal gjøre som de sier, de skal høre på meg og respektere mine ønsker. Dette gir meg trygghet.

 

Jeg skal bruke litt tid på å skrive et klart ønskebrev for fødselen min, som jeg leverer på føden. Dette har jeg blitt sterkt oppfordret til på fødeklinikken. Der skriver jeg også om mine reaksjonsmønstre, jeg hyler når jeg er redd f.eks., jeg trenger masse informasjon hele veien og de må aldri gå fra meg uten å spørre i tilfelle jeg er redd osv, sånn at jordmødrene der lettere kan forstå meg under fødselen og dermed lettere respektere mine behov.

 

Jeg har også klart for meg at en fødsel aldri blir helt slik man har tenkt, så jeg er åpen for det meste, epidural om naturlige metoder ikke fungerer. Jeg har også satt meg inn i hvordan keisersnitt fungerer og tiden etterpå, i tilfelle det blir utfallet av fødselen.

 

 

Jeg har brukt mye tid på å finne det som gir nettopp meg trygghet! Det er helt sikkert ikke de samme tingene for alle. Hvis du kunne få tak i en jordmor (som faktisk forstår hvor traumatisk du opplevde fødselen, og at dette er en helt reell følelse og tillatt følelse selv om det ikke var noe ekstraordinært som skjedde) som du kan snakke mye med nå, tror jeg det er en stor fordel. Kanskje du kan finne frem til hvilke ting som kan gi deg trygghet og mestringsfølelse også?