Da går alt til helvete da.............

[Anonym bruker]

Ekteskapet rakner fra ende til annen.

Boligsituasjon er uholdbar.

Penger finnes ikke.Bare som gjeld.

Jeg føler meg som en dritt som faktisk ikke klarer å løse dette uten penger.

Jeg føler meg maktesløs.

Forholdet mellom meg og mannen er øderlagt pga penger.

Eller manglende penger.

Jeg er utrolig sterk egentlig,men etter mange år nå,så kjenner jeg at jeg fikser ikke mere.

Jeg føler meg tygd og spyttet ut.Burde jeg egentlig være mamma til alle barna mine?

Akkurat nå tror jeg de kunne trengt en de kunne se fremtiden i.Ser de inn i mine øyne nå så ser de bare et tomt rom.

Ikke ser jeg bra ut lenger og ikke klarer jeg meg bra lenger.

Dette fikser jeg ikke mere.............

 

 

 

 

Måtte bare få det ut....sånn for siste gang liksom

[Anonym bruker]

Du må skaffe deg en bedre jobb, med bedre lønn. Gjerne nattskift, iallefall for noen få år. Det er noe som heter å ofre noe for andre, og det må både du og mannen din gjøre nå. Glemme dere selv.

Stå på.

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal si. kan sikekert ikke si noe som hjelper uansett. Men ting blir bedre, de blir alltid det, før eller senere!

 

Har dere spurt om hjelp på sosialen? Eller eventuelt fått hjelp med gjelda, vet ikke hvor eller hvordan, men har hørt at andre har fått gjeldssanering, så det er vel en mulighet.

 

Det er ikke penger som er det viktige for barn, men kjærlighet og omsorg. Hva saldoen på kontoen er betyr ikke en fjert! Har selv vokst opp med fattige foreldre, som tom var nødt til å handle mat på krita i den verste perioden, men jeg anser mamma som verdens beste, og ville aldri byttet henne ut med noen andre, uansett hvor rike de var!

 

 

Håper du ser at det er et lys i enden av denne tunnelen også! Klem!

[Anonym bruker]

Er dette et varsel om selvmord?

 

Hilsen en i psykiatrien.

[Anonym bruker]

ring namsmannen!! søk om gjeldsordning!

 

ta kontakt med voksen psykiatrien, du trenger masse støtte nå!!

 

lykke til!!!

[Anonym bruker]

Jeg fikk samme intrykket om villet egenskade...

 

Søk hjelp, HI. Du er uvurderlig for barna dine!

[Gjest Nordavind fra sør]

Et fint ordtak jeg styrker meg i tunge perioder, er et ordtak jeg fikk av Espen. Mannen til ei jente som hete Tone, som delte deres liv og tanker på gjoerenforskjell.no, i kampen mot kreften. Han skreiv etter han mistet sin kjære; Livet er 10% hvordan man har det og 90% hvordan man tar det.

 

Stå på HI. Dette klarer du! Hvis du trenger noen utenforstående å prate med, kan du bare ta kontakt med meg på personelig melding. Så kan du evnt. få msn adressen min:)

[Anonym bruker]

Jeg får vondt av deg, og en urolig fornemmelse når jeg leser dette. Du må snakke med noen snarest. Skulle ønske at jeg kunne gjort noe mer enn bare å lese dette.

[Gjest]

Har du noen i vennekrets/familie som jobber med økonomi??

Få dem til å hjelpe dere.

Gå til banken eller noen andre.

Ting er nok ikke så svart som det ser ut til, men noenganger kan en bunke med regninger få de fleste til å se svart på alt.

Husk at du & mannen din er et team, sammen greier dere det.

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Ingen fare.....jeg er her jeg.....

Måtte bare legge barn.

Har ikke tenkt til å ta livet mitt.Er altfor avhengig av ungene og deres liv avhenger av meg.

Tusen takk for råd og støtte.Skal lese de i morgen også i håp om at jeg ser på de med andre øyne:)

Mannen min og jeg er IKKE et team lenger.

Vi eksisterer hver for oss....knapt det.Det er tomt.

Vi går fra hverandre nå.Jeg orker ikke mere av hans surrete oppførsel og lite ansvarsfølelse.Hadde han gjordt som vi en gang blei enige om så hadde vi ikke hatt gjelden i det hele tatt.Dette gjør at jeg blir bitter.Bitter er ikke bra.

Dette har vært et problem i over et år nå og enda har vi ikke kommet noe lenger.Vi har gått til parterapi.

Han begynt på sinnemestringstimer for et år siden og synes det var greit.Jeg merket stor forskjell på han,noe som gav meg et nytt syn på han.Men det tok ikke mange ganger før han "ikke hadde tid" til det mere.For langt å kjøre.

Nytter ikke jobbe med et forhold alene sier nå jeg.

 

Jeg er sliten og føler meg helt på felgen.

Har lyst til å bare legge meg ned å gråte,men jeg er redd jeg ikke klarer å stoppe.

Kunne trengt en ferie fra mann og unger,hverdag og mas....men det lar seg ikke gjøre i det hele tatt.

Hvem skal ta seg av ungene da?De er for små til å hjelpe hverandre,så nei.......

Ringte et par steder i dag for å få fryst gjelden for noen mnd.Må selge bilen min (som han bruker til jobb) og så får jeg se om det finnes noe mer jeg kan selge her i huset.

 

Hadde aldri trodd vi skulle få det slik.

Har vært ute en vinternatt eller 40 før jeg,men dette vil jeg ikke at ungene mine skal oppleve.

 

Jeg er den som alltid hjelper andre opp av gjørma......alltid vært slik....

Men jeg klarer ikke legge meg ned foran noen jeg kjenner og prate.....

Da mister jeg det lille jeg har igjen av noe som engang var ei jente med glimtet i øyet og humørspreder.Lykkelig og jordnær har jeg vært.....

Snakk om å gå på trynet a ......*smiler av synet*