Også var det min historie (lang)

[Anonym bruker]

Jeg ser mange her deler historiene sine rundt abort, og jeg kjenner at det kunne vært godt å gjøre det samme.

 

Det er nå ca et halvt år siden jeg tok medisinsk abort. Det var mange grunner til det; jeg var student, uetablert, jeg var usikker på hvem som var faren, og uansett hvem av de to det var ville det ikke passet. Jeg ventet på mens i to uker, og tok fem tester som alle var negative, før den dagen jeg hadde fått legetime. Før jeg gikk fant jeg ut at jeg skulle ta en siste test for å være sikker, og den var positiv. Jeg ble sjokkert, jeg hadde jo blitt overbevist om at jeg ikke var gravid. Jeg hadde røyket og drukket alkohol som vanlig uten å tenke på det, selv om jeg faktisk kjente mange graviditetstegn på kroppen.

 

Selv om jeg hadde latt meg overbevise om at jeg ikke var gravid hadde jeg likevel tenkt gjennom hva jeg skulle gjøre om det var slik. Når testen plutselig viste to streker hadde jeg alt bestemt meg for at jeg var nødt til å ta abort. Jeg falt sammen på badegulvet og gråt, men tok meg sammen igjen og ble plutselig veldig rasjonell. Jeg tenkte bare på at jeg måtte løse det jeg hadde rotet meg oppi. Så jeg gjorde det, brukte tid på å ordne alt det praktiske, med lege og skole. Alt knirkefritt, men mellom alt lå jeg på gulvet på hybelen og holdt meg på magen, kjente etter på stikkingen og gråt.

 

Da jeg kom hjem etter å ha fått den første pillen på sykehuset syntes jeg allerede jeg kunne kjenne at det lille livet som hadde vært inne i meg var borte. Jeg begynte å blø litt allerede den kvelden. To dager etter fikk jeg de vaginale pillene på sykehuset. Det gjorde vondt, og jeg blødde en del, men etterpå har jeg tenkt at det i grunnen gjorde for lite vondt i forhold til hvor vondt det gjorde inni meg. Det var fort over, og dagen etterpå følte jeg meg som vanlig. Det hele føltes faktisk for enkelt. Jeg var fortsatt sikker på at jeg hadde valgt riktig, men det føltes likevel forferdelig tomt og vondt at de tegnene jeg hadde kjent i kroppen var borte.

 

Jeg var forberedt på at det skulle ta tid og mange tårer før jeg kom over sorgen, for det lille frøet som jeg aldri fikk bli kjent med. Men nå, som over et halvt år har gått, hadde jeg håpet savnet skulle bli mindre. Men faktisk ble sorgen og savnet sterkere etter mange måneder, da lettelsen forsvant. Jeg føler fremdeles at jeg handlet riktig der og da, men sorgen over det som ikke ble har blitt sterkere. Nå har jeg kommet dit at jeg begynner å ønske meg barn for alvor. Er nå sammen med den ene av de to som kunne være faren, og ingen av oss er klare for barn. Likevel gnager det i meg, og jeg får vondt (blir faktisk svimmel) av å være i nærheten av babyer. Følelsene mine vil ha barn, fornuften min vil ikke. Jeg synes uansett ikke det blir riktig å prøve å dekke sorgen over ett barn ved å få ett nytt. Men det er vannvittig strevsomt og vondt å gå å kjenne på disse sterke følelsene hele tiden. Men det må vel til, og jeg prøver, istedet for å virkelig tenke på å få et barn nå, å glede meg over at den dagen kommer. En gang, om en stund, når alt er bedre lagt til rette og jeg er klar for det.

[sevi]

Kjære deg, ville bare si at jeg har lest historien din...Det er ca 10 mnd siden min abort og ja...jeg sliter fortsatt med den jeg også. Den er en del av livet mitt nå, tror det alltid vil være slik...og jeg tenker på den lille spiren hver eneste dag i større eller mindre grad. Jeg bare lettet et par dager etterpå jeg, så kom sorgen min.

 

Vi lurer også fram og tilbake om vi skal prøve på nytt for savnet er stort. Jeg har en annen livssituasjon enn deg, men kjenner meg godt igjen likevel!

 

Jeg håper du får et lite barn når alt er lagt bedre til rette og håper du får et godt liv videre og klarer å leve med valget ditt!

 

Klem fra meg.

 

 

[Anonym bruker]

hei.

jeg kjenner meg godt igjen i historien din, jeg har tatt 2 provoserte aborter, har mistet en baby i uke 14, og født 2 barn, som er helt fantastiske. nå er jeg gravid igjen, og denne skal fødes:)

 

jeg tok en kirurgisk abort når jeg var 18 år, og den var tøff. som du sier, jeg var aldri i tvil om at det var riktig avgjørelse, men jeg slet med en tomhet og et savn lenge etterpå. dårlig samvittighet og alt mulig, selv om fornuften min hele tiden sa at det var det beste. det var ikke noe som plaget meg daglig, men tankene dukket opp fra tid til annen.

 

den neste aborten jeg tok var sommeren 07, da var jeg 26, hadde en datter på 4 og en sønn på 6 mnd. jeg er gift med barnefaren, så forholdet er, og var, stabilt, men vi bodde i en liten leilighet, jeg studerer, og vi følte at det var viktigere å ta vare på de barna vi faktisk hadde, spesiellt med tanke på at sønnen vår fortsatt var så liten og det er jo ikke til å komme fra at barn er både tidkrevende og det er absolutt ikke gratis å ha barn heller. men på en annen side så har ting en tendens til å ordne seg da, hverken datteren min eller sønnen min var planlagte svangerskap, men det ordnet seg jo:) samtidig ville jeg ikke gjøre ting vanskeligere enn nødvendig, av de ovennevnte grunner. det var en medisinsk abort, det gikk greit. jeg hadde skikkelige rier, og blødde som fy, men jeg fikk jo smertestillende. samtidig så føltes det veldig avsluttende, å være med på hele prosessen, ikke ligge i narkose, men se hva som skjedde. da fikk jeg se at det ikke var en baby jeg blødde ut på en måte, noe som var en hjelp for meg i ettertid hvertfall.

 

nå er jeg fortsatt student, men vi har fått kjøpt oss et hus, mannen min har gått vesentlig opp i lønn, og jeg har en god jobb ved siden av studiene, en jobb som jeg kan fortsette fullt i etter endt studietid, siden det er innenfor det yrket jeg utdanner meg til. så nå er alt klart for nr 3:)

 

lykke til, og lev livet:)

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en situasjon der jeg hadde et barn på 3 år og ble gravid på p-sprøten. Ønsket barnet egentlig, men måtte tenke fornuftig og på det barnet jeg hadde fra før. Grunnet min helse må graviditet planlegges mye og det blir en del innleggelser. Jeg følte jeg ikke kunne forsvare å "være egoistiskk" å beholde barnet når det ville få så store konsekvenser i 9 mndr for det barnet jeg allerede hadde.

 

Jg er nå to år etter gravid igjen og gleder meg til å få et barn til. men

savnet og smerten av å ha et barn for lite forsvinner ikke for meg. Jeg angrer ikke på valget jeg tok. Har det innimellom veldig vondt, spesielt med tanke på det barnet jeg venter som var planlagt, og har en del skyldfølelse for det.

 

Men barnet mitt som snart skal begynne på skolen har hatt en fin oppvekst, det er nå stort nok til å forstå at mammaen er dårlig og av og til må på sykehus. Livssituasjonen er og en helt annen da jeg har fast jobb og kan være sykemeldt. Økonomisk betyr det at vi har råd til å ivareta det barnet vi har mens mammaen er gravid og syk.

 

Må å legge til at jeg går til samtaler hos psykolog gjevnlig nå og det hjelper meg veldig. Psykplogen min har ingen formening om hva som er riktig eller galt om abort, men det hjelper meg å prate om sorgen, istedenfor å fortrenge slik jeg gjorde i begynnelsen.

 

Vi gleder oss til et nytt familiemedlem, men det kan aldri erstatte den lille vi mangler. . Men vet alikavel at vi gjorde det rette for oss og om jeg kunne gjordt det om villle jeg ikke det.

 

Ønsker deg det beste for fremtiden!

En god klem fra meg !

[Anonym bruker]

Det var godt å høre fra dere. At det er flere som har opplevd dette like sterkt som meg. Jeg går faktisk til psykolog jeg også, for å lufte tankene og snakke rundt aborten. Det er deilig og hjelpsomt. Føler meg alltid lettere når jeg går derifra. Jeg føler at prosessen i allefall går riktig vei, og det er godt. Gleder meg veldig til den dagen jeg blir gravid og det faktisk passer. Inntil videre er jeg mest nervøs for å bli gravid til tross for at jeg går på p-piller. Er veldig "hypokonder" og tror jeg er gravid hele tida. Hver gang jeg tar en test blir jeg både veldig letta og veldig skuffa over at den er negativ... Har forsåvidt bestemt meg for at jeg ikke skal ta abort hvis jeg skulle bli gravid igjen nå. Så om det skulle skje... Vi satser på at det blir en stund til, men det skal bli fint.

 

Tusen takk for svar, og jeg ønsker dere også det beste!