Jeg liker ikke personligheten til min mann

[Anonym bruker]

uff er så trist om dagene

Giftet meg og fikk barn med denne mannen rimelig fort. Mye har skjedd siden og vi har hatt tunge tider.

Føler bare vi er så ulike. Han er vokst opp i en religiøs familie samtidig kun med sin mor(som har gjort alt for han)

Jeg har ikke vokst opp i en religiøs familie og vokst opp med min far.

 

Historien kunne blitt lang men det som er at jeg føler jeg ikke liker han lenger. Han (og hele familien hans) er så dømmende ovenfor andre mennesker- homofile, innvandrere, de uten utdanning, de som er tykke, alenemødre osv.

Han har selv høy utdannelse. Jeg går på høykolen men han får meg alltid til å føle at det jeg ikke gjør er bra nok.

Han for meg ofte til å føle meg dum (selv om jeg innerst vet at jeg ikke er det)

Jeg føler et press til å trene, gå i fjellet osv for de liker ikke late folk (litt satt på kanten men i den retningen)

Han har ofte nedlatende kommentarer ovenfor min mor (hun har ikke utdannelse og har hatt en del forhold osv) Han tener penger og får penger av moren sin stadig vekk, likevel er han ofte smålig.

+ mye annet.

Jeg sier ikke at jeg er noen enkel person å leve med heller, jeg kan være både sta og krevende. Og nå siste mnd har jeg vært kald og avvisende. Men det er bare noe som har skjedd mellom oss, noe som er borte. Jeg føler ikke han er glad i meg på en ekte måte (har aldri gjort det ) og kanskje ikke jeg i han.

 

Men han kan være snill og god også og han er en skikkelig gutt.Men føler bare vi har så ulike syn på ting og ulike verdier. Han vil gjerne høre til en menighet men det vil ikke jeg. Jeg blir ulykkelig av det, også for jeg føler jeg ikke kan gi mannen min det han trenger og omvendt.

 

Føler jeg er i ferd med å miste meg selv. Er ofte deppet og usikker på hvem jeg er lenger. Før var jeg alltid så livsglad, trygg på meg selv og den jeg var, stolt av alt jeg hadde fått til og gjorde. Nå føler jeg meg ofte mislykket, som om jeg ikke passer inn i denne familien.

 

Men jeg har for alt i verden lyst til å kunne få dette i orden igjen, vet bare ikke hvordan.

Vi har barn sammen og jeg er livredd for å måtte skille meg, jeg unner virkelig ikke mine barn.

Men hvordan kan jeg finne lykken igjen med min mann? Den var der jo engang, men jeg kan jo ikke forandre hvordan han er.

[Anonym bruker]

Føler bare så utrolig med deg...Har det veldig likt som deg...Ikke ang. de samme temaene, men følelsene du føler..

 

Vi går til samlivsterapaut..Han sa noe bra her om dagen; Målet er ikke at vi skal bli mest mulig like..For det vil vi aldri bli..Det handler mer om å klare å leve forskjellene...

 

Vet ikke hva som skjer her i gården, men er som deg, redd for å skilles..Samtidig har jeg det vondt slik vi har det nå..

 

Dette var jo egentlig ikke til noe hjelp for deg da,,,, men ønsker deg masse lykke til videre

[Anonym bruker]

nei nå altså..... hvorfor i all verden er du sammen med en slik mann da? Er det mulig å tenke litt lengre enn nesetippen? Barn har ikke noe godt av å vøre i hus med en mamma og pappa som ikke liker hverandre! Dette visste du før dere giftet dere, så du har driti i din egen skyttergrav her altså...

 

Unnskyld at jeg er så kras, men jeg er oppriktig møkklei av å høre om menn som liksom er såååå slemme, skulle tro halvparten av damene her inne ikke hadde møtt mannen sin før de giftet seg eller fikk barn sammen... erre mulig...

[Anonym bruker]

det er ganske alvorlig å ikke like personligheten til det menneske man lever sammen med.

 

ingen kan forandre en annen person, og det vet du nok sikkert

 

jeg synes virkelig synd på deg som lever sammen med et menneske som er så dømmende overfor andre. jeg lurer på hvilke krav han vil stille til sitt eget avkom?? vil barnet deres få all kjærlighet om det feks blir feit eller lat??

 

jeg synes det er ganske alvorlig det du skriver, og noen ganger er det slik at man har valgt feil livsledesager og derfor må bryte opp.

 

når din egen livsglede blir borte og du er i tvil om hvem du er, ja da er det svært alvorlig problem du har.

 

jeg forstår at dette er meget vanskelig for deg, men det vil nok neppe blir lettere ettersom tiden går.......

 

ønsker deg all lykke videre i livet!