Engstelig barnefar?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en lang samtale med min kjære i går. Jeg er gravid i 6. uke, og fant det ut for snart 2 uker siden. Vi er 33 år, har vært sammen i 8 år, har hus og alt det der. Graviditeten er planlagt.

Han er så redd for så mange ting. Han er redd for at han egentlig ikke er klar for ansvaret det er å få barn. Han er redd for å miste friheten sin. Han er redd for at det bare skal bli kjipt og bleieskift og nattevåk, at han ikke skal glede seg over den lille. Han er redd for at barnet ikke skal bli friskt. Han er redd for at jeg skal spontanabortere.

Jeg skjønner hva han mener, samtidig vet jeg at han kommer til å bli en flott far. Men jeg er også redd for at det skal være noe galt med barnet, eller at vi skal miste. Jeg ble bare mer bekymret etter at vi hadde snakket sammen, egentlig.

Jeg lurer på om det er noen som har det på samme måte? Dette er sikkert naturlige tanker, men jeg er litt "touchy" om dagen og føler meg bare enda mer ensom om graviditeten... Han kom bare med negative tanker og ikke noe trøst til meg... Om dere skjønner.

Men jeg er veldig glad for at han er så ærlig!

Ble vel bare rot dette, men håper på noen svar...

[Anonym bruker]

Hei!

Tror ikke du trenger å engste deg. Det er bare masse tanker som svirrer rundt i hodet nå, dere skal ha deres første barn og alt er helt nytt. Min samboer har uttrykt akkurat de samme bekymringene som du forteller om. Vi har også vært sammen i åtte år nå, og alt er egentlig tilrettelagt, men han er bekymret for hvordan det nye livet vårt sammen skal bli. Jeg synes det er fint at han prater med meg om det, jeg har jo stort sett de samme tankene og bekymringene jeg også. Tror han bare trenger litt tid til å fordøye nyheten og venne seg til tanken på å bli pappa. Det er jo ganske stort og kan virke ganske skremmende.

[Magica_fra_tryll]

Slapp av og la far finne veien frem til gleden selv :-)

 

Jeg minner meg ofte på at det er en vesentlig forskjell på hvordan meg og min samboer opplever dette. Jeg kjenner faktisk at det er noe som skjer, at magen er oppblåst, at brystene er ømme.... Jeg ligger mest å tenker på mirakelet "inni der", tenker på alle de fine stundene vi skal ha sammen, hvor mye jeg gleder meg og hvor deeeeilig det er at noe, en blanding mellom meg og min kjære, faktisk vokser og gror inni meg! Akkurat nå!! Så smiler jeg fra øre til øre og glemmer fort alle de utfordringene som kan komme mttp andre forandringer som må til i livet.

 

Samboeren min kjenner ingenting med kroppen sin stakkar, og ikke får han snakke med venner om det heller (siden det er så tidlig). For han så er det foreløpig bare noe som kommer til å forandre livet hannes veldig. Noe som kom i en setning fra meg, "Jeg er gravid, du skal bli pappa" og som en kanskje trenger noen uker til å helt ta inn over seg. Selvfølgelig gleder han seg også, men jeg tror det blir lettere for han når han kan SE magen, stryke på den, skrike ut til venner og familie: Jeg skal bli pappa!!

 

Jeg tror du bare skal lene deg litt tilbake og la gutten din finne sin egen glede etterhvert ;o) La han få slappe av, spille playstation, se på tv eller ta seg en joggetur. Jeg er sikker på du får se det stolte pappa-glimtet i øynene etter hvert....

 

I mellomtiden? Slapp av, stryk deg litt på magen og smil til kjæresten din :-)

[Fint_Lite]

Helt normalt med slike tanker hos endel. Plutselig en dag vil han glede seg, den neste gruer han seg.

 

Det er jo møte med det ukjente som skremmer, ny tilværelse. Han han kanskje hørt skremme historeier av kompiser, mens jentene drar frem alt det flotte. Gubben min har i alle fall fått en del skremme historier fra noen av sine kompiser. Tror det er dems måte å takle ting på, ogk ommunisere på. Noen har bl.a sagt, skal du bli pappa? Du aner ikke hva du går til og så kommer alt det negative i stedet for alt det som er positvt.

 

Og jeg ser på det som å grue seg er et sunnhetstegn og et tegn på at da vil alt gå bra, for tenkt deg alle de positive overraskelsene han vil få som han har gruet seg for! =)

 

Det viktige for deg er å ikke gruble så mye selv og gjøre deg enda mere trist. Prøv å tenk tanken om at det er helt normalt og ikke dra frem temaet med mindre han selv drar det frem.

[Anonym bruker]

Takk jenter Jeg leste dette igjen i dag, og nå mangler jeg bare 5 dager på 12 fullgåtte uker... Jippi!

Mannen min er ikke pessimistisk lenger, og sakte men sikkert slipper bekymringene mine taket også... Formen bedrer seg stadig, dagene blir lysere, magen synes så vidt, og vi gleder oss.

 

Klem til dere

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er en slik engstelig barnefar! Vi er akkurat inne i uke 10 hos mor og skal til kontroll i morgen. Jeg sitter klistret til nettet for å lære meg mest mulig og kanskje kunne berolige meg selv. Min kjære kone har vært sykmeldt de siste to ukene for hun har hatt litt utflod og noen ganger småblødninger, spesielt etter en litt stressende dag, f.eks på jobb eller handletur med sin mor. Vi hadde oss i går, og i dag har merket hun at hun hadde blødd i løpet av natten. Så ikke noe før hun tørket seg etter å ha vært på do. (litt blodklumper). Jeg blir jo veldig redd fordi jeg vil jo så gjerne ha dette barnet! Har ventet lenge på at det skal bli min tur.

derfor så tror jeg at det er en god ide at dere snakker sammen slik dere gjør. Husk at vi menn kan være noen pyser, og kanskje vi opplever graviditeten ganske tett innpå kroppen selv og. Jeg er mye mer bekymret enn kona mi! Noen får jo sympatimage.

Jeg har også tenkt litt negative tanker, ikke misforstå meg men, Jeg lurer kanskje på om det er en naturlig forsvarsreaksjon for å om mulig være bedre forberedt dersom det skulle gå galt. (fallet blir ikke så stort) Kona mi liker ikke at jeg tenker slik, men jeg kan liksom ikke noe for det. Prøver nå å holde de tankene litt for meg selv. Samtidig så tenker jeg også at dette kommer til å gå bra. Det gjør jo i de fleste tilfeller det.

At han i likhet med meg tenker mye på graviditeten er sikkert positivt selv om det ikke føles slik akkurat nå. Har spurt flere av mine kompiser om det å bli far, og de har fortalt meg at når ungen først kommer, så føles det helt naturlig å skifte bleier og stulle og stelle med den lille selv om tidene på døgnet er litt rare.

Jeg har alltid hatt som filosofi i mitt forhold til kona at vi skal snakke om ting, det er viktig. Fortsett med det selv om det kan være litt vanskelig om dagen.

Jeg krysser fingrene for dere og ønsker dere lykke til!