mistet den ene tvillingen vår...

[babyimagen2011]

Hei.

 

Den 15. desember skjedde det noe fantastisk og forferdelig...

Jeg ble mamma... Og vi får bare oppleve en av guttene våre vokse opp...

jeg skulle på en helt vanlig UL kontroll, var 33+3.. Hadde før kontrollen vært på juleshopping, og skulle levere julegaver etterpå..

UL gikk greit først, alt var normalt, og guttene mine fulgte vekstkurven deres.. Respirasjon og hjertefrekvens var normal, bare trivselstegn..

Så målte legen livmorhalsen, og vi satt oss ned for å prate.. Legen, samboeren min og jeg.. Legen kikket litt på noen UL-bilder han hadde skrevet ut, og var misfornøyd med et av målene han hadde gjort..Så han spurte meg om jeg kunne legge meg på benken igjen, slik at han fikk gjort målene på nytt.. Selvfølgelig gjorde jeg det..

 

Da så vi at hjertet til tvilling2 banket svakt.. Og det ble bare svakere og svakere.. 5 leger ble tilkalt, og de målte med CTG, for å se om de fikk bedre mål.. Jeg la meg i forskjellige stillinger for å forsøke å hjelpe tvilling2.. men uten å lykkes...

Legene tok beslutningen at de måtte utføre katastrofe keisersnitt.. Det tok fra da 11 minutter før tvillingene var ute.. Leander var død når han kom ut.. De forsøkte å gjenopplive han i 50 minutter - uten hell..

Anton har det kjempebra:) En sterk gutt, som nå er kommet hjem til mamma og pappa.. Alt er bra med han

 

Det som skjedde var akutt tvilling til tvilling syndrom.. En svært sjelden komplikasjon der blodåresystemet snur i morkaka, slik at blodet til den ene tvillingen går til den andre...Dette kan bare skje med eneggete tvillinger..

 

Vi er så taknemlig for lille Anton..

men å oppleve livets største glede.. Og livets største sorg samtidig.. Å planlegge beravelse, dødsanonse, fødselsanonse på en gang.. Er umenneskelig... Kan ikke sette ord på følelser akkurat nå.. kan si at dagene er som en berg-og-dal bane...

[solstjernen - seksbarns mor]

Off for en opplevelse.

Klarer ikke å forestille meg hvordan dette må være for deg.

Glede og sorg på en gang - nei off, ble helt satt ut her.

 

Men gratulerer så mye med Anton, håper han kan gjøre hverdagen litt lysere nå som dere går gjennom sorgen etter Leander.

Og så trist at dere mistet Leander. Kondolerer.

Klem

[jeg fant firkløvern]

Så ufattelig trist! Sender dere en stor klem.

[søskenforsøk]

KJÆRE DERE!!!

 

Kjære tvillingmamma!

 

Så fryktelig at du har mistet den ene lille fine sønnen din!

 

Jeg er også tvillingmamma. En her på jorden hos meg og en som lever vider i hjertete mitt!

 

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg en side som heter englesiden.com

dette er et lukket forum for foreldre som har mistet et barn. Vi er flere der inne som har mistet en tvilling.

 

Har Anton sin tvillinbror fått et navn?

Har dere fått tatt bilder og laget minner?

Jeg vil anbefale å feks kjøpe et smykke som har to like deler. Legg den ene delen i kisten til bror og behold den andre selv.

 

Jeg håper du finner veien inn til forumet.

Det har for meg vært uuvurderlig i årene etter at min lille elskede jente døde.

 

Jeg synes det er vanskleig å skrive så mye nå men du har min dypeste medfølelse. Det er fryktelig vanskelig og sørge over et barn og samtidig skulle glde seg over et annet.

[søskenforsøk]

.. Beklager så mye. Jeg så ikke at den kjære gutten din heter Leander.

beklager. To nydelig navn dere har gitt guttene.

[babyimagen2011]

takk

[Pluttiplutt]

Kjære deg.

 

Sitter her med hjertet mitt i halsen og tårer nedover kinnene, så ufattelig trist.

Kan ikke tenke meg hvordan det må ha vært for deg å see gutten din bli svakere og svakere, og senere miste han.

Skulle gjerne gitt deg all verdens trøstende ord, og holdt armene mine rundt deg for støtte.

Håper du finner en god vei gjennom sorgen.

 

Klem

[tiptop*har tvillinger]

kondolerer og gratulerer samtidig.. jeg ble kjempe trist av å lese historien din. skulle gjærne har komt med flere trøstende ord, men takk og pris for den friske og sterke gutten som har det bra, og som kommer til å fulle opp dagene dine med glede videre fremmover... lykke til videre i livet.. håper du får det bra

 

stor klem og godt nytt år

[All done]

Kondolerer og gratulerer jeg å...

Det er jo helt feil, det er så vanskelig...

 

Enda er vi midt oppi det selv, eller kanskje ikke midt oppi lenger.

Vi ventet tvillinger i 2005, to små nydelige gutter. SOM vi gledet oss!!

Allerede i uke 8 så vi begge to klart og tydelig på UL, og vi forelsket oss pladask.

Jordmor var 98% sikker på at guttene var eneggede, hun kunne nesten ikke se skilleveggen...

 

Tiden gikk, mor var dårlig fra nesten dag 1 og ble etterhvert lagt inn på sykehuset for litt intravenøst.

Og da var det kontroller og UL nesten hver dag, kjempedeilig å se småguttene vokse!

 

Så kom ordinære UL, jordmor kikket og kikket på begge guttene og ble litt usikker, så hun ringte på lege. Legen kikket og kikket, målte alt mulig. Så sa hun ett eller annet, husker ikke hva. Men noe med Riksen hvertfall, og så ringte hun dit og vi fikk time der dagen etter...

Dagen etter sa legen der inne, etter en lengre undersøkelse av tvillingene, at de har utviklet noe som heter TTTS og som kan være fatalt for begge to...

Fra ganske tidlig i svangerskapet var ene tvillingen litt mindre enn den andre, men ikke noe betydelig å snakke om- det er visst vanlig.

Men nå så vi tydelig forskjell, og minsten i magen satt fast under ribbeina mine, han nesten ikke noe fostervann...

Størstemann hadde stresset hjerte og fikk for mye næring og klarte ikke sende nok tilbake til broren sin...

 

Vi fikk 3 valg. Avbryte svangerskapet, ikke gjøre noe og se hvordan det går/ evt tømme størstemann for fostervann og se om det hjelper, eller reise til Tyskland for operasjon.

Vi valgte det siste, alt for guttene våre!!

 

5 dager etter undersøkelsen var vi på plass i Hamburg, legene der utførte laserkoagulasjon på morkaka, "delte" de felles blodårene til tvillingene.

Alt så kjempebra ut etter det, minsten fikk mer fostervann og endelig svømte han rundt igjen!

Størstemann fikk tømt ut 1.8 liter fostervann under operasjonen, så han å fikk det mye bedre og ingen mer stress på hjertet.

For en lykke!!

 

Etter to uker hjemme igjen var det klart for ny sjekk på Riksen. Masse liv i magen hele tiden nesten, så gøy å få se guttene på tv igjen!)

Legen begynte målingene, han tok først doplersaken på venstre side av magen- på minsten. Han skyndet seg å bytte til høyre side, uten forklaring. Holdt på lenge med målinger og div, herlig å se gutten der inne!

Så skrudde han av UL'en og satt seg godt på stolen. Han fikk sagt at gutten på høyre side var i kjempeform, alt så veldig bra ut!

Men...

Gutten på venstre side har ikke hjerteslag, ikke mer liv...

 

HÆ?!

Hvordan er det mulig, det har jo vært full fart hele tiden jo!!

Skjønte jo fort at det var størstemann der inne som var helt rabiat, sikkert for at mamma ikke skulle få mistanker eller noe...

 

Litt usikker på hvor lenge minsten hadde vært død, det så ikke lenge ut, men det var ikke mer fostervann igjen...

Dette var da ca halvveis i svangerskapet, så i tillegg til en del hormoner måtte vi nå også sørge og glede oss på samme tid. Herregud så vanskelig!!

 

Etter dette fikk vi UL hver uke sånn ca, ikke mer enn 10 dager i mellom hvertfall. Fantastiske leger på Riksen som tok seg godt av meg.

 

Vi var fram og tilbake på tankene om å se minsten etter fødsel, om han skulle begraves eller på minnelund. Så utrolig mange tanker man må gjennom, så mange valg...

Vi valgte å ikke se han, vi ble rådet til det. SOM jeg angrer på det!! Selv 3 år etter angrer jeg så det gnager langt inn i sjela mi...

 

Vet jo hvordan han skulle sett ut nå, men det hjelper jo ikke så veldig... Jeg ville se gutten min da jeg hadde sjansen- men jeg valgte det bort!

 

Heldigvis at vi var så smarte at vi valgte å begrave han, vi har en grav å gå til, et sted som bare er hans som vi kan pynte.

Det er en bitteliten trøst i det hele...

 

Nå har vi en kjempelivlig gutt her på 3 år, han er høyt og lavt hele dagen og gir oss så mye glede og solskinn som overhode mulig!

Men det er så sårt å vite at han ikke skulle være alene, en tvilling her og en på andre siden. Hvor feil er ikke det?!

 

Jeg meldte meg inn på Englesiden en stund etter fødsel, det å angrer jeg på at jeg ikke gjorde før. Kanskje kunne jeg fått råd og tips om hva jeg skulle gjøre etter fødsel...

 

Nå har jeg skrevet hele vår historie, det var egentlig ikke meningen...

Jeg ville bare fortelle at dere ikke er alene, selv om dette tragiske ikke skjedde helt på samme måte hos oss begge...

Vi er flere på ES som har opplevd TTTS dessverre, vi er der for deg om du trenger!

 

Hvis du ikke ønsker å melde deg inn der med en gang, og har ting du lurer på eller bare må få ut, så er du mer enn velkommen til å sende meg en pm om du ønsker!

 

Min dypeste medfølelse i sorgen, og alle følelsene dere måtte ha!

Livet er så ufattelig urettferdig...

 

Her brenner et lys for englegutten deres, og for skatten dere fikk beholde- sammen med lyset for Theodorskatten vi har på andre siden og Sofusskatten vår vi har med oss...

 

Mange mange varme klemmer og tanker fra

[babyimagen2011]

Livet er så urettferdig.. Det er ikke noen mening i at barn skal dø..

 

Vi valgte å se Leander, han var så fin og velskapt.. Holdt dem begge til brystet mitt.. Fikk holde Leander når han fortsatt var varm.. Fine gutten min;) Leander og Anton er prikk like.. Av og til når jeg tar bilder av Anton, ser han akkurat ut som Leander..

Det er så trist at vi ikke skal få se Leander vokse opp, og at Anton ikke får vokse opp sammen med broren sin..

 

Merker deres gutt at tvillingbroren hans er borte? jeg lurer på om de merker savnet etter broren?

 

Vi begravde Leander få dager etter dødsfallet.... Var ordentlig begravelse med salmer, preken og solosang.. Angrer ikke noe på det.. Venner og familie deltok i begravelsen..

Det er så godt å ha ei grav man kan gå til.. Og Leander ligger ved siden av sin oldefar, det er også godt å tenke på.. Så blir han passet på og slipper og ligge der alene..

 

Tenner lys for alle som har opplevd å miste sitt barn..

men jeg vet at vi får møte dem igjen en gang...

 

klem

[Gjest Tina-Mari m/Tvillinger!]

Å som jeg gråter når jeg leser dette!!

[All done]

Så deilig at dere så Leander, og holdt han... For en deilig følelse å ha begge guttene sine sammen, mens man enda har sjansen!!

 

 

Eneste jeg har merket at S merker at T er borte, er at han så på et stort bilde vi har av S, da sa han plutselig "SE, to S...." Det var litt sprøtt, men jeg tviler ikke på at T har sneket seg med på bildet...)

 

Er ganske spent på om han kommer til å snakke noe om det når han blir større, vi snakker ganske mye om T innimellom og forteller at de lå sammen i mammas mage osv...

Spesielt når vi er på graven, da spør han ofte hvem som ligger der...

 

T er begravet ved siden av pappan min, han døde 1.oktober 2005 og tvillingene våre kom 28.oktober samme år... Ganske tøft...

Men utrolig deilig å vite at morfar passer på T, til jeg kommer å kan være mamman hans sånn det er ment at det skal være!

 

Jeg syns det er vanskelig å ta innover meg at jeg faktisk har et barn for lite her, selv om det har gått 3 år alt!

Føles nesten som om det aldri kommer til å bli "virkelig" for meg...

[søskenforsøk]

Hei

 

Nå er det fire og et halvt år siden jeg mistet den ene tvillingen min. For noen unker siden satt jeg og sønnen min og så på tv. En fødsel stod for tur. En tvillingfødsel. mitt første instinkt var og slå av tven men jeg gjorde det ikke. ( jeg slo av lyden) mens vi så på forklarte jeg for sønnen min at sånn haddehan og søsteren ligget i magen og sånn kom de ut. da begge barna ble lagt til morens bryst sa sønnen min: mamma se så glade de blir når de får ligge sammen. Jeg husker at jeg og S lå i magen men ikke sånn.... Og han har helt rett. De lå aldri sammen på brystet mitt fordi de trengte hjelp til å puste. så sa han at han husker at de lå i hver sin seng vedsiden av hverandre......Og det gjorde de i tre uker før søsteren helt overraskende ble syk.

Den natten hun ble syk reagerte broren voldsomt med uro og gråt. Den dagen legen bestemte at hun skulle dø reagerte han også da hun ble trillet forbi han ut av rommet.

Jeg er overbevist om at "tvillinger" kjenner hverandre og savner hverandre. De aller fleste bærer med seg dette savnet uten at det er traumatiserende.

 

Vi snakker om søsteren og drar ofte på graven.

 

Jeg føler det nok på mange måter somd eg "Kiddo" ... det er fortsatt nesten uvirkelig for meg at hun ikke er her... at dette har skjedd med oss og at broren faktisk skal vokse opp uten tvilling søsteren sin..