Vanskelig tid (jeg kommer til å miste mamman min snart)...

[2prinserOg1engel]

Vi venter vårt første barn i midten av Mars og gleder oss selvfølgelig masse til det. Men oppi all gleden og forventninger har jeg en kreftsyk mamma som har levd med en uhelbredelig kreftdiagnose i 2 år nå.. Det har sakte men sikkert gått den retning det må gå men den siste mnd har hun tapt seg veldig. Jeg har begynt å forstå at det er store sjanser for at hun ikke er her den dagen vi lengter så etter, og jeg kjenner at det er så forferdelig tungt. Det har vært en tøff periode de siste mnd, og rundt meg har jeg flere gravide venninner som har god støtte i sine mødre og derfor blir jeg så utrolig lei meg når jeg er i den situasjonen at det er jeg som er støtten for min mamma om dagen og ikke omvendt hvis dere skjønner.. Jeg vet at dagen kommer da mamma blir borte men jeg har vel på mange måter forsøkt å fortrenge det litt for å i det hele tatt komme meg gjennom hverdagen. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, det er ikke et ønske om at noen skal synes synd i meg for det hjelper meg så lite..har mange rundt meg som sier hele tida at dem føler så med meg..men jeg er så lei av folk som sitter å sier at de forstår hva jeg går i gjennom uten å ha opplevd noe i nærheten engang (jeg vet dem bare vil det godt). Jeg tror jeg trenger å høre fra noen som kanskje har opplevd å miste mamman sin i ung alder, og hvordan dem har klart å komme seg igjennom dagene når det er som værst... Jeg er veldig bekymret for at jeg skal få en kjempe depresjon når bebisen vår er født og da mamma blir borte, for jeg merker at kreftene mine blir svekket for hver eneste dag som går og jeg kan ikke forstå hvor jeg skal hente krefter fra den dagen det er over. Det er den ventetida som tærer så på, og det er så smertefullt å vite at det aldri blir en positiv utgang på det. Håper noen kan komme med noen innspill til meg.

 

Klem

[jippi78]

Hei. Dette var veldig trist å lese. Føler med deg. Jeg hører til i april klubben men kan også havne i mars klubben fo rha termin 9.4. Har desverre ikke opplevd å miste foreldre, men følte jeg måtte svare deg og si at jeg tenker på deg. Et tips kan være å snakke med jordmor/lege om dine bekymringer. Har du ei tante eller andre i familien som kan støtte deg så bruk dem! Jeg er sikker på at alle rundt deg vil hjelpe deg på best mulig måte.

 

Mange vame tanker til deg:)

Klem!!!

[liten mus]

Hei kjære mettis.

Jeg vet ikke om min historie vil hjelpe deg,men jeg kan prøve å fortelle litt om min hverdag.

 

Jeg er samboer og har en liten jente på 18 måneder. Da jeg var gravid i uke 20 døde pappan min helt brått og uventet på vei hjem fra jobb. Hjertet stoppet bare opp. Jeg hadde vært på ultralyd på sykehuset samme dag og snakket med pappa tidligere på dagen. Han visste at vi skulle få en liten jente, og gledet seg enormt til å bli bestefar. Jeg har alltid vært en skikkelig pappa jente, og ringte faktisk han først da jeg ble gravid.

 

Jeg savner pappa hver eneste dag, men har enorm stor glede av min lille jente. dersom jeg er trist, hjelper hun meg til å ikke bli sittende i sorgen. hun gir fantastisk mye glede, men selvfølgelig også sorg fordi hun ikke skal få oppleve sin fantastiske bestefar, og min utrolige pappa. Savnet er der hver eneste dag.

 

Mitt råd til deg er å snakke om sorgen du bærer på ved å ha en dødssyk mamma. Ikke vær redd for å gråte. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke hadde klart å ha barn om noe vondt ville skje meg, fordi jeg da ville hatt nok med meg selv, men opplever faktisk det motsatte. Hun gir så mye glede i hverdagen.

 

Tenker masse på deg, og ønsker deg alt godt i fremtiden.

 

Varme klemmer

[2prinserOg1engel]

Tusen takk for svarene fra dere begge c",)

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg ønsker skal skje...noen ganger tenker jeg at jo fortere det er over desto bedre, mens andre ganger tenker jeg bare at jeg vil ha henne her lengst mulig. Men jeg ser jo at hun har det forferdelig vondt, og når jeg ser henne slik så vil jeg bare at hun skal få slippe. Jeg har en fantastisk pappa og storebror, men jeg føler for tiden at alle har nok med seg selv...broren min mistet sønnen sin i krybbedød for kort tid siden så jeg skal liksom være den sterke oppi alt...men jeg klarer det bare ikke. Jeg har en avtale med jordmor på fødeavdelingen like over nyttår, kanskje det kan hjelpe meg litt. Jeg vet jo at dette er noe jeg må klare meg igjennom, og jeg er heldig som har en flott mann som stiller opp hele tiden også. Jeg gleder meg til gutten vår kommer, men jeg bekymrer meg for at jeg ikke klarer å ta meg meg av han og gi han alt det han trenger. En dag blir vel livet litt enklere å leve, jeg trøster meg med det :-)

 

Tusen takk for gode ønsker..

[mosmo]

hei

tror jeg er litt på samme sted som deg...

min far er kreftsyk, han fikk beskjed om at han hadde 2 mnd igjen av livet sitt av legen i sommer, men vi har han med oss fremdeles, heldigvis...

men han sliter med deprisjoner og begynner å få veldig vondt, og det er kanskje egoistisk å tenke sånn men jeg blir like redd jeg for jeg er ikke klar til å overleve uten pappa...

 

[silja379]

Heisann!

 

Mange varme tanker til deg.

 

Mistet pappaen min da jeg var 10 år gammel. Det var tykktarmskreft, og han ble operert. Ved etterkontroll hadde det spredd seg altfor mye. Døde etter 1 år hjemme. Savner han masse.

Var på graven hans i jula. Vi bor et stykke unna (13 mil), så det er ikke så ofte jeg er der. Hadde med meg min lille datter på 3 år, og vi la ned krans og en liten dompapp fra henne. Prøvde å forklare det vanskelige, med at det var min pappa som lå der under jorda. Tror ikke de skjønner det når de er så små, men syntes hun fortjente en forklaring på det vi gjorde.

 

Det jeg mener å si med alt dette er: en vakker dag greier du å se tilbake på minnet av mammaen din. Fortelle dine barn hvilket fantastisk menneske hun var, og hvor glad du var i henne. Tiden leger alle sår, sies det. Etter en tid greier du å minnes det fine, og få formidlet det til dine barn.

 

Ønsker deg lykke til på reisen... du greier nok å komme igjennom dette også, å bli sterkere psykisk.

[2prinserOg1engel]

Det man ikke dør av blir man sterkere av...men det finnes jammen grenser for hvor sterk et menneske behøver og kan bli også. Men en ting er sikkert, det finnes ingenting i verden som skal klare å knekke meg senere i livet c",) Men akkurat nå er det vanskelig bare å smile...jeg reiste til nabokommunen for å handle i dag for jeg er så sliten at jeg orker ikke å treffe folk jeg kjenner lenger. Dere som har opplevd å miste foreldre? eller noen andre nære og kjære... Får dere noen gang følelesen av at dere ønsker andre at de skal oppleve noe vondt også? Jeg tar meg i det mange ganger at jeg ønsker vennenen mine å oppleve det samme som meg..også får je så himla dårlig samvittighet etterpå. For det her er jo mennesker je er så glad i.... Men jeg kan plutselig bli helt dårlig av å se venner i lykkelige øyeblikk med sine foreldre, og få hat i blikket når je ser folk som har overlevd brystkreften som mamman min aldri blir frisk av. Je er jo ikke et ondt menneske!!! Så je tror je er i ferd med å bli gal..

[Lea1977]

Heisann

Jeg venter også barn i august,en liten gutt! Min første :=)

Ja jeg vet faktisk hva du snakker om...

Jeg har levd med en syk mor i mange mange år før hun døde en tragisk død for fire år siden. Jeg har ingen søsken og er kronisk singel og det var/er tøft men overkommelig. (Selv om man ikke tror det til tider)

 

Sårt vil det alltid være...Det er jo mammaen din.

Selv fikk jeg blodpropp i sommer og det var sånn jeg fant ut av at jeg var1.5 uke på vei og da hadde barnefaren og jeg avsluttet forholdet for 1.5 dag siden og han hadde dratt til ett annet land for å jobbe. Etter 5-6mnd så brøt han all kontakt og vil ikke høre mer om babyen.

1nov ble min far veldig hardt brannskadet i en ulykke og de måtte gjenopplive han 6 ganger og han lå i respirator i1mnd. Så det er ett mirakel at han overlevde.

 

Det høres kanskje vanskelig ut med jeg skal love deg at det å tenke positivt og finne noe positivt i alt og fokusere på det fungerer veldig bra.

 

Mitt viktigste rådet jeg kan gi deg akkurat nå er at du er ærlig med henne og at dere sier at dere er glad i henne og spør henne om råd og tips. Kanskje hun kan skrive de ned hvis hun orker. Da får hun noe annet å tenke på også. Samtidig får du masse nyttig info og be henne gjerne skrive litt om hvordan du var som baby og generelt alle råd og tips,rampete og søte hendelser. Hvilken alder du lærte visse ting osv