Å være veldig voksen mamma, alder og...farvel

[Damka]

Hei kjære damer!

Jeg hadde en SA på lille julaften, var da i uke 9. Vi var på fjellet. Jeg hadde lite smerter, det gikk ganske fort, og jeg kunne stå på ski. Jeg synes jeg var heldig, som hadde min snille mann ved siden av hele tida, og at jeg klarte å flytte tankene til ski og Jul. Jeg var heldig å slippe alle tester og bekymringer rundt dette, for det er resultater av tester jeg var mest redd for.

Det var en snill En i magen min, som sparte meg for kvalme, ubehag, vond og vanskelige valg… Likevel gråter jeg nå etter å ha avbestilt genetisk veiledning.

Jeg må innrømme at det som plager meg mest er alder (er 43), alder som gjør at jeg mister muligheter i livet. Jeg føler dette overalt: på jobben, når jeg ser meg i speilet, når jeg ser på andre yngre foreldre eller på min venninne på 45 som har allerede 2 barnebarn!

Jeg slipper å ta stiling til om vi skal prøve på nytt. Slipper å bruke prevensjon heller. Det tok meg 6 år for å bli gravid nå, den føltes allerede som en veldig forsinket gave, men det var bare enda en påminnelse om at flere dører stenges.

Jeg tar farvel her. Jeg ønsker dere alt godt, fin svangerskap og masse krefter. Dere er modige som vil være småbarnsforeldre i en alder rundt 50. Jeg hadde tenkt å ta opp diskusjon rund dette her før. Selv om det ikke er om meg lengre, vil jeg spørre om dere tenker om dette i det hele tatt, at man skal også være til barnas hjelp i minst 20 år, og da er vi 60+?

 

[magica fra tryll]

Hei! Jeg er nå 42 og venter nr 5. Mine andre barn er 17,17,12 og 2 år. Og jeg må si at jeg føler at jeg aldri har vært så til stede i livet og for barna mine som nå. På mange måter føler jeg at det er flere dører som åpnes enn som lukkes som "moden". Nå tør jeg velge helt utifra meg selv, og har en helt annen sikkerhet og trygghet i meg selv. Kroppen min og syklusen min har helt til jeg ble gravid nå ihvertfall fungert som en klokke, så jeg har valgt å fokusere mest på den store sannsynlighetetn for at alt er iorden og fint med babyen:) Kjenner mange spreke, oppegående mennesker rundt 60 jeg, som kanskje har mer tid og lyst til å bidra enn yngre mennesker som på mange måter har nok med seg selv og sitt eget liv. Tror rett og slett det er mye som ikke har så mye med alder å gjøre som med syn på livet osv... Dette er mitt helt personlige syn på saker og ting da:) Og vi er jo forskjellige... Lykke til videre ihvertfall!! Klem

[Lissi♥♥♥♥]

Hei Damka!

 

Først må jeg utrykke min medfølelse med deg som mistet ditt foster i uke 9. Skjønner at dette var et etterlengtet barn, og at skuffelsen må være stor. Sender deg en stor trøsteklem!

 

Så til det med modne mødre. Jeg har fått mine barn fra jeg var 32 til jeg blir 44. For meg føles det helt fint/naturlig. Eneste jeg tenker litt på, er at jeg sannsynligvis ikke får treffe alle mine barnebarn, men slik er livet. Gode foreldre har lite med alder å gjøre. Ja, jeg kan sparke fotball jeg med mine om jeg ønsker det. Faktisk er jeg en langt mer aktiv mamma enn mange av mine yngre medsøstre. Et trygt ekteskap og robust økonomi har vi også, noe barna nyter godt av.

 

Får legge til at min mann er 5,5 år yngre enn meg, og han vil "bare" være 56 år gammel når vår yngste blir 18 år. En 56 år gammel mann er i dag normalt meget oppegående og sprek, og jeg har da tenkt å holde meg like aktiv og sprek som han til tross for at jeg er enda litt "modnere".

 

mvh

[Anonym bruker]

Damka, jeg føler med deg, godt du har din mann nær deg og jeg håper du får masse støtte og omsorg fra de rundt deg. Det er en stor sorg du bærer på, og jeg ønsker deg gode opplevelser fremover, jeg håper du greier å ta til deg alt som er fint i livet ditt etterhvert. Ta det rolig, gi deg selv tid.

 

Jeg fikk første barnet mitt da jeg var 24, mitt andre da jeg var 30 og nå venter jeg mitt siste når jeg blir 42. Jeg er et lekent menneske og det er også kjæresten min. Jeg har en god og fleksibel jobb, et rikt vennenettverk der mange andre også har små barn som de fikk på slutten av 30-årene. En del av meg har tenkt på gleden og spenningen ved å jobbe internasjonalt i kriserammede områder) når mine to største er blitt voksne, med et lite barn vurderer jeg det som ikke mulig, for meg er det det eneste "tapet" i denne situasjonen.

Mitt barn vil ha lekende foreldre som elsker hverandre og en stor ro i livet. Vi vet heldigvis ikke hva livet bringer, ingen vet hvor lenge vi lever, det gjelder en på 30 og det gjelder en på 40. Jeg føler meg utrolig heldig og jeg tror også at denne lille skatten som kommer til oss får et godt liv.

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Leit med det som skjedde, håper du snart har det bedre. Håper også at det du føler med dører som stenges overalt mest sier noe om sorgen akkurat nå over det som inntraff.

 

Jeg får snart barn nr 3. Og ble mamma første gang som 41-åring!

Jeg føler overhodet ikke som du. Tror alder, som Magica sa, er veldig relativt.

 

Jeg både føler meg ganske ung og ser ung ut, men har en helt annen, og befriende, trygghet nå enn da jeg var yngre Sånn sett er det topp å få barn nå

Kroppen min er i god form, jeg har alltid vært ung til sinns og jeg har en yngre mann (he-he), så vi kommer nok til å holde koken både lenge og vel som foreldre. Damene i min slekt er dessuten seige typer som "tar kvelden" i høy alder - fremdeles helt åndsfriske

 

Så jeg ser lyst på livet! Nå har jeg alle gangene vært så heldig å bli gravid med en gang - så og si ikke rukket å prøve en gang! Det har sikkert noe å si at jeg aldri har vært gjennom aborter etc. Dette forresten til oppmuntring for flere, håper jeg. Det er nemlig ikke slik at alle modne mødre aborterer i hytt og pine eller sliter i år og dag for å bli gravid

 

På dette forumet er jeg sjelden fordi jeg rett og slett ikke identifiserer meg med alt pratet her inne om tester, alder osv... Blir ofte mye negativ fokusering i mine øyne, men jeg ønsker alle og enhver lykke til med sine prosjekter!

 

Lykke til videre i livet, HI. Håper du snart har det bra igjen!

[Damka]

Kjære damer! Kjære Magica og Lissi!

Tusen hjertelig takk for at dere tok dere tid for å dele tanker med meg. Jeg har lest deres innlegg flere ganger i håp å forstå – hva er det for noe dere har, som jeg mangler. Jeg tror dere har litt mer flaks for øyeblikket og lar dere ikke forvirre av stadig nye alderstegn i ansiktet. Gode hjerter og riktige ord har dere også, for det var så overraskende godt å få trøst av dere! Takk! Takk og lykke til!