Min mor døde, dør jeg?

[Anonym bruker]

Jeg skriver dette innlegget for å lette litt på trykket og for å få tilbakemeldinger på mine tanker.

 

Jeg er adoptert. Jeg hadde det fint med min biologiske familie. Jeg var yngst og min mor ventet barn. Jeg skulle bli storesøster! Jeg gledet meg, husker jeg hoppet rundt moren min og spurte når babyen ville komme. Endelig kom dagen hun måtte på sykehuset for å føde. Vi ventet spent på at mamma skulle komme hjem. Mamma og babyen kom hjem, men i hver sin kiste kan man si. Var slik jeg husker det selv om jeg bare var 4 år. Min mor fødte vaginalt, men den lille gutten var døfødt som hadde skadet henne. Jeg husker ikke detaljene, men hun døde også. Jeg ble adoptert til Norge i en alder av 10 år. Jeg bærer mye med meg og akkurat dette kommer opp hver dag i hodet mitt.Nå er det jeg som er gravid og skal føde en liten gutt. Vil det gå bra? Hordan kan jeg være trygg på at legene passer på meg og barnet vårt?

Det er bare noen av de mange tankene som går gjennom hodet mitt hver dag, slitsomt. Men jeg sitter ikke hjemme å tenker og tenker, jeg har søkt hjelp. JEg har hatt flere samtaler med jordmor på helsesatasjonen og fått omvisning på fødeavdelingen og flere samtaler med en jordmor der. For at ting skal " roe seg" , men ting blir jo bare verre! 7 uker til jeg skal føde nå.. Alle spør om jeg er klar og så kjekt det skal bli. Jeg ser bare frem TIL fødselen. Det som kommer etter tør jeg rett og slett ikke glede meg til... for det tar jeg ikke som noen selvfølge selv om jeg bor i trygge Norge..

[mooch]

Jeg skjønner godt at du er livredd og at du tenker på det hver dag. Hva sier JM? Har du vurdert KS? Og vet du hva som gikk galt når moren din skulle føde?

 

Skulle ønske jeg kunne si noe til trøst, men det blir bare plattheter. Du er tøff som har blitt gravid og søkt hjelp. Jeg ønsker det virkelig lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for fin kommentar:)

 

Jeg vet ikke helt hva som gikk galt da min mor skulle føde, men de tror det var unormalt mye blødning under fødselen.

Jordmødrene sier dette vil gå bra. De sier jeg kan få de hjelpemiddlene jeg trenger. Jeg har skrevet et ønskebrev der jeg skriver hva og hvordan jeg vil ha fødselen for at jeg skal føle meg mest mulig trygg. De sier også at jeg må prøve å se fremover på tiden ETTER fødselen, de oppfordrer meg til å være positiv og tenke positiv. Jeg er glad jeg har en mann som ordner alle innkjøp av både utstyr og barneklær + svigermor for jeg klarer ikke glede meg til jeg skal bruke utstyret, jeg ber egentlig de roe seg for man skal ikke ta gleder på forskudd. MEn er glad de ordner slike ting. Jeg prøver å være positiv å ikke grave meg ned i alle negative tanker, men jeg ser det at noen dager er tyngre enn andre. Dager jeg skrev innlegget tenkte jeg mye på fødselen og gråt hele kvelden da jeg skulle legge meg. Kanskje jeg bare IKKE må tenke på fødselen i det heletatt, men det er letter sagt enn gjort, da det nærmer seg med stormskritt..

Jeg har egentlig blitt oppfordet til å ikke ta KS da de mener jeg vil få igjen for det etter fødselen. Med tanke på formen. JM vil heller prøve å støtte meg på alle andre områder først; samtaler , omvisning , støtte forran å velge KS. Jeg har ikke vært gjennom dette før, så jeg følger de rådene jeg får fra fagfolk liksom..

[mooch]

Så bra at du får oppfølging og har en mann som ordner opp. Samtidig er det viktig at du ikke presser deg til noe du ikke føler at du klarer bare for å være flink. Du skal ikke bare fungere fysisk etter fødselen, men også psykisk.

 

En mulighet kan være å avtale en såkalt prøvefødsel, dvs at dere har en avtale om at dere prøver at du føder på vanlig måte, men at terskelen for å få KS er mye lavere enn vanlig. Det var noe jeg vurderte før jeg bestemte meg for KS. Samtidig skal det sies at den dagen jeg bestemte med for KS så begynte jeg endelig å glede meg over barnet som er på vei. Kanskje det kan være en idé for deg å avtale at du får KS slik at det er i boks og du kan slappe av, og så kan du heller ombestemme deg når det nærmer seg?

 

Før jeg bestemte meg for - og fikk innvilget KS- var jeg så stresset ift fødselen at jeg ikke klarte å forholde meg til graviditeten. Jeg ble kvalm og fikk hjertebank hvis jeg prøvde å kjøpe noe til babyen. Prøvde flere ganger, men måtte gi opp. Etter at vi landet på KS ble hverdagen en helt annen.

 

Uansett hva du bestemmer deg for: lykke til!

 

(jo, og en ting til: når du har hatt et slikt svangerskap kan det hende at det tar litt tid før du kjenner den store morskjærligheten. Det er helt normalt og den kommer, jeg lover! Hvis det skjer er det viktig å prate med noen om det og å huske at det ikke er noe galt med deg.)

 

 

[Anonym bruker]

Tuuusen takk for kjempe gode råd!! Godt å kjenne at noen forstår:)