Så kom depresjonen kastet over meg.

[Gjest]

Jeg sto opp og hoppet i dusjen. Der kom tårene. Jeg har grått og grått siden. Hele svangerskapet har jeg vært tøff og stått i mot alle vansker, men nå når alt er bra og jeg bare kan ruge på veslejenta mi med 10 dager igjen til termin, så kom de vonde tankene.

I slutten av juli sendte sykehuset rekvisisjon på psykolog for meg, men ingen ting har skjedd ennå.

Det gikk ni uker før jeg viste at jeg hadde et levende foster i meg. Ordene: Det er ikke sikkert det er liv laga, kommer til å forfølge meg lenge. Det var uker i uvisshet.

Og rundt den tiden ble jeg lagt inn på sykehuset for Hyperemesis første av hele tre ganger.

Etter det ble jeg sykemeldt en mnd, og siden jeg ikke hadde fast jobb, ble det mye bekymring om jeg fikk fortsette i jobben. Jeg klarte å holde på jobben fram til 1. desember. Fra da av, har jeg hatt juleforbredelser hengende over meg. Min mor forlanger at jeg skal ha det sånn og sånn, og rydde der og der for at hun skal komme og feire jul sammen med meg. Så jeg har gjort så godt jeg har kunnet for å tifredstille henne. Nå er jeg så og si ferdig med alt. Jeg var til jordmor i går, og alt er i orden. Bare kose meg den siste tiden. Da kommer de fæle tankene.

Det er seks og et halvt år siden nå. Min søster har alltid vært den viktigste personen i mitt liv. Min støtte. Men denne kvelden såret hun meg dypt. Så dypt som ingen andre før eller siden har gjort. En stund senere fikk jeg en rosebukett på døra med en unnskyldning. Men siden har vi aldri snakket om det. Det er som en verkebyll som det legger seg en skorpe over. Men av og til blir det pirket bort i skorpen, og det skal ikke mer til før verken flyter ut igjen. Jeg og min søster kommer aldri til å få tilbake det tette forholdet vi hadde. Til det falt det for mange vonde ord den kvelden.

[Gjest]

Hei

ser det er en stund siden du skrev dette innlegget. Håper du har det bedre nå og nyter tiden sammen med den lille.

 

Har bare lyst til å si at du MÅ ta opp dette med din søster. Alt kan faktisk tilgis. Hun visste ikke bedre der og da. Kanskje plager det henne at hun sa det hun sa nå i ettertid. Kan godt hende det vil være bra for dere begge å snakke ordentlig ut.

 

Vet i allefall at om du lar være så kommer det en dag da det er for sent og da vil du angre. Og det å bære nag og sinne mot en annen person kan slite deg helt ut. Og husk det er du som bruker ressurser på dette, og ender opp med å plage deg selv mens alle rundt deg ikke ser noen ting.

 

lykke til

og varm klem fra meg