Vil man alltid være "et barn i manko"?

[otilde *14.05.2009*]

Jeg venter nummer tre, de to andre er fire og to år gamle. Synes hverdagen kan være hektisk nok med to små, men samtidig gir ungene mye mer energi enn de krever. Ironisk nok kjenner jeg ekstra godt hvor mye barna betyr for meg når de har sovnet for kvelden, selv om tiden vi har sammen med dem når de er våkne og opplagte selvsagt er den beste. Jeg har slitt med ekstrem svangerskapskvalme dette svangerskapet, men nå har kvalmen snudd. Jeg nyter graviditeten, og gleder meg enormt til det nye familiemedlemmet skal komme. Jeg har alltid sagt at jeg ønsker meg mange barn, i alle fall tre stykker. Nå sier alle at "dette er vel sistemann" - men jeg kjenner at jeg ikke er helt sikker. Vi tar riktignok et barn av gangen, jeg planlegger overhodet ikke nummer fire enda, men jeg kan i alle fall ikke med sikkerhet si at babyen i magen blir sistemann.

 

Samtidig har både jeg og mannen min relativt lange utdannelser, og mannen min reiser mye i jobben sin. Vi ønsker selvsagt også å følge opp ungene våre på best mulig måte i forhold til aktiviteter og skole, og jeg vet ikke om jeg greier å gjøre dette (som periodevis alenemor) med fire eller flere barn. OG selv om jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg IKKE er overfladisk og opptatt av kropp og utseende, ser jeg jo at svangerskapene, amming og nattevåking tærer på kroppen min. Har lovet meg selv en puppe-makeover når jeg med sikkerhet er ferdig med all amming, men jeg lurer jammen på når jeg med sikkerhet kan si at jeg er ferdig med all amming? Fungerer det sånn at man bare vet når man har fått sistemann? Jeg føler nesten at jeg uansett vil være "et barn i manko".

[Katsi]

hehe, det var som å høre meg selv der;) Jeg har akkurat ( 3 uker siden) fått nr 3. Men jeg føler meg ikke ferdig!!! Var sikker på at jeg skulle det etter sistemann nå, men neida;) Ikke kan jeg si at jeg nyter graviditeten heller... Siste 2 svangerskapene har vært risikosvangerskap m fare for prematur fødsel. Svangerskap nr var jeg innlagt 6 uker på sykehus og sengeliggende i 12 uker. Siste nå har jeg måttet ta det med ro etter uke 15 og vært helt sykemeldt fra uke 20. Minstejenta ble født i uke 35 etter vannavgang pga kraftig GBS infeksjon og jeg ble veldig syk både under og etter fødsel.

Men likevel... har veldig lyst på en til;) Men må jo få mannen med på det også da! Hva sier mannen din da til dette? Min mann er ikke overbevist. Tror nok at den skremmende siste fødselen nå gjør sitt for han. Jeg var jo så syk at jeg ikke fikk med meg så mye, han fikk jo med seg alt og ble veldig redd. Får håpe han får det litt på avstand;)

[Lupinia]

Mannen var ferdig etter nr. to, men det var ikke jeg!

 

Jeg klarte ikke å selge eller gi bort noe av babyutstyret, men gjemte alt i kjelleren. Jeg snakket stadig om at jeg virkelig ønsket meg en til, og etter tre år ga mannen i huset opp. Han sa bare: greit nok, jeg skjønner at du ikke kommer til å gi deg før vi har fått en til. Og slik ble det. Fire år etter nr. to kom nr. tre. Men da var jeg også FERDIG. Jeg har gitt bort alt utstyr og klær denne gangen. Mannen har sterilisert seg, og det føles helt OK.

 

Tror mannen har helt rett, jeg hadde alltid kommet til å mangle ett barn.

Nå skal det sies da at jeg har en venninne som alltid kommer til å mangle et barn, hun er så glad i å gå gravid og ha små barn i huset at hun selv sier at mannen må si stopp, ikke hun! Vi er alle forskjellige.

 

De to første svangerskapene mine var også risikosvangerskap, og jeg har hatt en del komplikasjoner i forbindelse med fødslene. Men det stoppet ikke meg når jeg virkelig ønsket nr. tre..............

[håperpå7]

Jeg slutter meg til det du sier. Selv har jeg nå 7 barn i aldrene: 17, 15, 11, 9, 5 og 1 (tvillinger) og selv ved siste fødsel hadde jeg ikke lyst til å sterilisere meg. Men nå synes jeg folk alltid er altfor opptatt av å fortelle andre at nå må det være stopp - hvorfor det?? Hvorfor er det et så stort konformitetskrav på dette området? Jeg får alltid spørsmål om hvorfor såååååå mange, men jeg synes det er de andre som får så få, og har av og til lyst til å parere med: Hvorfor stopper dere etter såååå få barn?? Men, men poenger er vel at man må respektere at ulike folk har ulike drømmer for livene sine... Personlig har jeg alltid begynt å drømme om nestemann når minsten blir 2-4 år. Når det gjelder kroppen synes jeg den store forskjellen er 0-1 barn, etterpå er "skaden" allerede skjedd. Nå skal det sies at jeg har god erfaring med å trene meg opp i etterkant - alt utenom slapp hud kan man reparere selv med mye egeninnsats.