Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg legger inn dette innlegget både her og på Gravide Slitere - for dessverre er det endel av dere jeg "kjenner" som fortsatt er her inne.

 

Dere husker kanskje at jeg endelig ble gravid etter 4,5 år og 5 forsøk, til og med med tvillinger? Da jeg var omtrent 10 uker på vei fikk vi vite at den ene tvillingen hadde sluttet å utvikle seg da jeg var ca 8+5 på vei. Det var trist - for vi hadde hatt tre uker på oss til å venne oss til tanken og gledet oss til tvillingene. Men vi valgte å fokusere på den vi hadde igjen, som var et fint og livskraftig foster. Vi syntes fortsatt vi var utrolig heldige.

 

Ukene begynte å gå. Sist uke så vi krabaten på UL to ganger, aktiv og sprek. Sist helg skrev vi julekort der noen fikk nyheten, og vi gledet oss til å fortelle alle om graviditeten i juleferien, og til å kose oss masse med hverandre og magen.

 

Søndag fikk jeg for fjerde gang blødninger. Denne gang med smerter. Det ble verre mandag. Jeg lå i senga hele dagen og hadde endel vondt, fikk også vondt i hodet og fryserier og svettetokter. Tirsdag morgen ringte jeg til gynekologen, fikk telefonavtale til ettermiddagen. Da jeg ringte ham hadde jeg 39.5 i feber. Han sendte meg til Legevakten. De sjekket det de kunne og sendte meg videre til Ullevål. Da fikk vi se et stort og fint, vitalt foster. Jeg sa at noe måtte være galt, men det eneste de fant var en infeksjon (feberen etc) som ikke var sånn at den trengte behandling enda men måtte følges opp av fastlege.

 

Onsdag var jeg like dårlig, men hadde noe mindre smerter pga at jeg hadde begynt å ta paracet etter at alt så OK ut og for å få ned feberen - som gikk helt ned i 39 på full dose... Om kvelden ble smertene verre. Jeg gikk på do. Ut kom den lille gutten vår. Vi måtte klippe navlestrengen, og hjertet hans banket enda. Et perfekt formet lite menneske. Han levde i mer enn 5 minutter etter at han kom ut.

 

Det kom ikke noe mer. Torsdag morgen var jeg hos fastlegen som registrerte skyhøyt infeksjonsnivå og sendte meg direkte til Riksen. Der ble jeg lagt inn med bøttevis av antibiotika og fikk utskraping. Fikk komme hjem fredag ettermiddag.

 

For tre uker siden hadde vi tvillinger. Nå har jeg en kropp som tror den er gravid samtidig som jeg vet den ikke er det, og vi har mange ubesvarte spørsmål, og mye smerte vi må komme oss gjennom. For ikke å snakke om hvor tom jeg er. Vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten den gode samboeren min. Nå må vi sørge nok og så komme oss på bena igjen.

 

Så vi sees en gang i januar.

Klem fra meg til alle dere.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Noe så grusomt!!

Stakkars, stakkars deg... fikk tårer i øynene og helt frysninger her :-(( Ord blir altfor små...jeg sender deg mange gode klemmer og tanker i den tøffe tiden..

 

Klem

Skrevet

Dette var jo helt forferdelig, jeg måtte summe meg litt før jeg klarte å svare deg, kjenner at tårene presser på. Jeg hadde gleder meg sånn med deg, du var jo en av de få i "uka vår" som fikk positiv test. Har fulgt med deg når du hadde blødninger, når de fikk vite at det var to der inne, når du mistet den ene og så nå dette!!!!

 

Det er godt å høre at du har støtte i samboeren din, dere må få lov til å bruke litt tid på å sørge og så håper jeg at du snart er på bena igjen.

 

Mange varme tanker og klemmer til deg, MK73!

Skrevet

Kjære MK73.

 

Dette var utrolig triste ord å lese og det er vanskelig å finne de rette ordene for å trøste deg. Vet ikke om de finnes akkurat nå, men jeg vil at du skal vite at jeg tenker masse på deg og at jeg sitter med en stor klump i halsen nå. Skjønner godt at du synes livet er urettferdig, det har både du og din samboer all grunn til. Dette viser hvor sårbart livet er noen ganger. Har selv mistet en gang, og kjenner den følelsen som en sitter igjen med.

 

Ta godt vare på hverandre.

Skrevet

Heisann!

 

Så utrulig trist og lese innlegget ditt, jeg som håpet at dere skulle lykkes denne gangen!

 

Ta godt vare på hverandre og så håper jeg dere har mange rundt dere til trøst og støtte!

Skrevet

 

Som flere skriver her så blir ord fattige... Det var sterkt å lese innlegget ditt, og dette må være fryktelig tøft å gå igjennom. Først endelig lykkes etter flere år og så miste. Ja, livet er jammen urettferdig!!!

 

Ta godt vare på hverandre!

 

Trøsteklem fra

Skrevet

Så utrolig trist...

Lykke til til deg og samboeren din - kan ikke forestille meg hvordan dere har det nå. Men lykke til - verden må gå videre tross alt.

Skrevet

huff,jeg har virkelig ikke ord. Jammen ikke rart at du synes livet er urettferdig!! Husker så godt hvor glad jeg ble på dine vegne når du ble gravid.

 

Sender deg MANGE trøsteklemmer!!!

Skrevet

Dette var så grusomt at jeg egentlig ikke klarer å ta det in n over meg. Stakkars stakkars dere.

Skrevet

Jeg har ikke ord, det som har skjedd dere kan nesten ikke beskrives med ord. Jeg er så lei meg på deres vegne selvom jeg ikke kjenner dere. Deere må ha det ubegripelig tøft nå. Jeg klarer ikke å stoppe å grine for dere. Håper dree kommer dere gjennom dette sammen, og at dere får god støtte og tid til å sørge.

 

Stor klem fra en ukjent kvinne som har lyst å gi dere en klem

Skrevet

Huff, dette var bare grusomt. Klarer ikke å forstå hvor vanskelig dere har det nå. Jeg gråter for dere, men vet at ord blir fattige.

Godt dere har hverandre i den tøffe tiden.

Mange tanker og klemmer fra

Skrevet

Vart heilt satt ut av innlegget ditt. På gråten her jeg sitter.

Noe så frykteli urettferdi.

Jeg vet ikke hva jeg ska skrive til deg jeg. Bare att jeg tenker MASSE på deg.

Stoor klem

Skrevet

uff kor ufattelig urettferdig livet kan vere nåken ganger... eg håper de tar vare på kvarandre i denne tunge tida, det må vere heilt j....g det dere opplever no!! eg føler virkeli med deko!!!!

Skrevet

Uff uff uff.... sjokkert ble jeg nå. Man vet jo at det er sånt som skjer innimellom men allikevel. Hvor langt på vei var du? Har hatt en SA i uke 6 og en MA i uke 12 men å se fosteret fysisk selv må være noe av det værste en kan oppleve. Håper dere greier se framover.

Skrevet

Kjære deg, MK73

dette var en sterk historie. Stakkars, stakkars dere. Det er vanskelig å ta innover seg at noen skal utsettes for slike prøvelser. Jeg har ingen ord, men tenker på deg.

Skrevet

Uff dette var en utrolig sterk historie å lese, får helt vondt inni meg. Dette har vært en helt grusom opplevelse for dere begge og fy søren og sterke dere har vært. Takk for at du deler din historie med oss, jeg håper for all del at dere vil lykkes i 2009.

Mange lykkeønskninger for neste år :-)

Skrevet

Kjære MK73.

Det var veldig trist å lese historien din. Håper dere tar godt vare på herandre. Mange, mange varme klemmer til deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skrevet

Dette var en utrolig trist lesning...Jeg mener å huske at vi ble gravide nesten på samme tiden.. Det er noe med det, at etter en stund så tillater vi oss å tro på at denne gangen skal det gå bra. Desverre ble det ikke sånn for dere og det er ingen ord som kan trøste...

 

Skrevet

å nei så trist, det må ha vært en forferdelig opplevelse. Hvor langt var du? Har opplevd sa som var tragisk nok, men din opplevelse er jo helt grusom. Stooor klem til dere.

Skrevet

Å herregud....:-(

Sender deg en PM jeg

Skrevet

Så utrolig urettferdig! :-( Fikk fryktelig vondt inni meg jeg nå! Jeg har rett og slett ikke ord... Sender deg en stor trøsteklem! Godt dere har hverandre!

Skrevet

At dere skulle bli nødt til å oppleve dette, er så brutalt at det er vanskelig å finne ord. Synes du er en flott person som ser framover og som samtidig med det du gjennomgår lykkeønsker andre her inne på forumet. Ønsker deg alt godt!

Skrevet

huff kjære MK73

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg måpte når jeg leste innlegget ditt, og fikk en sår klump i halsen og tårer i øynene, dette er rett og slett helt for jævli! jeg har ikke ord for hvor urettferdig denne verdenen er! jeg vet hvordan det er å miste, og ha utskraping, men det å få se fosteret slik du beskriver, det må være så sterkt og så hardt, så jeg håper du og samboeren har mennesker rundt dere som dere kan snakke med og få støtte fra...og det er godt du klarer å se fremover! hvordan kan noe slikt skje? huff og huff....håper dere klarer å feire jula, midt i denne sorgen!

Livet går brutalt videre, og verden stopper ikke opp rundt, selv om man skulle ønske det i slike situasjoner, men jeg vet at tiden leger de værste sår, og man får nytt mot og håp for neste forsøk, selv om det ikke nødvendigvis virker slik akkurat nå.

Jeg og kona tenker på dere MK73.

 

Gir deg en stor og varm klem ,

Skrevet

Åh kjære deg,

Dette var helt grusomt. Ja, livet er urettferdig.

Jeg har ikke ord for å trøste deg. Jeg vil at du skal vite at jeg tenker på deg. Varme varme tanker fra meg!

Skrevet

Kjære MK 73

 

Livet er urettferdig...Jeg ble så utrolig lei meg på deres vegne...Stakkars dere! Jeg vil bare si at jeg føler med dere og håper at dere ikke gir opp. Ta vare på hverandre og vit at det er mange som bryr seg og tenker på dere.

 

God trøsteklem og mange varme tanker!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...