Føler meg alene, dum og sutrete

[Anonym bruker]

Jeg har fått verdens vakreste gutt! Han er tre uker nå. Men her sitter jeg og føler meg kvalt. Mannen min er i full aktivitet, for mye av det gode spør du meg, og jeg sitter her og ammer, ammer , ammer, steller og trøster. Jeg får nesten panikk av å ikke komme meg lengre ut enn en liten trilletur til dagen. Jeg har ikke lyst til å være en slik hylekone som "nekter" mannen sin å vere sosial og jobbe når det trengst, men jeg har så utrolig behov for oppmerksomhet og avlastning fra babyen at jeg bare er helt fortvilet. I dag hadde han mulighet til å være her med oss, men reiste ut med venner. Jeg sa ingenting... dum som et brød er jeg! Har så lyst at han skal vere her fordi han har lyst... Ja, jeg vet jeg er dum...

Jeg ble i svært god form raskt etter fødsel og har det fint på alle måter, så han tror nok at alt er i sjønneste orden. Men hodet mitt følger ikke med. Overgangen fra den totale frihet til at det er et kjempeprosjekt å komme seg på butikken er faktisk kjempevanskelig å håndtere for meg. Bare slike ting som at jeg trenger en tur til frisør (ser helt ille ut...), handle et par julegaver og slikt blir ikke gjort fordi jeg ikke kan gå fra gutten. Og jeg er på grensen til panikk. Jeg vet det blir lettere etterhvert, men nå er det bare helt pyton!!!

Jeg trenger visst litt oppmuntring.

 

 

[Anonym bruker]

Hei du

 

Vil bare svare deg, jeg, og si at du nok ikke er alene med å føle at overgangen til å bli mor er en veldig stor overgang.

Det livet man en gang hadde er faktisk over, og det kan være trist. Men et nytt og veldig spennende liv har kommet Du som mor tar dette ansvaret, sitter hjemme, ammer, stuller og steller. Det gjør du fordi du vet du må, fordi du vil, og fordi du har tatt oppgaven din seriøst!! Husk at din lille sønn er takknemlig for det uten at han kan si i fra. Han er helt, helt avhengig av deg!

 

Senk kravene til deg selv. Vær hjemme og slapp av og prøv å kose deg Vær bustete på håret...Mannen din kan kjøpe julegaver.

Jeg vet veldig godt hva du prater om ang.det med at mannen din ikke er helt oppslukt nå i begynnelsen. Mennene skjønner virkelig ikke dette så tidlig. Mannen min var akkurat som din i begynnelsen, men jeg kjeftet han huden full jeg altså!! Det var ikke noe noe hyggelig, men jeg tvang han til å sitte hjemme med meg. Heregud, det får være måte på. Jeg synes det var så utrolig vondt og urettferdig at han skulle ut med venner når jeg måtte sitte hjemme og amme annehver time hele døgnet. Vet ikke helt om han skjønte meg der og da, men han har kommet seg veldig, og er hjemme og støtter nå, tar del i alt og er en flott far! Tror helt seriøst at de trenger tid bare...

 

Dette ble lenger enn planlagt. KOS deg med gutten din, og alt annet kan komme senere.Prøv å glemme det andre litt, så åpner verden seg om en liten stund. (jeg var ikke hos frisøren før etter 7 mnd....det var godt for å si det sånn )

 

KLEM!!

[Imrelin]

Kjenner meg SÅ igjen i det du skriver. Jeg mener du burde si ifra til mannen din at du må ut å få litt luft og forandring. Du kan pumpe litt melk så pappan har litt å gi dersom det blir hyl og skrik. Jeg husker første gangen jeg dro på handletur alene etter babyen kom, det var helt himmelsk! Følte at jeg levde i en liten boble, men da jeg kom meg ut alene så jeg at verden rundt var akkurat slik den hadde vært før, og det var godt. Var kanskje borte i halvannen time, men det gjorde godt, og pappaen har også godt av å ta seg av den lille.

 

Ta deg en tur på juleshopping i morgen, og koooos deg, da får du mye mer overskudd til lillegutt, også!