jeg har så lyst til å bli gravid igjen.. men...

[Anonym bruker]

så er det det at jeg får dårlig samvittighet overfor sønnen min.

tenk om jeg glemmer han helt oppi det "styret" med å få en ny en i familien.

f.eks når babyen skal ha mat og sønnen min må vente på å få oppmerksomhet om jeg ammer.

eller om babyen ikke vil sove og jeg må vugge han i søvn. jeg får dårlig samvittighet bare av å tenke på en ny baby..

 

han er 17 mnd nå

[Anonym bruker]

Tenk så fint å alltid ha en lekekamerat.

Tenk å ha noen å dele ansvaret med når foreldrene blir gamle.

Tenk så mye glede de får av hverandre.

Tenk for en trygg ungdomstid med storesøsken.

Tenk så mye ekstra tid du får til han største når du likevel skal gå hjemme i en permisjonstid til, i forhold til å jobbe.

 

Vi venter en til om tre uker, tilkommende storebror er snart 17 mnd.

[Anonym bruker]

så heldig du er !

var mange fine argumenter. jeg er bare litt redd han skal bli veldig sjalu. jeg skjønner jo at det er ganske vanlig siden han plutselig må dele mamma og pappa som han har hatt for seg selv.

 

[Anonym bruker]

Jeg tror sjalusien blir verre jo lenger du venter..

 

[Ranveig R]

Guten vår blei storebror då han var 2 år og 6 veker gamal. På forhånd gjekk eg og tenkte ein del på dei same tingene som du gjer no, men etter fødselen har eg ikkje tenkt ein einaste slik tanke.

 

Det har ikkje vore eitt snev av sjalusi dei 13 mnd han har vore storebror. Den første tida sov lillesøster mykje, og storebror brydde seg ikkje så veldig mykje om ho. Då ho begynte å bli meir våken blei han veldig ivrig etter å passe på at lillesøster var med når vi skulle nokon plass. Opptatt av at vi ikkje skulle gløyme ho igjen heime når vi skulle i åpen barnehage osv.

 

Då ho blei så stor at ho begynte å bli interessert i leikene hans blei det hakket verre, og han har kjefta ein del på ho (og demonstrativt bært kvar einaste leikebil vekk frå stova og ned på rommet sitt ;o).No som lillesøster har blitt 13 mnd og meir mobil, har storebror oppdaga at det går an å leike MED ho. Han legg seg ned på golvet og kravlar etter ho, ho hyler av fryd og prøver å komme seg unna.

 

Eg brukte bæresjal veldig mykje den første tida, då kunne eg bære babyen og samtidig ha hendene ledige for å hjelpe storebror dersom det skulle vere noko.

 

Så allerede etter eitt år ser eg at dei har glede av kvarandre, og eg er kjempeglad for at vi har bestemt oss for ikkje å ha einebarn )

[Anonym bruker]

Et tips når du ammer kan du lese en bok for elste, da får begge oppmerksomhet:o)

 

[Anonym bruker]

skjønner godt hva du mener.når jeg tenkte på å få nr 2 følte jeg at jeg gjorde noe forferdelig mot datteren min.men når han kom til verden ble hun superglad.hun har tatt seg godt av han,og blitt med på bleieskift og matet han med flaske når han begynte med det.nå er hun 5 år og han er 2 år.de leker veldig bra sammen.nå kommer nr 3 snart,og begge ungene gleder seg til å få en ny baby i huset.det går som regel bra.må bare passe på å la de få ta del i stell og lek.

[Anonym bruker]

å, så godt det var at noen endelig bringte dette på bane. jeg er bare 8+1 idag og har verdens søteste datter som jeg har vært alene med til nå. da jeg tok testen var det første som slo meg DÅRLIG SAMVITTIGHET, jeg følte at hun var alt for liten og at vi enda skulle ha hatt mye lengre tid sammen og at noe på en måte "invaderte" det jeg og hun har.

 

misforstå meg rett, for babyen er planlagt, men fikk meg et sjokk når testen var positiv allerede etter første pp!

 

vi har et utrolig nært forhold selv om hun bare et 16 mnder, men jeg tror det har noe med at jeg har vært alene med henne siden jeg ble gravid. men nå skjønner jeg at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet og heller være glad for at hun får noen å leke sammen med og være glad i.tusen takk jenter:)

[Gjest]

Jeg tror det er værre og vondere for et barn å vokse opp som et verdens midtpunkt som er sentrum for foreldrenes oppmerksomhet hele tiden, det er rett og slett unaturlig for barn å ikke ha søsken (her vil nok mange protestere heftig, men fra naturens side er vi mennesker laget for å få flere enn et barn). Barn trenger å lære seg å dele, ikke bare materielle ting, men også oppmerksomhet. De har overhode ikke vondt av å lære seg å vente på tur, lære at de ikke er verdens navle, lære seg å ta hensyn, lære at også de som står en nærmest (foreldrene) kan være glade i flere enn en selv osv. Dessuten er søsken en rikdom for barnet :-) Du kommer ikke til å glemme din eldste i det hele tatt, familien tar bare en ny form og både han og babyen må lære seg å vente litt på tur, og det tåler de begge helt fint!

 

Klem fra en med tre små og en til i magen :-)

[Mrs Smutt & Smilende]

Oj, Alva over her.

Nå må du være forsiktig med hva du sier.

Husk på de som ikke kunne få flere enn ett barn. Indirekte sier du at de barna får det verre og vondere fordi de ble enebarn.

SPRØYT, fra ende til annen spør du meg.

Jeg er alenebarn og med oppdragelsen jeg fikk var det ingen problemer å lære tålmodighet, at jeg ikke kunne få alt mulig, tok heller aldri kjærligheten fra foreldrene mine for gitt. Handler mye om hvordan foreldrene velger å takle det å bare ha ett barn. Dessuten er det mange erfaringer et barn kan gjøre seg utenom det å være enebarn må vite.

 

Beklager men påstandene dine finnes det ingen hold i.

Ingen forskning som støtter det heller.

 

Til HI

Kjenner igjen tankene du har. Har selv en på 15 mnd og har begynt å tenke på en ny baby. Det haster litt siden jeg ikke akkurat har alderen på min side. Ved hjelp av gode samtaler med pappaen her har vi vel bestemt oss for at det kommer til å gå så fint:o)

Mini vi har fra før har plass til mange i livet sitt han kan være glad i og som er glad i ham.

Alt faller nok på plass hvis og når ny baby først kommer:o)

[Gjest]

Nå var det vel ikke akkurat påstander Alva kom med, heller hvordan hun tenkte i forhold til søsken.

Akkurat slik tenker jeg også, man merker stor forskjell på hvordan barna har vokst opp når de blir voksne mtp søsken/ikke søsken.

 

De som velger at barna skal bli alenebarn bevisst syntes jeg har tatt et feil valg, men så ser du dem som ikke har valgt det selv, og da blir jo saken en helt annen også.

 

Dette er noe jeg kunne diskutert leeeenge, men det er ikke så lett over et forum som dette her

 

Hilsen ei som venter nr 2, og er selv eldst i en søskenflokk på 3

[Mrs Smutt & Smilende]

Beklager men det er absolutt noen påstander hun ikke har belegg for Alva kommer med i innlegget sitt.

Jeg forstår deres synspunkter, men mener at det er drøye slutninger å trekke. At man kan merke så stor forskjell på om noen er enebarn eller ikke forundres jeg over.

Hvis du var stilt overfor X antall individer uten å vite om de hadde søsken eller ikke tror jeg neppe det hadde vært så enkelt å oppdage det slik uten videre.

Tror det ligger mange faktorer bak forskjellene her.

 

Jeg ønsket meg alltid søsken som liten, og ønsker derfor at mitt barn ikke skal være enebarn. Hisser meg bare opp over det faktum at folk påstår at enebarn er så bortskjemte, utålmodige osv. Det er det jeg mener er påstander uten bevis.

 

Kunne også diskutert dette lenge for å si det sånn:o) Tror at enebarn ofte kan bli dømt grunnet det fordi folk vet at de er det. Hadde de ikke visst hvorvidt barnet hadde vært enebarn eller ei er det ikke sikkert det hadde blitt grunnlaget for forklaringen.

 

 

[Gjest]

Først og fremst. Eneste konkrete påstanden jeg kom med er at det er unaturlig for barn å vokse opp uten søsken, og det har jeg fullt belegg for å hevde. Fra naturens side er vi mennesker laget for å få flere enn et barn, altså er det naturlig at en vokser opp i en søskenflokk. At mange ikke kan få barn eller strever med å få barn er en helt annen sak synes jeg, jeg mener overhode ikke at alle _må_ få mange barn, eller at alle kan det, kun at hadde det ikke vært for at det finnes prevansjon så hadde antagelig de fleste nordmenn hatt langt flere barn enn de har i dag ;-)

 

Jeg er selv vokst opp som enebarn, og som du selv skriver, derfor ønsker jeg veldig at mine barn skulle ha søsken. Fordi det ikke var noe kjekt å vokse opp som enebarn. Jeg har også fått god oppdragelse, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg ble bortskjemt på oppmerksomhet og ble mer egoistisk enn venninnene mine som hadde søsken, jeg var ikke vandt med å dele på absolutt alt absolutt hele tiden slik de var. Sier ikke at alle enebarn er slik, men jeg ser veldig ofte denne tedensen, bl.a hos elevene mine. I starten i høst kunne jeg fort plukke ut hvem jeg trodde var enebarn, evt attpåklatt, og hvem som ikke var det, og det stemte faktisk på alle etterhvert som jeg fikk vite mer om familien deres ;-) Likevel mener jeg ikke at jeg har hatt det noe værre enn de med søsken, overhode ikke, men anderledes. Nå som voksen skulle jeg mer enn noensinne ønske jeg hadde gjevnaldrende søsken. Jeg har søsken, halvsøsken, men de er veldig mye yngre enn meg de fleste og den ene som bare er 6 år yngre enn meg har jeg ikke kontakt med (kompliserte familieforhold). Min mening var ikke å fordømme de som bare velger ett barn eller andre osm er vokst opp som enebarn slik jeg selv er, men å ganske enkelt opplyse om at det tross alt er naturlig for små barn å ha søsken som de må dele foreldrene sine med og at dette ikke er noe man trenger å føle dårlig samvittighet for.

[Anonym bruker]

He he, jeg skal ikke si at den ene eller den andre har rett her, men jeg vokste opp som 3. barn, men som eneste jente... jeg ble både bortskjemt og egoistisk, fikk så masse oppmerksomhet som jente.

Så det er nok mest hvordan foreldrene er/takler det som bestemmer hvordan et barn blir :-) (pluss masse andre faktorer selvsagt, oppvekstmiljø, skole venner etc etc)

[Mrs Smutt & Smilende]

 

 

http://mammanett.no/barn_0_12_aar/familie_og_soesken/enebarn_eller_soesken

 

Bare sånn litt på tampen her.

Vil bare en del myter til livs. Dessuten er jeg gift med en lærer som sier det motsatte av deg. Han greier ikke å plukke ut de elevene som er enebarn så fort. Han påstår på en annen side at enebarna er veldig skoleflinke.

Uansett, nå skal jeg gi meg siden jeg har vært med på å kuppe tråden til HI. Det ber jeg om unnskyldning for!

 

[Anonym bruker]

enebarn=bortskjemte barn: MÅ UNNGÅS FOR ALT I VERDEN!

[Anonym bruker]

Har over 5 år mellom mine to å jeg angrer som bare det på at jeg ventet så lenge. Elste har alltid ønsket seg søsken, og ønsker seg flere nå.

Grunnen til at jeg angrer er fordi jeg synes at det er alt for stor aldresforskjell at det blir litt vanskelig å finne på noe som begge kan være med på.

Vi vurderer en til ganske snart.

[Anonym bruker]

Har ei jente på snart 19 mnd nå og er en mnd på vei. Har i grunn aldri tenkt på at det kunne være dumt for henne å få søsken så tidlig. Jeg vet at vi som foreldre har mer enn nok kjærlighet og omsorg å gi to barn, så det tror jeg skal gå bra. Og hvis man er bevisst på dette med å fordele oppmerksomhet og å inkludere storesøsken, så tror jeg heller ikke sjalusi vil bli noe problem. De skjønner ganske mye når de er i 2,5 års alderen, og de kan godt tåle å vente litt på at småsøsken skal få "servering" først, så lenge de føler at de får det samme etterpå! Dessuten er de flinkere til å omstille seg og tilpasse seg enn vi kanskje tror... Barn er kanskje flinkere til å tilpasse seg slike endringer enn vi voksne.

 

Det går nok helt fint skal du se! Tenk også på hvor mye glede de vil ha av hverandre når de blir eldre. Jeg har faktisk tenkt i de baner at jeg delvis gjør dette for datteren min. Det er flere år mellom meg og min søster, og vi fikk aldri et ordentlig søskenforhold som barn. Og det er noe jeg ønsker at min datter skal få oppleve. Det blir nok en periode med litt styr og stress, men jeg tror man får mye igjen for det!

[Anonym bruker]

Om man er skoleflink eller ikke kommer vel an på så mye - blant annet medfødte evner /intelligens, foreldrenes utdannelse, hvor ressursterke de er, hvor mye de yter i forhold til barna osv. Det er klart at enebarn kan være heldigere stilt i forhold til faglige evner - det er jo lettere å ha tid til å hjelpe ett barn med skolearbeid enn om man har 2-3 barn å fordele tiden sin på.

Er selv lærer og ser enebarn i alle varianter, akkurat som barn med søsken kommer i alle varianter.

Tror ikke at det er avgjørende om man har søsken eller ikke i forhold til hvordan man blir som person. Men gleden ved å ha søsken er stor. De gir hverandre mye, både av glede og kunnskap.

 

Før jeg fikk mitt andre barn, var jeg redd for å ikke strekke til som mor for begge to. Men det har gått veldig fint. Ungene lærer fort at de må dele på mors oppmerksomhet. Selvfølgelig er de litt sjalu på hverandre, men det er ikke noe stort problem. Vi er flinke til å gi ungene litt alenetid. Kanskje tar far med seg minstemann på trilletur, mens jeg leser bok for eldste eller minstemann bygger lego med mor mens far og eldste baker muffins.

Dessuten er det fint plass til to trollunger på fanget.....

 

[Anonym bruker]

Jeg er ca 1 og en halv mnd på vei nå å dette var ikke planlagt... fra før har jeg en på snart 19mndr... sitter med tanken mange har her at det kanskje ikke er rett å få en til en nå. Vet ikke hva jeg skal gjøre nå... Pappan sier han er her for meg uansett hva jeg velger å gjøre. Mitt valg,han kan ikke bestemme hva jeg skal gjøre.. Jeg er bare 21år gammel men har heldigvis en utdanning som hjelpepleier... SÅ jeg vill alltid ha en jobb å komme tilbake til:)

 

Vet faktisk ikke hva jeh skal gjøre,,tenker at det er sååå mye jeg ikke har nådd me gutten min ennda som jeg så gjerne ville ha gjort...

Å i det hele tatt; Vill jeg takle det å være tobarnsmamma??