Så vanskelig et valg..

[emma1975]

Jeg vil fortelle min historie, kanskje er det noen som kan gi meg noen innspill. Er uplanlagt gravid i 10.-11. uke og har to uker på meg til å bestemme meg. Sykehuset har satt 1. januar som siste frist til å ta abort. Bf bor i et annet land, vi har vært sammen i noen måneder men nå har jeg gjort det slutt. Jeg ser ingen framtid med denne mannen. Han ønsker veldig å være sammen med meg og det kommende barnet, og gleder seg enormt allerede. Så ødelegger jeg idyllen med å gjøre det slutt og dermed avskjære han fra daglig samvær med barnet sitt..

 

Han spør meg, kan du leve uten barnet ditt? Nei, det kan jeg ikke. Men jeg kan heller ikke være sammen med han bare pga barnet. Det blir helt feil, uten tvil. Og hvis vi ikke skal være sammen har han ingen mulighet til å komme seg hit på besøk.. Mulig han kan søke familiegjforening med barnet men det vet jeg veldig lite om enda.

 

Ihvertfall, tanken om abort er uungåelig. Jeg ønsker jeg hadde vært så "fornuftig" at jeg kunne ta abort og levd med den sorgen det er, men så sterk er jeg ikke nå.. Jeg tenker på barnet, som vil vokse opp med en far i et annet land, offameg.. Ikke at det i seg selv er skadelig for et barn, men jeg tenker likevel på hvordan det vil gå. En kjempeutfordring å arrangere samvær med pappan...

 

Leser av mitt eget innlegg at jeg overhode ikke høres ut til å være klar for abort, men hodet er bare kaos og jeg prøver å finne ut av dette. Ringte mamma isted og fortalte alt, og reaksjonen hennes var at jo, det er vanskelig med abort men det er jo nødvendig.....??? Jeg spurte hva hun mente med det - er det nødvendig..?!, og da beklaget hun seg litt og sa det var den umiddelbare reaksjonen. Er situasjonen min så håpløs at de fleste andre uten tvil hadde tatt abort?

[Anonym bruker]

Dersom du ikke er klar for å ta abort, så bør du heller ikke gjøre det.

Ting ordner seg alltid på et eller annet vis

Lykke til med valget.

Klem

[Anonym bruker]

Nei, din situasjon er ikke så håpløs at andre hadde tatt abort uten tvil. Jeg skjønner at dette blir vanskelig med faren i et annet land, og det at du vil ikke fortsette forholdet med ham, men om du beholder barnet, så ordner seg alt. Kan du tenke deg å bli alenemor? Er det det du tenker på? Eller at faren ikke får så mange muligheter å bli sammen med barnet?

 

Jeg synes du må nesten gjøre det som blir riktig for deg - ikke faren. I din situajson som du beskriver over, hadde ikke jeg tatt abort. Tenker at på en eller annen måte, er det mulig for faren å få se barnet, selv om, som du sier, det blir en kjempeutfordring.

 

Lykke til med valget. Skjønner at dette er vanskelig for deg og vil jeg deg en stor klem.