Flere med barn som ikke vil snakke i barnehagen?

[Anonym bruker]

Min vil bare hviske og de var bekymret i barnehagen da han virket å ha lite språk. Hjemme babler han i vei. Men han glemmer seg visst litt i barnnehagen, så er ikke så bekymret for at det er selektiv mutisme.

 

Han er veldig smart og flink til mange ting. Men han skal være sikker på å mestre ting før han gjør det i påsyn av andre. Kanskje derfor han nesten ikke snakker i barnehagen. Han er 2.5 år og skal snart vurderes for dren dessuten.

 

Men som sagt. Han babler i vei hjemme.

[Anonym bruker]

Lille jenta mi på 2 år og 5 mnd er samme som ditt barn

 

fikk vite det i dag at hun er musestille i bhg

 

hjemme prater hun med kotre setningene

sier Ina klarer selv, mamma hjelpe, mamma bare

når hun skal ha baban elelr eple så bare peker hun på dem i bhg

selv som hun kunne si "eple" for ett år siden

hun begynte i bhg da hun var 2 år og 1 mnd

så kanskje det kommer seg?

 

hun prater ikke heller når noen på besøk t.o. m bestemor eller tante

hun sluttet å si hei og hadet

gjorde det før

er det grunn til bekymring?

 

huner så flink å pusle, å sitte på potta

livlig, liker å danse

 

går dette over eller hun er beskjeden bare?

 

[Anonym bruker]

oi syns det høres litt urovekkende ut jeg at dem ikke prater noe når bestemor kommer på besøk. jeg ville tatt kontakt med helsestasjonen. er ikke vanlig at 2 åringer er slik....

[Anonym bruker]

Det høres nok litt ut som selektiv mutisme ja, en slags angst for at andre skal høre stemmen ens/ angst for å prate foran andre enn foreldrene.

[Anonym bruker]

Her er det anonym nr.2

hva skal jeg gjøre det for å hjelpe henne da?

 

dattra mi har blit sann bare site ett par mnd

før så hun hei og hadet og det annet hvis jeg spør om

 

men hun er tospråklig i tilleg

 

dattra til vennina mi som er og tospråkig og har ikke sagt ett ord før hun var 4 år men nå er hun 7 år prater som en foss og går på skolen!

 

det føles sann ut at dattra mi trives i bhg ellers...

 

hva ka jeg gjøre?

 

 

[Anonym bruker]

Der er masse bra nettsider på selektiv mutisme. Les dem (google).

 

selectivemutism.org

Der er også en del på http://www.geocities.com/selmut2002/side1.htm

 

Det er mer vanlig blant tospråklige enn enspråklige.

 

Jeg bekymrer meg ikke så voldsom (er anonym nr 1), da han ikke bærer tegn på sosial angst. Det løsner for hver dag og han babler i vei med hele slekta. Tror bare han er litt vel selvbevisst, noe sjenert og ikke minst litt perfeksjonist. Muligens hører han dårlig (skal til ny sjekk for ørene pga ørebetennelse snart).

 

Men til nr 2:

 

Les masse om emnet selv. Der er mye helsepersonell som ikke kan noe om dette, - det samme gjelder barnehage (gud hvor mye inkopetente folk som jobber i barnehager. 1 med utdanning per avdeling, og det kun 3 år. Men de tjener jo lite da så kan vel ikke kreve mer).

 

Der er ulike årsaker til selektiv mutisme:

 

Medfødt ekstrem sjenanse eller sosial angst

Voldsom selvbevissthet og redd for å tabbe seg ut

Ikke helt trygg på omgivelsene

Traumer (dette strides det litt om)

Tospråklighet

 

Les deg opp. Lykke til.

 

 

[Anonym bruker]

i dag var bestemor hjemme med oss fjerde dagen på rad

så begynte dattra mi å prate med meg mens bestemora var her

og litt med henne

 

det var koselig

 

det var det at vi ser ikke besteforeldrene så mye det siste

100% bhg og jobb og slitne etterpå

 

er anonym nr 2 jeg

 

bhg ansatte sa at det kommer til å bli bedre

 

 

[pandabjørn]

Sander er 2 år og 9 mnd og han har ALDRI sagt en eneste setning, han kan max 20 ord!

vi har vært hos fastlegen og fått konstatert at han har vann i begge mellomørene skal tilbake i januar og hvis det fortsatt er vann så skal han bli henvist til spesialist og få lagt inn dren.....

han har også dårlig balanse så jeg håper at dren kan hjelpe både på snakkingen og balansen når den tiden kommer....

 

[Anonym bruker]

Selektiv mutisme har ikke noe med å snakke sent eller dårlig å gjøre Pandabjørn. Det har med å skravle med foreldre, men ikke i andre situasjoner.

[Anonym bruker]

Vil bare si til dere at dere burde følge med på dette i fremtiden.

 

Jeg har, så lenge jeg kan huske, vært sykelig sjenert og har under hele oppveksten slitt med voksenkontakt til andre mennesker (lærere, venner av foreldrene mine, foreldrene til vennene mine osv.)

 

Jeg turte aldri si noe høyt i klassen, og dette har plaget meg hele livet!! Da jeg gikk på videregående tok læreren min opp med meg at det virket som jeg hadde en mur foran meg, og hun rådet meg til å gå til psykolog for å hjelpe å rase denne veggen ned. Jeg følte meg støtt av å bli anbefalt psykolog den gangen, så jeg gjorde ikke noe med det.

 

Nå som jeg er blitt voksen (rundet 30 år), har det blitt litt bedre, men jeg sliter fortsatt litt med sosial angst og tør ikke snakke om det er mange mennesker til stede. Er litt bitter for at foreldrene mine ikke gjorde noe med dette da jeg var barn, for da hadde jeg kanskje ikke slitt med dette nå i dag....

 

Så om barna deres ikke endrer seg om noen år, råder jeg dere til å oppsøke hjelp! For det er IKKE noe gøy å være sykelig sjenert og ikke snakke med andre til stede!

[Anonym bruker]

anonym nr.2 her

både jeg og mannen min var sjenert da vi var unge

det kan gå over til barnet vår ja..

 

men det var ikke i så stor grad som du sier

 

hjalp litt meg at jeg var en av de beste elevene i klassen

lærerinna likte meg

og jeg tørte å snakke foran klassen

og i sport konkurranser jeg var en av de beste-løpte fortere enn gutter...

 

hadde altid hatt fin utseende og men lav selvbilde likevel til tross av alt dette

 

så jeg tør ikke å si imot de frekkeste , når noen kjefter på meg

 

dette foreldreners sin skyld at jeg fikk ikke nok kjærlighet og derfor hadde lav selvtillit var aldri bra nok til tross av jeg var beste elev i klassen og en av de fineste jenta

 

da er dattra mi MYE heldigere enn jeg som har sann pappa som min mann !!! som gir så mye kjærlighet og skryt til henne!!!

vi har fått barn i god voksen alder etter 30 så nå har vi god råd for å forsørge barn i motsetning til mine foreldre som var studenter

 

for min del jeg forandret meg ved å møte andre mennesker i livet enn mine foreldre etter at jeg var 20 år

så hadde jeg venniner som var mer selvsikre enn jeg jeg lærte av dem

og enn voksen dama som var som mor til meg

 

håper dattra vår kommer og til å bli søt og smart og dette kommer til å hjelpe henne...