han vil ikke ha barn ennå...

[Anonym bruker]

Jeg sluttet med p-piller og begynte på LadyComp for noen måneder siden etter mye plager med bivirkninger av p-piller. Jeg har vært sammen med min samboer i snart ett år og har det veldig fint sammen med han. Jeg er 28 år og han er 30, vi har begge jobb og grei økonomi.

 

Nå er jeg gravid. Vi hadde samleie en dag hvor det var rødt lys på LadyComp (jeg var helt fjern pga noe annet, og glemte av hele rødt lys-greia). Neste dag tok jeg angrepille. Etter det hadde vi samleie igjen et par ganger en ukes tid senere, rett før jeg skulle få mensen. Men den kom ikke. I går tok vi test - og jeg er gravid.

 

Han vil vente 6 måneder eller 1 år med å få barn. Jeg kunne også gjerne ventet - men nå som det faktisk er baby i magen min føles det uendelig trist å måtte ta abort. Han vil gjerne at jeg skal ta medisinsk (medikamentell) abort hjemme så tidlig som mulig, helst før jul, mens jeg tenker at hvis jeg må ta abort så er kirurgisk abort det som er minst grusomt...

 

Hva bør jeg si? Hvordan kan jeg snakke om dette? Jeg får så innmari vondt når han ikke vil det samme som meg, og hver gang han sier noe så får jeg bare så lyst å si ja til det han sier, sånn at han skal være glad i meg og tenke at jeg er sånn som han vil at jeg skal være...

 

Samboeren min har ikke vært slem i det hele tatt, men han har vært ganske fjern og han vil ikke ta på meg eller holde rundt meg (fordi han føler det blir for mye når han har så mye å tenke på)... og da blir jeg bare så utrolig desperat etter at det skal bli bra, at jeg er klar for å gå med på hva som helst...

 

Alle forslag mottas med stor takk!

 

[Anonym bruker]

Jeg syntes det er helt latterlig å ta abort om dere skal prøve igjen om 6 mnd eller 1 år! Folk som har den mentaliteten blir jeg helt kvalm av rett og slett. Jeg er ikke i mot abort så lenge det er gode grunner bak, men å velge å ta bort et lite foster fordi det ble laget noen mnd før tiden er grusomt trist syntes jeg. Nei ikke hør på samboeren din i dette tilfellet, han har sikkert bare fått litt panikk, det kommer til å ordne seg. Si klart å tydelig ifra at du har valgt å beholde og det må han leve med! Må indrømme menns mentalitet forbauser meg virklig noen ganger.

[Anonym bruker]

Hmmm...

 

Jeg synes det er litt merkelig at han vil vente i 6 mnd, og ikke vil nå. Et svangerskap tar 9 mnd, så da vil han i følge seg selv være klar? Hva er grunnen til at han ikke vil nå, men da?

 

Jeg tror at hvis han i utgangspunktet vil ha barn, og i tillegg til om så kort tid, så vil han kunne vende seg til tanken og bli "klar" i løpet av svangerskapet.

 

Jeg vet ikke hva hans grunner er, men dere er jo i en god situasjon med tanke på jobb og økonomi, så det burde ikke være noe med det som tilsier at det ikke skulle gå bra.

 

It takes two to tango, og jeg synes at han bør ta konskvenser her også. Du skal ikke finne deg i å ta hele støyten (abort) og gå med på noe du ikke vil, fordi han mener at det ikke passer helt akkurat nå.

 

En abort er jævlig, og du bør ikke utsette deg for det hvis du mener selv at det finnes et alternativ for å beholde.

 

En annen ting er at det tar litt tid for å få til en abort. Det er ikke "bare" å ta et par piller. Prosessen starter først når du har fått time til legen (som kan ta noen dager?). Han sender så inn søknad til sykehuset (eller du kan levere den selv) og så skal de behandle den. Etter det blir du kalt inn til en samtale og undersøkelse (for å se hvor langt du har kommet osv). Deretter må du få en tid for å komme og hente pillene (med.abort). Du går så hjem, og skal komme tilbake etter 2 dager for å "legges inn" en dag, der selve aborten skjer i løpet av den dagen. Det hele tar i mange tilfeller minimum 2 uker og ofte mer enn dette. Det er med andre ord helt usannsynlig å få det gjort før jul.

 

Jeg ville tatt en prat med sambo, og prøvd å forstå hvorfor han ikke vil. Kanskje er han bare redd for ikke å strekke til? Dette kan man komme rundt ved å prate om det og gjøre han trygg på at det går bra.

 

En prat hos amathea kan nok også være til hjelp for deg og dere.

 

Jeg ønsker deg alt godt med valget, og håper du finner svar på hva som er det riktige for deg og dere.

 

Varm klem :-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for gode innspill dere... Jeg er på mange måter enig med dere. Samtidig synes jeg det er grusomt om kjæresten min skal måtte bli far uten at han er klar for det og vil det...

 

Grunnen til at han vil vente er at han vil at forholdet vårt skal bli mer solid og trygt og stabilt. Vi har fremdeles en del misforståelser, som stort sett dreier seg om hvordan vi kommuniserer og hvilke forventninger vi har til hverandre. Jeg deler også disse bekymringene, og tenker at jeg ønsker at dette skal bli bedre. Samtidig synes jeg ikke det er noen krise, men han tar det nok tyngre enn meg...

 

Det han sier er at han er redd for at hvis vi får barn nå, før vi har ryddet opp i dette, så vil vi aldri få løst opp i det som er vanskelig. Hvis det kommer et barn så blir det så stort at man ikke har overskudd til å forholde seg til andre ting i parforholdet...

 

Jeg klarte å si i dag at jeg ikke ønsker å ta abort. Det var en ganske grei samtale, på telefon faktisk, rolig og fin. Jeg sa at jeg respekter hans syn, men at jeg tenker at nå som det først er et barn her så ønsker jeg å få det barnet, og at jeg kommer til å savne dette barnet, som er vårt første barn, for alltid dersom jeg må ta abort. Han ble ganske fortvilet og kom med argumentene for hvorfor det hadde vært bedre å vente. Jeg sa at jeg forsto hva han mente. Da sa han "ja da må du jo være enig i at abort er bedre". Jeg sa helt rolig at det måtte jeg ikke, og at det var jeg som bestemte hva jeg selv skulle føle og mene, og at det kunne ikke han definere. Men at jeg respekterer hans meninger og at vi må finne ut av dette sammen...

 

Forslag til hva jeg gjør nå?

 

klem,

nina

[Onna]

Det er jo ikke akkurat slik at barnet popper ut i morgen.

Det tar 9 måneder, omtrent den tiden han selv ville vente.

Det hjelper neppe på forholdet om du må ta abort på pga ham.

 

[Gjest]

Då må våge å stå for meningene dine 100%!! Du gir et klart uttrykk for at du ikke ønsker å ta abort, så vær så snill å IKKE gjøre det! Du kommer til å angre i all tid, ingen baby vil noen gang erstatte den du har i magen nå. Jeg er ikke abortmotstander i det hele tatt, men i den settingen du er i, så håper jeg for guds skyld du tar det rette valget, noe jeg tror er å beholde, etter å ha lest det du har skrevet!

 

Jeg tror nok mannen din sier han heller vil vente i 6 måneder eller ett år, for at du skal ta abort i håp om at dere kan prøve igjen snart, men du har ingen garanti for at han virkelig vil prøve. Du tar en stor sjanse, ved å ofre denne babyen for å prøve på nytt igjen innen ett år, det blir helt feil og det må vel kjæresten din forstå også!!

 

Jeg tror han kommer til å venne seg til tanken, kommer til å bli diskusjoner og uenigheter i lang tid fremover, men når babyen kommer er jeg sikker på at alt er glemt!!!

 

Lykke lykke til!!

[endaen-solstråle]

dette hørtes veldig trist ut. :-(

det er vanskelig for oss jenter å forstå oss på hva menn tenker om det å få barn, hvertfall når det kommer så overraskende.

jeg ser du skriver at han ikke har vært slem, og han mener nok ikke å være det. men jeg syns han skal tenke litt over hva som vil være annerledes om 6 måneder... da han ville ha barn. kanskje bare han har fått angst og har blitt redd, vi vet jo at det kan skje. han trenger nok å snakke om dette! han høres veldig usympatisk ut, men det er ikke sikkert han er helt seg selv nå. ikke si deg enig bare fordi du vil at han skal være glad i deg. det tjener ingen ingen av dere!!

ønsker dere lykke til.

 

[endaen-solstråle]

oog en ting til.. alle forhold har vanskeligheter og uenigheter... man vet hva man kan rette opp i og ikke, innerst inne.. så det må dere bare finne ut av nå :-)

de kjedeligste forholdene er de uten en eneste uenighet eller misforståelse!!

[† I Jesu Navn †]

Det å ikke bli tatt på, holdt rundt og klemt på er helt for j..... Skjønner godt at du vil gjøre det godt og finne kjærlighet hos han. Men hos han finnes kun han akkurat nå. Så kjærligheten du føler til han bør du fokusere på barnet i magen. Du bør ikke ta abort, for du ønsker deg barn- dette barnet. Forhold må en jobbe med hele livet. Man rensker ikke opp en gang for alle. Skulle ønske det var sånn, men det er det ikke. Hvis man ikke ønsker abort er definitivt kirurgisk abort veien å gå, men kjære deg. Ikke gjør det. Ikke når det ikke føles 100 prosent rett.

Har så lyst til å gi deg en stor klem.

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har nettopp testet positivit (sluttet ogå på p piller pga bivirkninger og brukte en eggløsningsmåler... som viste feil) Er nå snart 6 uker på vei og han er absolutt ikke klar. Ikke nå. Jeg er 30 år og han 28 og vi har vært sammen ca 1.5 år.

Jeg er som deg kjempe fortvila. Jeg føler det er egosistisk og beholde det fordi han ikke vil. Men ønsker ikke å ta det bort.

Jeg håper han vil forandre mening, men har mine tvil.

Ønsker deg masse lykke til hva enn du velger.

[Anonym bruker]

Her er jeg enig... Stå på ditt du Dere er begge voksne mennesker, som før eller siden ønsker dere barn. Økonomien er jo i orden og alt den, så hvorfor er han ikke "klar" for å bli pappa? Jeg har også selv tatt abort for snart to år siden, og da var det BF som mer eller mindre tvang meg (vi var veldig unge da, økonomien var ikke på plass og han var hvertfall ikke klar) Jeg angret i lang, lang ettertid, og lovet meg selv at jeg ALDRI mer skulle ta abort uten at jeg ville det 100% selv.. Nå venter vi vårt første barn sammen denne uken. Litt eldre er vi, økonomien er grei den. Og barnefaren gleder seg han og! Men hvem vet hvordan ting hadde vært om vi hadde beholdt babyen for noen år siden? Det jeg sier her er at det i sluttfasen er DIN kropp og ditt valg.. Men skjønner at det er vanskelig, når den du er mest glad i ikke vil det samme som deg. Anbefaler også en prat med Amathea.. Kanskje han får et nytt syn på saken?

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg og dere?

[Anonym bruker]

Vær så snill å tenk på deg selv! har selv tatt abort 2 ganger, en gang for at jeg selv ikke ville ha barn akkurat da, og en gang da mannen min sa at han dro ifra meg om jeg ikke tok abort... den første ab tenker jeg stort sett ikke på, angrer ikke. den andre derimot tenker jeg masse på.... så det er det beste om du tenker og gjør det du føler for! barnet i magen er uansett verd millioner ganger mer enn en mann/kjæreste vil bety. desuten går det over som magen vokser og ultralyd bildene kommer:-)

 

Uansett, lykke til!!