Til jenter som ikke har lyst på mannen sin

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har det litt vanskelig for tiden. Kona mi ser ut til å ha mistet interessen for å være intim med meg. Vi har slitt med sexen ganske lenge (det vil si at vi har lite sex), men dette har nå også godt ut over resten av samlivet. Hun tar nesten aldri på meg, og jeg tør nesten ikke å ta på henne av frykt for avvisning. Vi har snakket om dette flere ganger, men hun synes ikke å ha noen tanker om hvorfor det er sånn. Hun er gravid med vårt andre barn, men disse problemene startet lenge før det. Ellers lever vi et ganske rolig liv og burde ha mye tid og overskudd til hverandre. Vi er unge til og med (kanskje det er en ulempe?).

 

Jeg har veldig lyst til å høre noen tanker fra dere der ute som synes det er vanskelig å være intime med kjæresten sin. Det er selvfølgelig ikke sikkert at deres situasjon er lik vår, men det kunne vært nyttig å høre hva dere tenker. Jeg begynner å bli ganske frustrert fordi jeg ikke forstår hva som skjer.

 

Hilsen

 

Litt oversett mann

[Anonym bruker]

min ex var der du er....

det som var verst for meg var at jeg aldri kunne stole på at han "bare" ville kose.

dvs la meg sitte i armkroken, holde rundt meg, kysse meg...

alt dette trodde han, alltid, var forspill til noe mer.

når man har mistet driften, og prøver å vinne tilbake troen på seg selv som kvinne og sexy, så er det veldig viktig å få respons på at man blir verdasatt for personlighet, og får masse omsorg.

vi jenter tenner ofte på oppmerksomhet, omsorg, kjærtegn osv gjennom hele dagen.

for min del kan jeg godt bygge opp en tenning over flere uker, og går da kostant mer eller mindre kåt i denne tiden.

for oss er tenning sterkt knyttet til forventning og tillit.

 

vi tenner ikke under press, og de fleste kvinner bruker laaaang tid på å tenne egentlig, ikke 30 min klining i sofaen, men en hel dag eller uke med kjærtegn og tillit og omsorg og omtanke....

 

eneste rådet jeg har er at hun må kunne stole på at du ikke venter sex selv om du kysser, stryker, klemmer eller roser eller sier at du elsker henne.

men gjør alt dette ofte allikevel.

etterhvert vil hun kunne stole på at du ikke kobler det med sex. da vil hun sannsynligvis bli kåt på deg igjen også...

 

dvs om hun ligner på meg da....

[Anonym bruker]

Helt enig med innligg 15:19!! Som om jeg skulle sagt det selv! Aldri kos uten baktanke er det verste som finnes. Da blir avvisning med en gang løsningen for mange vil jeg tro. Har lite sexlyst, men tenker ofte på det og vil så gjerne.. men han er ofte sur (sikkert ubevisst pga for lite sex), og da har ikke jeg så veldig lyst å gjøre det likevel.. Utrolig hvor blid og koslig han blir bare han får seg noe...Så det er best å gi litt av seg selv så ofte man kan iallefall

[Anonym bruker]

Takk for supre innspill!

 

Det dere beskriver er nok tilfellet i vårt forhold og. Jeg innrømmer at jeg har blitt litt desperat etter bekreftelse og da er det fort gjort at jeg biter på selv det minste tegnet på lyst hos kona. Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig for henne.

 

Allikevel vil jeg si at dette er en veldig krevende form for kommunikasjon. Det blir fort en ond sirkel. Når vi har lite sex må jeg skru forventningene ytligere ned for ikke å legge for mye press på henne. Hvordan skal jeg vite når hun har lyst? Resultatet blir at hun styrer hele sexlivet. Ikke at noen skal styre i den forstand, men det blir på hennes premisser hele tiden.

 

Når det er sagt føler jeg at jeg tar mye på kona mi uten noen agenda. Jeg gir henne feks nærhet når barne er tilstede, men hun er ikke så glad i kontakt nedenfor skuldrene (selv om det ikke er spesielt sexuelt).

 

Jeg forstår at jeg er litt 'mann' når det gjelder fysisk kontakt. Jeg er helt enig i at man bør kunne kose uten noen agenda (det er VELDIG viktig). Men hvordan kommuniserer dere de gangene dere faktisk vil noe mer? Og hvilke forventninger mener dere mannen bør ha til sex?

 

Jeg tror dette problemet først oppstår når den ene parten sliter med lysten. Det virker kanskje også selvforsterkende på lystproblemer. Jeg tror at hvis man har et aktivt sexliv så vil det være naturlig med mye kos ved siden av fordi man får bekreftelser og tilfredsstillelse. Enig?

 

Hilsen

 

Han som startet

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er sikker på at kona di også tenker mye på dette. Du kan jo spørre henne om hun tenker mye på det, og om hun "overtenker" ting. Det har jeg en tendens til å gjøre... Planlegger at IDAG skal ha få seg, sånn og sånn. jajamensann! Men jo mer jeg tenker og planlegger, jo "teitere" blir det å fullføre. Ganske rart egentlig..

Har du prøvd å kjøpe blomster e.l.? Si at i dag, min kjære, skal jeg ta med meg barnet vårt å finne på noe gøy med han/hun, sånn at DU bare kan slappe av og nyte livet? og det siste du sier før du lukker ytterdøren er: Jeg elsker deg! Hadde min mann gjort dette, hadde han garantert fått seg noe den kvelden! ;D Det er så veldig lite som skal til for å gjøre oss kvinner glad. Det er de mest dagligdagse tinga som betyr mest for oss. Iallefall for meg.

Jeg og min kjære er veldig dårlige til å snakke om ting, men gjerne etter en krangel som har bygget seg opp, så kommer sannheten fram. Og det er viktig å huske på når ting er dårlig, at det ofte er små underliggende ting, som blir store. Prøv å forebygge.

Du høres ut som en veldig grei kar, som vet hva han føler. Håper du gjør deg like forstått av kona di, som det du klarer her. Lykke til

[Anonym bruker]

Svangerskap og fødsler dreper ofte sexlysten hos kvinner desverre . For noen - for all fremtid desverre . Kroppen er jo ikke " den samme " heller etterpå . Så er jo ikke noe rart .

Jeg syns synd i dere menn - glad jeg er kvinne og får sex så ofte jeg vil ha og aldri blir avvist . Å være i din situasjon må virkelig gå ut over humøret og lykken din .Jeg hadde følt meg ulykkelig og ikke verdsatt eller attraktiv lengre om jeg ble behandlet på den måten .

Kanskje må du innse at din kone aldri vil forandre seg og " plutselig " snu helt om å bli kjempeglad i sex ...når hun alltid har vært mer eller mindre uintrisert . Enten må du akseptere henne slik hun er eller ikke .Greier du leve med det resten av ditt liv ? Du som er så ung enda . Syns synd i deg . Hilsen kvinne 30 år

[Anonym bruker]

Takk for innspill!

 

Det er godt å få bekreftet at jeg ikke er helt på jorde med mine frustrasjoner. Det er en liten trøst å høre at andre forstår hvordan jeg har det.

 

Jeg vet ikke med dere, men etter at jeg har vært i forhold i så lang tid er det vanskelig å vite om forventningene mine er fornuftige. Man vet jo ike hvordan andre har det og hva som er naturlig å forvente. På film har jo feks alle sex hele tiden. I den sammenhengen blir vi ganske unormale. Allikevel vet man jo at det er en fjern sammenligning.

 

Jeg vil også si at våre problemer startet før vi fik det første barnet, men jeg forstår veldig godt at det å bli mor kan forverre ting. En ting er at morsrollen bryter med elskerinnerollen, men noe annet er, som du skriver, at man får et annet forhold til kroppen. Min kjæreste (synes fortsatt "kone" plasserer meg som en 50 åring) synes feks det er vanskelig at jeg koser med brystene hennes etter amming.

 

Om jeg holder ut resten av livet? Det må jeg. Barna er langt viktigere enn mitt sexualliv. Dessuten har vi et veldig godt forhold på alle andre måter. Allikevel er det vanskelig? Det kan være en prøvelse å få bekreftelse av andre jenter feks på byen. Jeg er jo litt utsultet på den type tilbakemeldinger og oppmerksomhet. Heldigvis har jeg holdt meg i skinnet til nå, og forhåpentligvis vil jeg aldri gå i den fella.

 

Vil gjerne høre flere refleksjoner.

 

Hilsen han som startet

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne svare deg i forhold til egen situasjon, selv om den ikke blir helt den samme. Jeg var svært seksuelt aktiv før svangerskapet, til tider i overkant mye ifølge samboeren min, hehe :-) Han har ikke vært vant til å måtte gjøre noe for å gi meg tenning, jeg var liksom bare "alltid" kåt jeg. Så ble jeg gravid, og lysten min forsvant som dugg for solen. Ikke en eneste fiber i hele meg følte et fnugg av lyst... Utrolig frustrerende for oss begge, men selvsagt spesielt for ham.

 

Etterhvert har jeg begynt å få tilbake lysten, men nå holder jeg igjen fordi det å ha samleie rett og slett er fysisk ubehagelig for meg. Jeg var trang tidligere, og som gravid har jeg blitt ennå trangere. Så, det er rett og slett fysisk ubehagelig for meg å ha samleie. Der har jeg et dilemma. Forteller jeg kjæresten min det, så vil han tenke på det de få gangene jeg "tør" å ta sjansen på et samleie. Dermed vil det miste mye av sin "funksjon" for ham. Forteller jeg det ikke, konkluderer han nok med at jeg ikke har lyst, som jo egentlig ikke stemmer.

 

Det er en veldig vanskelig situasjon dette her. Vi har jo noe sex hvor samleie ikke forekommer - jeg runker ham, eller suger ham, og han koser med meg. Men i lengden blir jo det litt "lite" - han savner å ha samleie.

 

For meg har det hele tiden vært viktig å gi ham masse oppmerksomhet allikevel, klemmer og massasje og kjærtegn - så han skal vite at jeg elsker ham like høyt. Jeg syns det er utrolig vondt at jeg ikke klarer å være mer seksuelt aktiv, spesielt for hans del. Vi snakker om det iblant, og han viser forståelse, men innrømmer samtidig at han savner den intimiteten.

 

Når du forteller at dere hadde problemer også før svangerskapet, syns jeg det er vanskelig å komme med gode råd. Det tyder på at det ikke er svangerskapet i seg selv som er problemet. Kan hun slite med selvbildet f.eks, som gjør at hun har overbevist seg selv om at du ikke syns hun er sexy lenger ? Du har forsøkt å ta det opp fikk jeg inntrykk av, men hun forstår ikke selv hva det kommer av ? Kanskje hun rett og slett trenger å snakke med en profesjonell om det, og evt dere sammen senere. Det ligger nok noe bak her, noe som hun ikke kan eller vil fortelle deg. Ikke for å skremme deg, men kan hun ha blitt utsatt for overgrep/voldtekt i barndommen eller senere ? Slike opplevelser har en tendens til å komme tilbake senere i livet, og skape trøbbel. Og sånt er IKKE lett å fortelle kjæresten sin...

 

Jeg håper dere finner ut av dette her, og at dere får et sunt og aktivt sexliv igjen etterhvert. Lykke til !

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg synes ikke du skal plage deg så mye med dette. Jeg tror ingen mann (eller kvinne) i verden forventer at lysten skal være like sterk til en hver tid, spesielt ikke under graviditeten. Det at du gir han nærhet og selv tar initiativ til denne nærheten er det viktigste. Jeg tror kjæresten min har en forståelse av at det er nok å si at hun elsker meg og er glad i meg, men for meg føles det av og til som tomme ord når jeg ikke får føle det på andre måter. Jeg mener det er viktig å HANDLE som om du er glad i kjæresten din (hvis du er det). Gi nærhet, overraskende gaver, små brev, kaffe på senga etc..Dette virker det som du gjør og har et bevisst forhold til.

 

Over til meg (meg meg meg). Jeg tror du har rett i at kjæresten min har et litt dårlig selvbildet, iallefall i forhold til kroppen sin (selv om hun har en fantastisk kropp!). Noen ganger blir jeg litt forbannet over hvor opptatt en del jenter er av utseendet sitt. For noen virker det å tro at det er utseendet som definerer dem. ja ja. Når det gjelder dette problemet er det tydeligvis ikke nok med mine bekreftelser så da er det fint lite jeg kan gjøre....

 

Når det gjelder ubehaglige erfaringer så kan jeg selvsagt aldri vite sikkert. Jeg føler jeg har gitt henne rom og mulighet til å snakke om det. Hun vet også at jeg er desperat etter å vite mer om hva hun tenker. Allikevel kan det jo være ting hun ikke under noen omstendigheter vil snakke om. Det forstår jeg. Slike ting kan jo forandre ganske mye. Uansett føler jeg at jeg har krav på å vite noe. Hvis jeg tar dette problemet innover meg på feil premisser så er jo det veldig uheldig for forholdet. Det handler også om mitt samliv og da synes jeg at jeg fortjener å forstå hva som skjer.

 

Det får holde denne gangen.

 

Hilsen meg som startet (igjen)

 

 

 

[Anonym bruker]

Det her var akkurat som å beskrive meg! Det var litt skummelt egentlig.

[Anonym bruker]

Gutt eller jente på siste innlegget?

[Anonym bruker]

Til deg som startet dette:

 

Jeg er en gravid kvinne i samme situasjon som din kone, og jeg ville bare si at jeg i alle fall tenker på det hele tiden, og har bunnløst dårlig samvittighet. Jeg vil tippe at kjæresten din også er veldig opptatt av dette. Mitt tilfelle ligner veldig på ditt. Hos oss er det nå flere måneder siden vi hadde sex, og mannen min, som deg, tør snart ikke berøre meg i det hele tatt, og virker veldig usikker og preget av at han har blitt avvist så mange ganger. Det rare er at dette bare forsterker lystproblemene mine, og dermed er vi inne i en veldig negativ spiral.

 

Jeg tror mitt problem er en blanding av at sexlivet vårt har vært litt komplisert fra før, med ganske forskjellig tenningsmønster osv., kombinert med at jeg nå føler meg utrolig lite attraktiv, nesten grotesk, og i tillegg er jeg så sliten, så sliten, og går så lett på en smell når jeg får en nedtur - sist vi prøvde å ha sex mistet jeg lysten helt underveis, og klarte ikke annet enn å be om unnskyldning og avbryte - og etterpå skammet jeg meg sånn og følte meg så forferdelig slem som kunne gjøre dette mot denne snille mannen som gjør alt for meg. Men det å gjennomføre et samleie når man har mistet lysten er også så utrolig nedbrytende, jeg blir i alle fall helt fortvilet av det, så jeg innbiller meg at det er bedre å være ærlig når det først går galt. Etter sist gang har jegendt opp med bare å stikke hodet i sanden enn så lenge, men det er jo selvsagt bare å skyve problemet foran seg.

 

Grunnen til at jeg skriver dette, er at min mann heller ikke tar det opp noe særlig med meg, og egentlig skulle jeg ønske han gjorde det, for hos oss, som hos dere, har det endt med at alt initiativ (og dermed ansvar) ligger hos meg - og dermed må jeg liksom være så kjempesikker før jeg tar et initiativ - så jeg ikke sårer og avviser ham IGJEN. Og dette ansvaret tynger såpass at jeg er blitt fullstendig handlingslammet. Egentlig hadde det vært befriende om han hadde tatt det opp med meg og tatt fra meg litt av dette ansvaret ved å stille krav og være slik han var før, ikke denne overforsiktige, forståelsesfulle respektfulheten som nå preger de få samtalene vi har hatt om dette. Jeg merker jo at han ikke tør snakke åpent til meg om hvordan det er for ham, og det synes jeg forskyver balansen mellom oss, et er liksom alltid han som er den snille og jeg er den slemme.

 

Akkurat nå mens jeg skriver dette, tenker jeg faktisk at om han så skrek og knuste blomsterpotter i veggene og slamret med dører, så ville det vært bedre - for denne stille aksepten gjør at jeg hver dag tenker at jeg svikter som kjæreste og elskerinne, mens hans sti er ren og full av selvoppofrelse, og det kan virke temmelig kveldende, både på det ene og det andre.

 

Vel, jeg vet ikke om dette innspillet er forståelig, men jeg kom over innlegget ditt mens jeg lette etter svar på mine egne problemer, og tenkte at jeg kan jo alltids nevne for deg hvordan ting kan oppleves på andre siden.

 

Ellers gleder jeg meg til jeg har født, da kommer jeg til ta ham med ut og kjøpe store mengder musserende vin, som jeg håper kan fjerne den bøygen det nå har blitt å ha sex, om vi da ikke får ordnet det før! Det kan jo være en idé åbe med kjæresten din på en tilsvarende date når barnet er født og hun er fysisk i stand til å ha sex igjen.

 

Lykke til så lenge, håper ting går bedre hos dere i løpet av kort tid.

 

Og PS: Ikke begynn å knuse blomsterpotter og slikt bare fordi jeg skrev det, da! Ved nærmere ettertanke er jeg ikke 100% sikker på at jeg ville satt pris på det, og det er jo i hvert fall ikke sikkert kjæresten din gjør det!!

[Anonym bruker]

PPS: (Fra meg som skrev det over)

 

Jeg skrev litt feil, for du sier jo at du har tatt det opp med henne mange ganger allerede. Men kanskje det er formen på samtalene som gjør at hun ikke orker å formidle åpent hva hun tenker om det? For jeg tviler på at hun har få eller ingen tanker omkrng dette, selv om hun kanskje har gitt inntrykk av det.