11 uker siden ma - tankeri

[Anonym bruker]

Da er det 11 uker siden utskrapinga fant sted, og endelig ser det ut til at mensen kommer! Men vi skal selvfølgelig ikke feire jul sammen, så vi får ikke prøvd å bli gravid denne gangen....

Jeg begynner å tro at det ikke er meningen at vi skal ha barn sammen. Jeg er lei av å vente og lengte. Drømmen ble knust for 11 uker siden, og jeg er redd for at det aldri skal bli noe ut av det. Og hvis jeg blir gravid kommer jeg vel til å være engstelig og redd og stressa, og miste igjen pga det... Jeg er redd for å ikke bli gravid, redd for å bli det og redd for det meste ellers.

 

Takler visst ikke dette så bra.

 

jeg lengter etter den lykkefølelsen som jeg bare rakk å ha i 6 uker før drømmen ble knust. men jeg er redd for ikke å tørre å være lykkelig igjen hvis det skulle skje. nedturen blir så stor. skal jeg forvente at det ikke går bra for å slippe skuffelsen? jeg vil ikke det heller.

 

livet føles så tomt. det var ikke tomt før siste gang... hvorfor ble det tomt etterpå da? nå føles det ikke verdt noe uten gullet. Jeg gruer og gleder meg til slutten av 2009. da håper jeg livet er slik det skal være.... med en liten baby i fanget, og lykken skal være virkelig.

 

jeg håper og drømmer, men er redd.

[dinadina]

Det er klart du er redd. Det er jeg også.

 

I dag er det en måned siden jeg hadde utskrapning etter at MA ble oppdaget i uke 13. Babyen hadde ikke vært død mer enn halvannen uke, anslo legen.

 

Jeg fikk altså glede meg over graviditeten ganske lenge. Planer var lagt, og jeg gledet meg hemningsløst til å fortelle det til storesøsknene på 4 og 6. Det rakk vi heldigvis ikke, noe jeg føler er en stor fordel når det viste seg å gå galt.

 

Dagene har gått, og svangerskapssymptomene er borte. Men i mitt hode er det fortsatt noe som skal skje i juni. I mitt hode er jeg fortsatt en gryende trebarnsmor. Virkeligheten er jo ikke slik.

 

Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg vil prøve igjen. Dette har vært en uvirkelig og ekstremt tøff opplevelse, og fortsatt har jeg tårevåte øyeblikk. En venninne og nabo har termin om en måned, og jeg gruer meg til min egen reaksjon.

 

Men, den som intet våger - intet vinner. Min søster har hatt tre aborter. Men i mellom abortene har hun fått tre vakre barn. Tenk hvis hun hadde gitt opp?

 

Hver eneste dag er det kvinner som går gjennom det du og jeg nå har opplevd. De aller fleste er like knust, selv om vi alle takler det på forskjellig vis. Noen vil bli gravid igjen med en gang, mens andre trenger tid. Jeg er i den siste gruppen.

 

Jeg håper du finner styrke til å prøve igjen, og at alle gode vinder blåser din vei. Tillat deg å sørge over barnet som aldri ble, men ikke la det kvele optimismen rundt et eventuelt nytt svangerskap.

 

Lykke til!