Litt av et styr! =/

[mini&me]

Hei!

Når jeg leser mange av innleggene her, kjenner jeg meg ofte igjen. Jeg og Bf hadde vel og merke et kortere forhold.

 

Vi kuttet all kontakt ca en mnd før jeg fant ut at jeg var gravid.

Jeg fant ut at jeg rett og slett fortjente bedre enn han. Han er trangsynt, fordomsfull, og har flere dommr på seg både for vold og narkotikabeslag. Skjønte jo at dette ikke var en fyr jeg kunne ha noe framtid med.

Han fant også tilbake til eksen sin i de tider jeg fortalte om graviditeten, noe jeg absolutt ikke brydde meg om og da han fortalte det, som om han trodde jeg skulle bli lei meg. Jeg støttet jeg han i stedet, og sa ting som at man ikke styrer følelser, og at dette er ting man ikke styrer, og at jeg ikke var lei meg, noe som stemte.

 

Jeg ble kjent med han da vi var 16 år, og vi gikk i samme klasse. Den gangen var vi bare gode venner, selv om han ville mer, og ikke jeg. Dette var FØR narko og -voldsepisodene.

Traff han igjen nå 7 år senere, vi er begge 23 nå, og i en litt svak periode i livet mitt der jeg hadde litt lav selvtillit, tillot jeg meg selv å tro at jeg hadde følelser for han, selv om jeg på samme tid ikke likte han i det hele tatt.

Hele greia er igrunn litt twisted..! Hehe..

 

Da jeg fant ut at jeg var gravid, tok jeg kontakt med han med en gang. han var faktisk ganske støttende i begynnelsen, og det virket som om han prøvde å innstille seg på at dette var virkelig.

Han var i utgangspunktet imot abort. Dette varte i ca tre dager, hvorpå han freaka helt ut, og mente jeg ødela livet hans om jeg beholdt "den jævla ungen", og det var mye banning, og usaklige utsagn på sms, bla. om at han håpte ikke ungen arva noe fra meg, "såpass jeg så ut", osv. kalte meg for ting som "jævla kvige", og presterte til og med å tilby meg 20 000 for å ta abort.

Jeg var egoistisk, urettferdig, og ødela livet hans, mente han. Og at "alle" synes jeg var så spesiell og ikke riktig klok, osv.

 

Disse sms'ene kom flere ganger om dagen, og det gikk hardt innpå meg, og det kom til et punkt der jeg ikke klarte å gå på jobb fordi jeg følte meg psyisk knekt, og strigråt heeele tiden.

 

I tillegg til å være gravid, dårlig, kvalm og hormonell, og i en veldig sårbar posisjon, ville han altså gjøre alt for å ta knekken på meg, og han skjønte ikke det da jeg sa at han måtte gi meg fred og ro, og ligge unna.

Jeg var helt skjelven her gang jeg fikk en sms, i frykt av at det skulle være fra han. Dette slet meg fullstendig ut.

Jeg vurderte å anmelde han, og visste ikke hva jeg skulle gjøre over hodet.

Men i stedet for å ringe politiet, ringte jeg faktisk moren hans. Vi møttes for å prate, og samme dag, sluttet sms-terroren.

Uten tvil kan man nå fram til noen via en person som de respekterer, og hører på. Vet ikke hva hun sa, eller hva hun gjorde, men jeg ble veldig glad for å sleppe "mobbingen".

Vet ikke om det var det rette å gjøre, men etter å ha pratet med henne, og jeg hørte at hun var en oppegående dame, med forståelse for hva jeg gikk gjennom, da hun oppdro bf alene.

 

Det gikk 10 dager, så fikk jeg en sms der han ba meg ligge unna moren hans, og at han fikk "psykiske plager" om jeg traff henne igjen. Og det var mye banning;"faen, helvete, jævla", osv.

Svarte ikke på denne sms'en, og det gikk vel 3-4 uker uten at jeg hørte noe.

 

Etter dette fikk jeg en deilig indre ro, og kjente at det føltes mer og mer riktig, og jeg gledet meg mer og mer, noe jeg ikke hadde hatt tid til å tenke på før, fordi jeg var opptatt med alle bekymringer og spesiellt hvordan jeg skulle takle å ha bf med på dette i 18 år når han oppfører seg som en unge selv.

 

Plutselig en dag mottok jeg en sms der han spurte om jeg "fortsatt ikke hadde tenkt å ha noe normal, voksen dialog med "pappa"", og om jeg hadde vært på UL enda. Han slengte til og med på et smiley.

Da tenkte jeg at det var trygt å ringe han. og det gjorde jeg.

Det første han sier er; "- Jeg har ETT KRAV; Barnet mitt skal ikke inn i noe jævla statskirke", noe jeg ble ufattelig provosert av, men svelgte likevel den kamelen.

Jeg fortalte om hvordan ting hadde vært til nå, og at jeg hadde vurdert å ringe til han ang UL i uke 18. Da fnøs han og sa at det hadde han "forventet" også.

Litt Schitso..?

 

Videre følger han på med at "han har sendt sms'er om at han ville vi skulle møtes, og prate om barnet. Disse sms'ene har ikke jeg sett noe til, og både jeg og han vet at det han sier er BULLSHIT.

Etter det begynner han å hakke på meg om hvordan jeg kunne beholde barnet når han ikke ville, osv, og at jeg skulle hørt på han ang aborten, osv, og "du er sånn, og du er sånn.. Og du gjorde det, og du gjorde det"

Jeg tryglet og bad om ikke vi være så snill kunne samarbeide og om han ikke kunne slutte å kjefte, og at hvis han skulle være med på dette, måtte han ta seg sammen og prøve. Hvorfor skal jeg finne meg i dette fra mannen som tilbød meg 20 000 for et liv??? Da begynte han å hisse seg opp, fordi han mente jeg hindret han i å treffe sitt eget barn. Noe jeg aldri ville gjort, men nå er jeg blitt SVÆRT usikker.

Han kranglet med seg selv til han la på, og deretter sendte en sms; "si fra ved neste ultralyd".

 

Det gikk et par dager, da jeg fikk en sms om jeg ikke kunne møte opp på konfliktrådet påfølgende uke.

Fikk svogeren min til å ringe han og prate rolig og saklig med han som en objektiv part, og som mann oppi det hele.

Bf vred på alt han sa, ljugde, men pratet tilsynelatende som en voksen og normal person, og mente han bare ville prate om barnet.

Plutselig switcha han til å si at han ikke var sikker på hva han skulle gjøre enda, og at han kanskje kom til å trekke seg helt ut og ev. flytte fra byen og starte på nytt.

Da jeg svarte på sms'en hans og sa at jeg kunne bli med til konfliktrådet, avviste han meg, og sa at det sikkert ikke var nødvendig likevel, osv. Hvorfo blir jeg forvirra? Herregud, dette blir jo bare rot alt sammen! Men det har hjulpet å skrive det ned!

 

Han mener selv at det er JEG som skaper en konflikt og er rot til alt vondt. Hva synes dere...? Er dette en stabil mann å bringe inn i et barns liv?

 

Dette resulterer i en ødelagte dager, kvelder, med masse usikkerhet, gråt og depresjoner. HVA SKAL JEG GJØRE!?

Jeg har jo begynt å elske livet jeg har i magen, er nå i uke 15, og gleder meg masse. Men hver gang han tar kontakt angrer jeg på en måte på valget jeg tok om å beholde, fordi jeg er redd for å måtte slite med denne mannen resten av livet Og gleden går over i en slags sorg i stedet. Dette er grusomt, og jeg blir lei meg av å tenke på det. Angrer jo ikke på det i bunn og grunn.

 

Så lenge han holder seg unna, har jeg det veldig bra, gleder meg, og føler meg trygg blant gode venner og en fantastisk familie som støtter meg 1000%. Hvis jeg skal bli psykisk svekket, går det jo kun utover barnet?

Fortalte hele historien til Jordmor, og hun mente han burde holdes uttenfor hele svangerskapet, og råda meg faktisk til å ikke oppgi han som far i det hele tatt, og bare boikotte han helt, og ikke svare på sms eller tlf.

 

AMATHEA har vært helt fantastisk, og en god støtte i den vonde tiden.

Håper han har tatt sitt valg nå og lar oss være i fred, selv om jeg egentlig skulle ønske barnet mitt fikk en far.

Alle utfall er på en måte triste.

Men akkurat nå har det gått en uke siden sist jeg hørte noe, og jeg har det bra/normalt igjen. Gleder meg masse og ser magen vokser, Tror til og med at jeg kjenner bevegelse inni der av og til!

Håper på bedre tider uansett hvordan det blir.

Håper på litt positiv respons på dette innlegget!=)

Men vær snill og spar meg for negativ kritikk, om noen har det, det er noe jeg ikke takler akkurat nå..

 

MVH Mamma utsatt for en smule turbulens!=p

 

[mamma91]

hei hei.

 

off, dette syntes jeg ikke var kjekt å lese i det hele tatt, syns virkelig synd på deg. Var det opp til meg så hadde jeg aldri mer snakket med han mer, men det er bare min mening. Han oppfører seg som en stor unge ifølge det som står her. Han virker også som en bergådalbane, humøret hans går opp å ned. Det er du som er gravid, ikke han. Du burde tenke på deg selv og babyen. Ikke på han, isåfall ikke når han oppfører seg sånn. Det er en vanskelig situasjon du er i. For selvfølgelig vil du at ungen skal vokse opp med en far. Men vet ikke om det er så særlig trygt for ungen å vokse opp med en sånn pappa. Det går jo an å prøve det ut, men va er du villig til å utsette deg selv for? og den lille.

Først å fremst så må du tenke på deg selv.

 

Jeg er selv i uke 15 nå. Har en kjærste som bor i oslo, vi er begge unge.

Han frika ut når jeg sa jeg var gravid. Sa masse ting han ikke mente som gjorde meg ganske lei meg. Men vi har vært sammen i 1 år, å jeg har lært meg å kjenne ham. Det gjorde det enklere for meg å takle ham når han sa ting han ikke mente. Han skal bo i oslo når jeg for unge også, skal gjøre ferdig studiene, så får vi ser om vi flytter sammen etterpå eller om vi venter enda et år. jeg bor selv langt unna. Så han vil bare få se ungen 1-2 ganger i mnd. Så jeg grur meg litt til å bli alenemor, for det er det jeg blir. Men familien min støtter meg. Å det var godt å høre at din også gjør det. Så uansett hva du velger å gjøre så skal nok alt ordne seg.

 

Ønsker deg lykke til å håper å få høre mere fra deg hvordan det går.

 

[mamma91]

btw; ser du bor i Ålesund, ikke langt unna hvor jeg bor

[mini&me]

Tusen takk for gode ord og støtte:)

Har fortsatt ikke hørt noe, og da håper jeg på å få vær i fred fra nå av, selv om det egentlig er mer enn jeg tør å håpe på.

 

Er han like gammel som du, eller? Håper det løser seg for dere, og at han blir like forelska i nurket ditt som du=) Da kan jo saker forandre seg veldig, og de sier jo at mange kan forandre seg og vokse på oppgaven. er bare ikke sikker på om dette gjelder for alle, desverre=/

 

Det er "godt" å høre at jeg ikke er alene om å vær alene, selv om jeg ikke unner noen andre å gå gjennom det.

Uansett hvor jeg går, ser jeg gravide par og familier over alt, og det føles svært ensomt iblant. Kjennes ut som om det er bare meg på hele jordas overflate med disse problemene.

 

Du er også i uke 15, altså..? Hvordan går utviklinga med deg da? har magen begynt å vise, er du i form, etc?

Har ikke pratet med noen som er kommet like langt som meg, så er veldig nyskjerrig, hadde vært kjekt å høre litt mer om deg også! Bor du i Ålesund, eller?

 

Klem:)

 

 

[Mammantiltigerogentil]

Hei mini&me

 

Jeg satt vel omtrent i samme situasjon som deg for mange mange måneder siden, med en fullstendig "sinnsyk" bf som sendte meg truende, voldsomme meldinger, og som også kom fra et dårlig miljø. Jeg husker jeg var livredd for å komme hjem fra jobb fordi jeg innbilte meg at han ville stå utenfor oppgangen min og knivstikke meg i magen.... Han var helt krakilsk fordi abort ikke var aktuelt for meg, og "jeg ødela livet hans" og hadde "gjort det med vilje for å ødelegge han", og jeg var en "jævla fitte" etc, du kjenner godt til begrepene sikkert.

 

Jeg var som deg i en helt sinnsyk, surrealistisk situasjon der jeg var FULL av hormoner og sårbar, lei meg, gråt hele tiden fordi jeg var så lei meg på lillebabyens vegne. Jeg har alltid vært pappajente, og var knust fordi min lille baby ikke ville få det samme, vidunderlige forholdet til sin pappa. Og ble selvfølgelig dratt ned i søla av de forferdelige sms'ene og truslene om at "barnet måtte bort".

 

Jeg valgte å holde han totalt utenfor meg og svangerskapet mitt. Jeg sluttet å svare på sms og mail, og omringet meg med venner og familie som støttet meg 1000% som du sier. Fantastiske folk som jeg visste, og vet, vil bli gode støtter for både meg og gutten min i tiden som kommer. Nå er det 8 dager til termin og jeg GLEDER meg som en unge til å møte det lille vidunderet mitt!! Han skal få det aller aller beste jeg kan by han i verden, og bf er totalt ute av bildet så lenge han ikke kan oppføre seg mer voksent enn en tre-åring. Ved å ikke inkludere han har jeg fått tilbake selvrespekten, jeg har hatt en flott svangerskap (forholdene tatt i betraktning), jeg har kost meg og gledet meg til det fantastiske som snart skal skje, jeg skal bli mamma!! De som av egne grunner ikke har kunnet støtte meg i dette har jeg ikke funnet verdig verken bekymringer eller tristhet; de velger selv hvordan de forholder seg til folk - og mitt liv skal fylles med positivitet og kjærlighet - slik at babyen i magen min alltid skal føle seg elsket og ønsket.

 

Det handler om å passe på seg selv når man opplever slike ting, og å finne ut hva som er viktigst i livet. For meg ble ikke det viktigste i livet å insistere på å ha en barnefar, men å beskytte meg selv og gutten min fra skuffelse og negativitet og ustabilitet. Jeg lot meg selv sørge over det vi mistet, men så bestemte jeg meg på og fokusere på det vi fikk. MASSE MASSE KJÆRLIGHET fra min herlige familie, og mine fantastiske venner. Og det er slett ikke så verst å få i fødselsgave )

 

Lykke til, dette blir så flott

[mini&me]

Hei Anais_natal=)

 

Jeg kjenner nå at dette er det beste for min egen del, men hva med babyen min som blir uten pappa? Jeg har jo gått med på konfliktråd, og har vært villig til å prøve å samarbeide hele veien for lillegullet sin del. Han/hun har jo ikke gjort noe for å fortjene styret!

 

Nå har BF bestemt seg for å trekke seg helt ut, og han mener det er best jeg og familien min gjør dette på egen hånd, fordi han var "sjokkert" over min reaksjon.

Da skrev jeg at jeg var enig i beslutningen og at jeg var glad vi alle kunne fortsette livene våre i fred og ro, og at beslutningen hans var best i denne omgang.

 

Fikk tilbake en sms der det stod;

"Det blir den eneste omgangen også! Takk for alt faenskap, og at dere driver meg bort fra mitt eget barn. Hva som skjer med meg nå, er ikke godt å si!" + endel unødvendige gloser som fulgte med.

 

Nå har det gått et par uker uten at jeg har hørt noe som helst, og jeg burde jo vært glad,

I stedet er jeg trist, fordi jeg virkelig unner babyen min en pappa.

Men det er sant det du sier. Jeg vil heller fylle barnets liv med ro, positiv energi og glede. Og vet at vi skal få det bra, MED eller uten pappaen.

 

Har du fått lillegutten din nå?=) Spent på å høre hvordan det går i ettertid, om "din" BF tar kontakt, etc! Håper alt gikk fint! Takk for støtten! Er virkelig en berg og -dalbane, og setter pris på dere som gir tilbakemelding!