Til alle dere med negative fødselsopplevelser.

[Anitahar2barn]

Jeg blir utrolig lei meg når jeg leser historiene deres. Jeg føler med dere og tenker samtidig at kanskje det trengs fødselshjelpere i dagens fødenorge. Jeg er nå utdannet fødselshjelper og jeg har lært viktigheten av at kvinnen blir sett. Det å ha kontinuerlig støtte under fødselen, en som er der kun for deg høres vel bra ut for de fleste. Jeg ble overrasket av å høre at nesten alle kvinner som føder blir redd en eller annen gang under fødselen og dette kan ha store konsekvenser hvis man ikke kommer seg ut av denne redselen. Det er en fødselshjelpers viktigste oppgave. Jeg skjønner veldig hva hovedinnlegger i den debatten mente med å føle overgrep. Kroppen kan føle overgrep selv om man ikke er bevisst på det og det kan gi utslag i blant annet fødselsdepresjon.

 

Siden jeg vil lære mest mulig om dette temaet håper jeg dere vil svare meg på dette:

 

Tror dere det å ha en doula ville hjulpet deg? Eventuelt på hvilken måte?

 

 

Det er synd at en opplevlse man skal huske resten av livet blir en slik vond opplevelse. Da er det veldig viktig å bearbeide og egentlig er dere kanskje heldig som kan prøve en gang til? Det er sjeldent det går så galt flere ganger. Skjønner de med ruptur og andre fysiske ting selvfølgelig. Nei jeg fikk vondt inni meg av å lese innleggene deres så jeg skal stå på for å kunne bidra til at flere opplever en positiv fødselsoppelvelse.

 

Hilsen anita

[Nordhagenjentene :)]

For meg ville nok ikke en doula ha hjulpet, om hun ikke hadde smertestillende, for det var smerten som gjorde det ille for meg, og alt etterslepet med spinallekkasje, sykehusinnleggelse, 2 x uvi og forbaskede jerntabletter...

 

Jeg var ikke redd, bare da jeg skulle ta bloodpatch, men da var jo fødselen over for lenge siden.

 

Men for de som er redde og engstelige kan jeg tenke meg du ville være fin å ha.

[OhMyGod!!!]

doula er samme som fødselshjelper ikkesant?

hvor kan man få tak i en sånn da? er de ansatt på sykehus?

 

akkurat under fødselen min (jeg skrev at alt gikk flott helt til blødningene etterpå) var jeg i min egen verden av å puste å konsentrere meg om det, men det hadde selvfølgelig vært kjekt å ha en doula der til å 'passe på' en da selv om sambo og gjorde det. de er jo fine å ha med disse gubbene våre, men blir nok ikke det samme uansett med tanke på viten og erfaringer.

 

hadde jeg hatt en trasig fødsel på den måten de andre hadde så hadde jeg nok helt sikkert blitt glad for et slikt tilbud.

[Mamma til to tette]

J eg skrev i den tråden og leger har lett for å henge seg opp i det fysiske som har skjedd, og at det må ha vært meget smertefullt for meg. Jeg svarte dem at jo det var sinnsykt vondt men at jeg ikke tenkte å den fysiske smerten et sekund etter fødselen var over. Det verste var at de handlet over meg og at de sluttet å se meg i øynene og fortalte meg hva som skulle skje vdere. Og når de løp med barnet så var ingen igjen for å ta vare på oss foreldrene. Jeg tok dette opp i fødselsbrev før neste fødsel og denne gang ble JM hos oss under hele fødselen, vek ikke fra min side og når ting ble tøft under pressriene så fikk hun øyenkontakt og sa nå gjør vi sånn og sånn. Så man kan få det som man vil når man bare vet hva man vil ha ,-)

[Lille`mor & lillebøll]

Hei,meg som la inn innlegget lengere nede.

 

Bare føler jeg må forklare meg kort,selvom jeg helst ikke har lyst og dele altfor mye personligt her inne....men la gå.

 

Det var ikke ``bare `` det at jeg følte meg forgrepet på under fødslen,men en stor del av det.Jeg har så lenge jeg kan huske hatt store problemer med min egen kropp og er veldig privat med min kropp.

Men ikke så store problemer at jeg har ``problemer`` i det daglige livet.

 

Min fødsel er for meg et reint mareritt og et helvete.Jeg hadde to jordmødre jeg helst aldri vil se igjen i mitt liv.De overså meg før,under og etter fødslen.De var mere opptatt med og sitte på dataen sin og snakke med andre på avd.Jeg og min samboer ble forlatt helt alene.

Da vannet gikk og fødslen gikk i aktiv,mistet vårt barn hjertefrekvensen og jeg ble beordret ned på senga i en stilling i 8 timer.de satt målinger på han,elektroder på hode osv.Ikke en gang spurte de hvordan det gikk meg meg..I forkant av fødslen hadde jeg ikke sove på over 1 uke,var totalt utslitt og helt ødelagt.Men ingen brydde seg.

På et tidspunkt ble jeg helt krakilsk,og bare skreik etter de hadde hadde komme en etter en og bare studd hendene sine opp i meg for og kjenne på barnet.De slo vekk beina på meg,ba meg skjerpe osv..

Trodde jeg virkelig kom til og dø på den fødestua den dagen..Ingen hørte på meg da jeg prøve og si at jeg ikke hadde krefter igjen..Riene forsvant,hjerte var dårlig,ungen satt fast som bare fanden selv....Til slutt måtte jeg presse ut ungen på komando ved hjelp av sugekopp.

Jeg skulle få epidural,men den fikk jeg på 9 cm åpning,da hjalp den nada...For 1 min etterpå gikk jeg i press.Da visket og tisket de rundt meg og overlegen kom inn i romme og brøyt ut;Hvorfor satt dere epidural på ho!!?

Say no more....Trodde jeg skulle død.

 

I etterkant fikk jeg ingen ordentlig samtale med jordmor,jeg ble helt blokka...Ville ikke prate,klarte ikke sove pga mareritt.

Allerede på barslen viste jeg at noe var galt med meg....Men de sa det var helt normalt.Jeg gikk i nesten 2 mnd med uvi,livmorbetennelse og veldig lavt jernlager.

 

Jeg har ikke slitt med deperisjoner,heldigvis!!men det har vært en knalltøff tur tilbake til hverdagen.

Spiste ikke mat på 5 mnd barnet vårt lider av en kronisk lidelse de fant på første ordinær ul,STOR sykehusstabbe og en utslitt mamma gjorde at dette ble ikke oppdaget på nærmere 3 mnd.

 

Endelig nå nesten 1 år etter fødslen klarer jeg og fungere normalt i hverdagen igjen.Orker enkle ting som byturer,treffe venner osv.Jeg nyter det...Men er forbannet på fortiden.

Barnet vårt er enda ikke frisk,men vi er snart i mål.

 

Dette var ikke et syteinnlegg fra min side,mange har hatt det mye værre enn meg,sykere barn u name it.

All ære og respekt til dere alle,dere er flinke!!!

Tusen takk for at dere ville dele deres tanker med meg.Det setter jeg stor pris på:=)

 

Det jeg tenker på i ettertid er,hadde jeg bare hatt en som så på meg at noe var galt.

En som kunne hjelpe meg,en jordmor som forsto meg.

Jeg vet ikke,skulle bare ønske de var litt mere medmenneskelig og respekterte meg litt mere på det som skulle være den mest fantastiske dagen i mitt liv.

Min stakkars mann var helt nedbrudd etterpå og viste ikke selv hva han skulle gjøre.Det var knalltøft for han også.Skulle ønske han hadde hatt noen og prate med.En som hadde forklart han fødslen.

 

Neste gang håper jeg noen vil ``se`` meg og høre på meg.

[Lille`mor & lillebøll]

Det som skulle være kort,ble langt..beklager.

[Petuniamor]

Kunne hatt bruk for en fødselshjelper i tiden før vi endelig fikk komme inn på sykehuset. Vet ikke hvordan slikt fungerer, men min største frykt kom da jeg hadde gått hjemme i flere døgn med rier uten at det ble noen åpning. Etter så lang tid med smerter og uten progresjon mistet jeg helt motet og fatningen (hadde sendt mannen i seng for at i alle fall han kunne få seg litt søvn).

Det ideelle hadde vært om en fødselshjelper med kunnskap om hva som foregikk kunne kommet innom og motivert litt, eller om vi hadde fått komme inn på sykehuset tidligere ettersom jeg følte meg mye tryggere der.

Vet ikke om det var dette du lurte på? Hvordan fungerer dette med fødselshjelper egentlig? Har aldri hørt om tilbudet. Er det privat? Hva slags utdannelse har slike?

Er ikke egentlig tilhenger av privatisering av helsetjenester, men kunne jeg ha betalt for å slippe å være hjemme "alene" med smerter og uvisshet/frykt i så lang tid, så hadde jeg jammen gjort det.

[Lykkeliten *På overtid*]

Jeg ville gjerne ha hatt en fødselshjelper under fødselen. En som hjelper meg igjennom det hvis jeg skulle bli redd å føle jeg mister kontrollen. En som hører på hva jeg vil og ikke vil. DET hadde vært noe det.

Følte ikke at jeg og samboer hadde noe vi skulle ha sagt. Fødselen skulle være slik, slik , slik.

[Anitahar2barn]

Nå blir jeg så inspirert og ivrig og det er så mye jeg vil si at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

 

Først vil jeg si takk for alle svar og at dere deler så mye av dere selv. Og til Lillemor & bøll, jeg blir rørt og ganske provosert av historien din. Takk for at du delte den. Det verste er at du ikke er den eneste og at fødende har det slik hver dag. I usa er det helt håpløst, der er fødselen helt medisinsk og det er lege som tar imot barnet, altså de har ikke jordmødre. Det er ikke rart at det er en stor doulabevegelse der.

 

Jeg vil anbefale dere interesserte å lese disse artiklene:

 

http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=974771

http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1158355

 

Jeg tviler på at dette blir innført på skattebetalerenes regning. De sparer jo til og med på jordmødrene. Men vi kan jo håpe, iallefall for spesielle grupper med fødselsangst eller alenemødre og lignende.

 

Vi som har tatt den første utdanningen som doula i Norge har nå startet en forening: Den Norske Doula Forening. Vi er ganske nystartet så vi har ikke hjemmeside enda. Vi har gått på kurs gjennom ODIS som er en doulaorganisasjon i Sverige. Det kommer også flere kurs til Norge, tror det fortsatt er gjennom Fødsel i fokus. Det er ulike måter å gjøre opp for en tjeneste: noen doulaer jobber gratis, noen vil kun ha kjøregodtgjørelse, noen tar penger og andre tar imot gaver der paret selv kan bestemme hva de vil gi.

 

Det er viktig å presisere at en doula overtar ikke jordmorens rolle. En doula har ikke medisinsk ansvar, men vil ha fokuset kun på kvinnen og mannen. En doula gjør ingen undersøkelser og kommer ikke med noen medisinske uttalelser. Dette er det jordmødrene skal være flinke til. En jordmor tar på en måte vare på barnet mens en doula tar vare på kvinnen. Det er mange gode jordmødre der ute, dette er ingen kritikk. Men det er jo ikke til å skyve under en stol at jordmødrene ofte har en hektisk hverdag og at de tar seg en tur på pauserommet når de føler de kan. Selv om det ofte ikke passer for den fødende :-) Ofte har jo jordmødrene flere fødende på samme tidspunkt og det sier jo seg selv at situasjonen er vanskelig for jordmødrene og. Så deilig det da hadde vært for både fødende, fedre og jordmødrene at det kan være en doula til stede for de som trenger det. Da får jo jordmødrene bedre tid til å ivareta andre også. Vel, dette skulle ikke bli en diskusjon :-)

 

FrøkenOlsen med frøkennordhagen: Det er bevist at en doula også reduserer behovet for smertestillende for bare det å ha den tryggheten som en doula ofte gir gjør at smertene ikke blir så sterke. Det å føle seg trygg under en fødsel er nesten det avgjørende. I tillegg jobber doulaen med kvinnen under hver ri, hvis hun vil, enten med massasje, ulike stillinger, varmeposer og ofte med beroligende snakk. Dette blir jo selvfølgelig snakket om på forhånd.

 

En doulas viktigste oppgave er det å ivareta mor, for det er uhyret viktig. Slik som mange sier her at de savnet å bli sett, jeg har hørt mange av disse historiene, og det å faktisk bli spurt: "Hvordan går det med deg?" Jeg synes også synd på mange fedre der ute som ikke helt vet hva de går til, eller at det blir helt anderledes enn det de har sett for seg. En fødsel kan jo bli ganske tøff for en mann og. Da må det jo være utrolig deilig for en mann og slippe presset med å være alene om ansvaret med å hjelpe mor. Det kan bli slitsomt å masere og prøve å hjelpe i flere timer, og bare få kjeft fordi han ikke klarer å gjøre det på riktig måte. Uff har vært der selv :-) Mannen er uhyre viktig å ha med som en kjærlighetsstøtte og når doulaen finner noe som fungerer på kvinnen kan mannen ta over.

 

Som dere ser kan jeg prate i timesvis om dette, ingen kan ihvertfall si at jeg ikke er engasjert :-) Det er bare å sende meg en privat mld hvis det er noe. Jeg ønsker alle kvinner en god fødselsopplevelse for jeg har selv erfart hvordan en dårlig start påvirker hele det første året og tilknytningen til barnet. Lykke til videre alle sammen!

 

-anita

 

 

 

[miamipia]

Jeg skulle gjerne hatt noen der både under og etter fødselen...

Vår fødsel endte i keisersnitt etter mye styr... Man skulle ikke tro det gikk ann men etter at jeg hadde ligget med pressrier 1 time aleina + 1 time med gynekolog tilstede så fant de ut at jeg ikke kom til å klare å presse han forbi bekkenet mitt. Gynekologen prøvde med sugekopp to ganger men den spratt av..... huff grøsser bare med tanken enda nå 8 mnd siden....

 

Jeg opplever at det er liten oppfølging for meg nå etter fødselen. ingen som "har tid". jeg skulle gjerne hatt noen der som jeg kunne tatt kontakt med å fått prata om det som skjedde for merkelig nok så blir den angsten etter fødselen bare større for hver mnd som går... jeg skal helt klart ikke føde normalt igjen på grunn av bekkenet. men angsten er fortsatt der....

[Frøken Freken]

Hei - jeg har hatt en kjempeenkel fødsel (ville heller fødet i morgen enn å feks gå to mil på ski...). Jeg valgte å føde på fødeloft (uten tilgang på epidural og lystgass) av to grunner:

1) Jeg ville ikke ta risken på at jordmor skulle ha det travelt og at jeg og mannen min skulle måtte være mye alene underveis i fødselen

2) Jeg ville ikke ligge på pasienthotell, og var garantert familierom på fødeloftet.

 

Det med smertelindring var jeg ikke så opptatt av. Tror det er viktig for alle førstegangs å bli sett og ivaretatt gjennom fødselen.

[Anitahar2barn]

Ja det er det det handler om, å få føde som man vil og bli støttet og sett i det. Det gjelder både første gang og alle de neste gangene. man må føle at man blir tatt vare på.

 

Det går forresten ikke an å sende meg melding så hvis det er noen som lurer på noe eller hva det måtte være så send en mail til [email protected].

 

-anita