Oki,nå har jeg psyket meg opp lenge til og spørre dere som hadde en tøff fødselsopplevelse..Vil dere ha flere?Hvordan syn har dere på neste fødsel?Føde vaginalt eller ks?

[AO3]

Først må jeg si at jeg følte meg godt ivaretatt under hele fødselen av både jordmor og lege. De riktige avgjørelsene ble tatt på riktig tidspunkt, og det er jeg glad for.

 

Ja, jeg vil prøve igjen. Neste gang håper jeg INDERLIG at alt går normalt, og at jeg får føde vaginalt. Jeg er utrolig lite lysten på enda et akutt keisersnitt tatt ved full åpning på en allerede utslitt kropp.

 

Jeg har fått god hjelp også i etterkant, men jeg vet jeg har endel ting som jeg må ta tak i neste gang jeg blir gravid. Jeg fortrengte endel ting til å begynne med, og lot ikke meg selv innse at det faktisk hadde vært en tøff fødsel før etter en stund. Det har vært mye grining. Jeg fikk også mye smerter i etterkant (ikke i ks-såret), og sammen med to døgns sengeleie før selve fødselen startet, har det egentlig vært det verste ved hele opplevelsen. De marerittsdøgnene etter fødselen sitter hardt i.

 

Neste gang skal jeg be om henvisning til fødselslege for å få gått gjennom hele journalen tidlig + henvisning til et eller annet opplegg for kvinner med fødselsangst. Jeg ønsker absolutt ikke et ks til, men samtidig vil jeg be om lav terskel for ks under pågående fødsel - noe det i og for seg vil bli uansett. Litt selvmotsigende, jeg vet... :S Jeg skal dessuten få tatt røntgen av bekkenet om noen måneder, for å finne ut om det var årsaken til at det gikk som det gikk. Da vil jeg i alle fall gå inn i neste fødsel med (forhåpentligvis) tillit til at kroppen min kan greie dette. Akkurat nå er nemlig den tilliten nesten fraværende, jeg føler hele ks som et stort nederlag, og synes det er sårt at jeg ikke klarte føde barnet mitt og mistet så mye den første uka han levde. Jeg VET dette er irrasjonelt, men det er likevel slik jeg føler det.

 

En ting er i alle fall sikkert: Blir det likedan neste gang også, blir det ikke noe tredje barn på oss... Samboeren min er nesten litt overrasket over at jeg vil prøve igjen, men sier at alt er opp til meg, det er min kropp. Han er så snill, så snill, men har lagt det hele bak seg siden "det gikk jo bra med dere begge til slutt", og skjønner nok ikke helt at jeg fremdeles synes dette er vanskelig.

[Erisa*]

Althea måtte dras ut med tang, og jeg fikk en sphincterruptur og måtte sys med spinalbedøvelse. Hadde det tungt i tiden etterpå, og følte ikke at det tok godt nok vare på meg på barsel. Men jeg følte meg trygg og ivaretatt under fødselen, og følte meg ikke i det hele tatt forgrepet på under fødselen. Det er ekstremt når mange må hjelpe til, men alt for å få jenta ut!

 

Jeg syns det var fælt der og da, og håper jeg slipper å gå gjennom noe slikt igjen. Spesielt håper jeg at jeg blir tatt bedre vare på på barsel neste gang.

Men neste gang tror jeg nok det kan gå helt fint, tror jeg bare var uheldig denne gangen, for det var ingen spesiell grunn til at det ble slik med meg - jeg har god plass i bekkenet o.l. Så jeg er ikke skremt fra å skulle føde vaginalt neste gang, heller tvert i mot. Håper jeg kan oppleve å få en flott fødsel neste gang, og oppleve at babyen kommer ut bare ved hjelp av meg:)

MEN jeg kommer nok til å grue meg til fødselen når jeg blir gravid neste gang.

Håper på 2-3 barn til med tid og stunder:)

[OhMyGod!!!]

vel....selve fødselen min var helt fantastisk, gikk fort med kraftige og effektive rier,og jeg pustet meg gjennom. fra vannet gikk til hu var ute gikk det ca 4 timer. så kom mia ut, og marerittet startet.......

 

da morkaken kom ut så sjekka jordmor om jeg hadde revnet, men det var så mye blod som kom ut at hu fikk ikke sett skikkelig. så hu klemte på magen min for å klemme ut blodet så hu kunne se da. men det som skjedde var at det var som en melkekartong velta utover bordet, blodet kom fossende ut! plutselig mye leger og personale, jeg fløy ut døra og bort på ei sykestue (fødet på ei helt flott avdeling uten smertestillende og medisiner) mens sambo sto på gangen med jenta vår å ringte for å fortelle hvor bra det gikk. de fikk ikke stoppet blødningene og jeg fikk sprøyter gjennom magen og alt mulig men livmoren min nekta å trekke seg sammen nok til at den slutta å blø.

 

lå på denne benken mens de jobbet med meg og hørte på dem, å tenkte at det var fælt at jeg måtte dø nå når jeg nettop hadde fått barn med mannen jeg elsket.....

 

riene var så effektive at når livmoren endelig klarte å slappe av så klarte den ikke å trekke seg sammen for å stoppe blødningen fra der morkaken var festet, det var grunnen til alt oppstyret.

 

ble narkose og jeg mista 2,5l blod. hadde blodprosent på 7 etterpå og fikk overført 4 enheter blod + andre ting de pakka i meg, hadde 3 venfloner på ei hånd og to på den andre. lå på sykehus ei uke etterpå. måtte bare hjem fordi jeg klarte ikke å slappe av.

 

taklet det kjempebra i starten, jeg overlevde tross alt.... men etter 5mnd kom alt tilbake å jeg har tenkt på det veldig ofte....skal ta kontakt med helsetjenesten her jeg bor (bor ikke på samme plass som jeg fødte lenger) for å få snakka om det for det er helt grusomt nå....

 

neste gang jeg føder vil jeg ha keisersnitt, fordi fødsel nr 2 kan være raskere enn nr 1, og jeg har minst en halvtime å kjøre til sykehuset jeg da kommer til å føde på. tar ikke sjansen på å føde i bilen på vei dit, for så å blø hjel før vi kommer fram.....men vil absolutt ha en til ja

[Lille`mor & lillebøll]

Hei:=)

 

Bare føler jeg må forklare meg kort,selvom jeg helst ikke har lyst og dele altfor mye personligt her inne....men la gå.

 

Det var ikke ``bare `` det at jeg følte meg forgrepet på under fødslen,men en stor del av det.Jeg har så lenge jeg kan huske hatt store problemer med min egen kropp og er veldig privat med min kropp.

Men ikke så store problemer at jeg har ``problemer`` i det daglige livet.

 

Min fødsel er for meg et reint mareritt og et helvete.Jeg hadde to jordmødre jeg helst aldri vil se igjen i mitt liv.De overså meg før,under og etter fødslen.De var mere opptatt med og sitte på dataen sin og snakke med andre på avd.Jeg og min samboer ble forlatt helt alene.

Da vannet gikk og fødslen gikk i aktiv,mistet vårt barn hjertefrekvensen og jeg ble beordret ned på senga i en stilling i 8 timer.de satt målinger på han,elektroder på hode osv.Ikke en gang spurte de hvordan det gikk meg meg..I forkant av fødslen hadde jeg ikke sove på over 1 uke,var totalt utslitt og helt ødelagt.Men ingen brydde seg.

På et tidspunkt ble jeg helt krakilsk,og bare skreik etter de hadde hadde komme en etter en og bare studd hendene sine opp i meg for og kjenne på barnet.De slo vekk beina på meg,ba meg skjerpe osv..

Trodde jeg virkelig kom til og dø på den fødestua den dagen..Ingen hørte på meg da jeg prøve og si at jeg ikke hadde krefter igjen..Riene forsvant,hjerte var dårlig,ungen satt fast som bare fanden selv....Til slutt måtte jeg presse ut ungen på komando ved hjelp av sugekopp.

Jeg skulle få epidural,men den fikk jeg på 9 cm åpning,da hjalp den nada...For 1 min etterpå gikk jeg i press.Da visket og tisket de rundt meg og overlegen kom inn i romme og brøyt ut;Hvorfor satt dere epidural på ho!!?

Say no more....Trodde jeg skulle død.

 

I etterkant fikk jeg ingen ordentlig samtale med jordmor,jeg ble helt blokka...Ville ikke prate,klarte ikke sove pga mareritt.

Allerede på barslen viste jeg at noe var galt med meg....Men de sa det var helt normalt.Jeg gikk i nesten 2 mnd med uvi,livmorbetennelse og veldig lavt jernlager.

 

Jeg har ikke slitt med deperisjoner,heldigvis!!men det har vært en knalltøff tur tilbake til hverdagen.

Spiste ikke mat på 5 mnd barnet vårt lider av en kronisk lidelse de fant på første ordinær ul,STOR sykehusstabbe og en utslitt mamma gjorde at dette ble ikke oppdaget på nærmere 3 mnd.

 

Endelig nå nesten 1 år etter fødslen klarer jeg og fungere normalt i hverdagen igjen.Orker enkle ting som byturer,treffe venner osv.Jeg nyter det...Men er forbannet på fortiden.

Barnet vårt er enda ikke frisk,men vi er snart i mål.

 

Dette var ikke et syteinnlegg fra min side,mange har hatt det mye værre enn meg,sykere barn u name it.

All ære og respekt til dere alle,dere er flinke!!!

Tusen takk for at dere ville dele deres tanker med meg.Det setter jeg stor pris på:=)

 

Det jeg tenker på i ettertid er,hadde jeg bare hatt en som så på meg at noe var galt.

En som kunne hjelpe meg,en jordmor som forsto meg.

Jeg vet ikke,skulle bare ønske de var litt mere medmenneskelig og respekterte meg litt mere på det som skulle være den mest fantastiske dagen i mitt liv.

Min stakkars mann var helt nedbrudd etterpå og viste ikke selv hva han skulle gjøre.Det var knalltøft for han også.Skulle ønske han hadde hatt noen og prate med.En som hadde forklart han fødslen.

 

Neste gang håper jeg noen vil ``se`` meg og høre på meg.

[Matildesnusk + lille ups]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i noe av det du skriver her - det med å ikke bli sett og hørt. Vår jordmor sto også størsteparten av tiden med ryggen til, og skreiv på pcen sin. Jeg hadde svært vonde rier etterhvert, og takler dem på den måten jeg takler det meste i livet - nemlig å lukke øynene, lukke meg inne, puste og håpe på det beste. Jeg skylder derfor litt på meg selv når jordmora ikke så meg. Kanskje hun ikke trodde jeg trengte hjelp. Mot slutten klarte jeg til slutt å hviske et: "...dere må hjelpe meg..", og det var omtrent da jeg trodde at både ungen og jeg kom til å dø, fordi jeg ikke klarte mer. Jeg har jo sett på Jordmødrene og Sykehuset på tv, at enkelte mødre roper dette omtrent fra første stund: "Jeg klaaarer ikke mer"..."au au au"... Jeg er bare ikke sånn at jeg roper ut sånt. Når jeg hvisker "dere må hjelpe meg", så var det ekstremt stort av meg. Dette skjønte tydeligvis ikke jordmora, som selv om jeg ba om hjelp ikke brydde seg nevneverdig med meg der jeg lå. Jeg klarte bare ikke mer. Og etter en liten stund fikk også ungen nok, og det holdt på å gå galt.

 

Jeg var også, som deg, helt tom og blokkert for alle følelser etter fødselen. Jeg var likegyldig, og da jordmora kom inn dagen etter eller to dager etter og spurte om hvordan jeg hadde det og om jeg hadde noen spørsmål til henne, så rista jeg bare på hodet og sa "neida, alt er fint, tusen takk".

 

Du sier at du heldigvis ikke har hatt depresjon etter fødslene, men det tror jeg faktisk at du har hatt. En kan godt være deprimert selv om en ikke er suicidal, eller man godt klarer å ta vare på ungen sin. Hvis du først ett år etter fødselen klarer å fungere nogenlunde normalt (og først etter ett år klarer å skrive om følelsene dine), så mener jeg at du at du antagelig har vært, og kanskje er, deprimert.

 

Jeg har gjennomgått perioder med depresjon tidligere, og har opplevd at den tøffe tiden etter fødselen har vært annerledes enn vanskelige perioder jeg har hatt før. Jeg har ikke tenkt på å ta livet mitt, eller grått spesielt mye, men jeg har hatt problemer med søvn, og som sagt så har jeg tenkt på fødselen min hver eneste dag i 9 mnd nå. Jeg er ikke i tvil om at det er en fødselsdepresjon jeg har hatt, men jeg tror jeg skal klare meg. Det går iallfall lettere.

 

Det jeg har kommet fram til, er at jeg skal ta dette skikkelig opp med jordmor og sykehuset ved en eventuell neste graviditet. Jeg skal be om å få fødejournalen min, og tenke gjennom - kanskje skrive ned - hva jeg tenker nå, sånn at jeg kan ta det fram da. Og så skal jeg rett og slett prøve å glemme det. Det hjelper faktisk å høre at andre har opplevd det samme, selv om jeg selvsagt er lei meg på dine vegne.

 

Oi, dette ble langt.

God natt

[Lykkeliten *På overtid*]

Jeg hadde også en ganske tøff opplevelse. Sikkert ikke så ille som mange over her, men allikevel.

Svangerskapet står for meg som et mareritt. Jeg fikk svangerskapsdepresjoner med angst (grunnen veit jeg ikke, alt er over nå etter fødselen) og kraftig bekkenløsning. På slutten fikk jeg svangerskapsforgiftning og måtte bli satt i gang 3 uker for tidlig. Jeg hadde hatt skikkelig fødselsangst så jeg hadde gått til jordmor på fødeavdelingen hvor jeg skulle føde for samtaler. Her hadde jeg fått skrive en fødselsplan og jeg visste alt m avdeling der, slik at jeg skulle føle meg trygg da jeg skulle føde. Men den dagen jeg hadde fått modningsgele og jeg ringte på kvelden, da var strømmen gått på sykehuset på Kongsvinger og jeg blei sendt til Elverum sykehus. Her visste jeg ikke om noen ting og kjente ingen av jordmødrene og de visste heller ikke min historie. På grunn av at jeg hadde fått modningsgele hadde jeg hatt konstante rier uten fremgang i to døgn. Da jeg lå på sykehuset gikk vannet og riene begynte på ordentlig. Etter noen timer var det 3 cm åpning og god fremgang, men der var det stopp. Jeg fikk epdural, og de måtte stikke to ganger, og enda blei den ikke bra. Den satt skjevt, så på slutten av fødslen hadde jeg intense smerter i høyre sida (pga riestimulerende drypp) og helt lam i venstre sida. Nå hadde lillemor snudd litt på hodet sitt slik at hun ikke kom nedover i fødselskanalen. Kl 09.00 om morran sa de at hvis det ikke hadde skjedd noe i løpet av en time blei det keisersnitt. I lpet av denne timen skrudde de opp dryppet masse og jeg fikk som sagt intense smerter i høyre sida. Det var så vondt at jeg klarte ikke puste, men det var ingen som trudde på meg. Den ene barnepleieren som kom inn ba meg ta meg sammen. Da jeg skulle presse henne ut hadde jeg ikke krefter igjen så de skulle hjelpe meg med sugekopp, og uten at de hadde spurt meg så fikk en student gjøre dette for aller første gang!! Det var ufattelig vondt første gangen ho skulle sette den for da gjorde hun feil. Andre gangen gikk det greit. Men hun hadde satt den skeivt på lillemor slik at den datt av mens hun dro henne ut og lillemor fikk et skikkelig åpent sår i hodet hvor hun blødde masse fra. Da hodet var ute fant de ut at hun hadde hatt navlestrengen rundt halsen. Da hun kom ut var hun helt blå og pustet ikke i det hele tatt. De måtte klippe navlestrengen i all hast og da datt klypa til nalvestrengen av og lillegull blødde masse fra nalvlen stakar. Pappan fikk være med inn i det andre rommet sa de, men da han kom inn der ble han kastet ut igjen, men det han så var helt forferdelig. Det var blodsprut oppover veggene og den lille kroppen som var helt blå og ikke fikk puste, bare hikstet etter luft. Han sliter litt med det synet i ettertid.

Jenta mi lå på nyfødt intensiven i 10 dager etterpå. Hun hadde dårlig apgar skår, men tok seg bra opp igjen.

 

På barsle blei jeg bare sturet bort. Jeg hadde jo ikke barnet med meg så jeg lå der alene. Ikke fikk jeg noe informasjon i det hele tatt om noen ting. Jeg hadde dårlig jernlager så jeg skulle gå på jern tabletter noe jeg IKKE tålte. Fikk kraftig diare. Prøvde og fortelle dem dette, men ingen respons. Så jeg kuttet bare ut og ta dem. Nå fire måneder etter skal jeg ta blodprøve igjen for å sjekke jernlageret. Har vært en del svimmel og slikt.

 

Trass i alt det vonde som skjedde så vil jeg føde igjen. Jeg er veldig trist for at jeg ikke fikk holde jenta mi før hun var flere dager gammel, det er vel det som gjør mest vondt.

Fødsel er jeg ikke så redd for neste gang, for det går tross alt over. Da hun var ute så var jeg ferdig! Det er jo ikke tilfelle for alle her da, men det var min opplevelse.

Men jeg er enig i det at jeg sklle ønske de hadde tatt litt mer hensyn til meg. Nå tenker jeg på det at de tok inn studenter uten engang og spørre meg, og alle studentene hadde fingrene oppi meg. Jeg lå der og skrevet mns jordmor hadde fingrene oppi meg mens jeg hadde rier. Da snur hun seg mot de to studenten og ber de komme og kjenne her. Begge måtte kjenne, og ingen spurte meg i det hele tatt. DET er litt vanskelig å takle etterpå...

[zombie2be]

jeg var en av dem som gledet meg til å føde, ble satt igang pga svangerskapsforgiftning 3 uker før termin. lørdag morgen fikk jeg 1 modningspille, nr 2 utpå ettermiddagen og 3 og 4 på søndagen. begynte med veldig sterke og tette rier søndag kveld, men samtidig ble det oppdaget at blodtrykket mitt hadde steget til 200/140!! dog jeg stod i fare for å få kramper, beslutningen om ks ble tatt veldig kjapt og jeg var snart på operasjonsbordet. men, spinalen jeg fikk virket ikke mye:( så jeg ble liggende å kjenne på hele operasjonen,(fikk ikke narkose pga blodtrykker) det var så vondt at jeg skalv hele tiden. ja, for mange høres nok dette sykt ut, og for meg er det nå heldigvis bare et fjernt minne:)

i 3 dager lå jeg på intensiven og ble overvåket for fulle maskiner, i tillegg var den lille gutten undervektig og ville ikke ta til seg næring så han var på nyfødtposten.. pappan fløy frem og tilbake mellom oss hele dagen og jeg fikk noen små blikk av sønnen min av og til.

så om neste gang tenker jeg at jeg for alt i verden håper jeg kan føde vanlig, det har alltid vært min største drøm! men om det skulle ende i ks, så håper jeg bare det blir en annen opplevelse! det viktigste er at ungen kommer ut og at vi greier oss uten varige men..å tro meg når jeg sier at jeg har hatt mine verre dager i ettertid der jeg har tenkt aldri mer, ikke greid å se ks på tv osv.. men nå føler jeg det hele er ok.

 

[wilmina]

Da har jeg også psyket meg opp til å skrive om min opplevelse.

Pga misfarget fostervann fikk jeg ikke føde på den avdelingen jeg ville,var innstilt på vaginal fødsel,men den endte i hastekeisersnitt etter 26 timer.Fikk først akupuntur,men aldri mer,nålene satte seg fast i nervene i hånda mi.Fikk også drypp,men det tok sin tid og barnet kom ikke ned.Fikk tilslutt epidural,etter å ha stukket flere ganger virket den kun på ene siden.Jeg hadde også kraftige smerter utenom riene som jeg aldri har fått noen forklaring på.Etter at barnet tydelig ikke trivdes og jeg hadde holdt på så lenge ble det bestemt ks.Der og da trodde jeg at jeg skulle dø,det opplevdes dramatisk både for meg og pappan.Da gråt han,noe han aldri gjør.

Etter en lang førstfødsel på 36 timer hvor jeg fødte vaginalt,hadde jeg med et ønskebrev hvor jeg skrev at jeg var redd for enda en lang fødsel,føler vel egentlig at brevet ikke ble tatt hensyn til.Jeg mistenker at økonomi gjør at de utsetter ks i det lengste.På et tidspunkt hvor epidural ikke virket og jeg hadde sterke smerter utenom riene skrek jeg at her er det noe galt og ba om ultralyd.Det ble hvisket over hodet på meg,noe jeg fikk med meg alt av og skremte meg.

Ble lagt i narkose under ks og våknet ganske ruset på oppvåkningen.Pappan hadde vært og vist meg bilde av sønnen vår som lå på intensiv med bla dren,cpapp og sonde etter hull i lungene.Denne informasjonen hadde ikke jeg fått med meg pga morfinrus...

Her kommer det jævligste med hele opplevelsen,jeg ble trillet opp på avdelingen og gledet meg til å se babyn som jeg antok hadde fått god tid sammen med pappan.Rommet mitt er tomt.Da jeg spør om hvor babyn er får jeg bare unnvikende blikk og beskjed om å vente på legen.Der og da var det to alternativer for meg,enten at babyn var hardt skadet eller død.Jeg fikk et sammenbrudd,måtte holde meg fast i senga.Da legen kom fikk jeg ikke med meg noen ting mens hun forklarte om pneumo thorax.Alt ble blåst opp av meg.37,5 hodeomkrets ble til hydrosefalus for meg,kan le av det nå,men så lenge det var snakk om oksygen så jeg for meg hjerneskade.Det tok 12 timer før jeg var i stand til å se han,det var tøft,fikk ikke holde han før etter 2 dager.2 dager gikk det før jeg turde å tro at det kunne gå bra.Jeg har gitt jordmor beskjed om at de kan ikke anta at mor som ligger på oppvåkning og er full av morfin får med seg info fra far.Etter å måtte krangle meg til urinprøve fordi jeg visste jeg måtte ha uvi så ble oppholdet uten baby på avdelingen komplett...Jeg orket ikke prate med noen.

Kunne jeg velge ville jeg føde vaginalt,da var jeg i super form rett etter fødsel.

[Makko med to små gutter]

Dette var trist lesning. Ja det er et faktum at en fødsel kan være tøffere enn man er instilt på og at ting kan gå galt. Men det er trist å lese at så mange av dere var missfornøyd med personalet!

 

Jeg hadde vel heller ikke en lett fødsel, riktignok ikke så ille som noen av deres da. Den begynte som en drømmefødsel, med 5.5time fra jeg ble lagt inn til jeg hadde full åpning. Og smertene var til å leve med (fikk ikke smertestillende, men lå i vann). Men hadde full åpning og pressrier i over 5timer før det ble bestemt at de skulle ta ungen med vakum (jeg hadde fremdeles ikke fått noe smertestillende). Rommet ble fult av leger, barnebleiere og gud veit hva, mange var de. Erindrer at jeg hiilste på en kirurg, så kanskje jeg hilste på alle? Jeg husker at tenkte jeg skulle dø og at jeg ikke brydde meg om ungen levde. Fra legen satte vakumet hylte jeg hvert sekund når jeg ikke hadde ri til ungen var ute (sambo sjekket sjekket om jeg var i live før han så på ungen når jeg plutselig ble stille). Men jeg var heldig, revnet lite (dog ikke helt bra ennå 4mnd etter, avventer time med gynokolog), og var i ok form etter fødsel. Jeg pratet med jm etter fødsel, sykepleier som hadde journalen (fikk også tilbud om å snakke med jm som tok i mot ungen og), og tilbud om å snakke med jm på helsestasjonen i etterkant

 

Men jeg hadde to herlige jm (hun første gikk av vakt), de var der hele tiden. Jm nr to tror jeg ikke engang var ute av rommet. De fortalte meg hele tiden hvor flink jeg var, hva som skulle skje. Når det så ut til å bli en vannfødsel hadde jeg sagt ja til at to ekstra jm og en barnepleier kunne være der for å lære. og helt ærlig hadde det kommet inn en skole klasse hadde jeg sikkert ikke reagert.

 

Føler meg egentlig ikke noe angst for å føde igjen. Har endel ting som jeg vil gjøre andeldes både før og under fødsel...

[Frøken Freken]

Så trist å høre at dere har hatt så vonde fødsler og blitt så dårlig ivaretatt - og så bra at dere kan dele erfaringene deres her inne! Tror det er viktig å få snakket mye når en har slike opplevelser bak seg. Pass bare på når dere snakker med vordende mødre at dere ikke forårsaker fødeangst hos andre. Selv hadde jeg en veldig fin og enkel fødsel, men brukte MYE tid på å forberede meg mentalt, etter at noen i min omgangskrets hadde gitt meg grundig innføring i deres egne dramatiske fødsler...

[Anitahar2barn]

Uff jeg får helt vondt av deg. At det går an, virkelig i 2008. Sitter her med en fæl følelse i kroppen og tårene har trillet. Kan tenke meg at dette sitter fortsatt i ja. Det kan bare gå bedre neste gang. Lykke til videre iallefall, virker som du har taklet dette fint da, tross alt.

 

-anita

[hallais]

Så utrolig mye dere har vært igjennom damer!! Min største medfølelse!

 

Jeg har hatt forholdsvis greie fødsler, men vil bare si til dere alle at det er så viktig at dere søker hjelp.

Enten spesialjordmødre ( som de fleste sykehus har) eller psykolog.

 

Kjempeviktig å få bearbeidet dette, særlig hvis dere skal ha flere barn!!

Min erfaring er ihvertfall at mange vanskelige følelser fra 1. fødsel kom tilbake etter 2. fødsel.

Mens venner av meg som fikk bearbeidet vanskelige fødselsopplevelser i forkant, har klart seg fint neste gang.