Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Har ett barn og er gravid med nr to. Men mannen min har gått fra meg.

Han vil jeg skal ta abort, jeg vet ikke.

Jeg har ikke lyst, og føøler det er feil for dette barnet var jo ønsket. Men sånn som situasjonen er nå så vet jeg ikke lenger. Vil ikke oppdra to barn alene, vet ikke om jeg takler det.

Tror på en måte det er det beste for barnet i magen min om jeg tar det bort, og for at det barnet jeg allerede har skal få så mye oppmerksomhet som det fortjener.

 

Noen som har gode råd? Er i uke 6 så har litt tid å bestemme meg på.

[Anonym bruker]

Kjære deg,

 

jeg synes du beskriver det veldig godt når du sier at du ikke vil takle det og at det er det beste for fosteret at det ikke vokser opp. Da har du sagt hva som er viktigst for deg og det er det aller aller viktigste i denne saken. Hva bf mener er jo egentlig likegyldig når han tydeligvis har gått fra deg. Det som betyr noe her er hva du selv mener du kan klare, vil og ønsker for fremtiden.

 

Det blir ikke lett for deg å ta abort, men kanskje vil det akkurat nå være en løsning som blir det beste for deg.

 

Selv har jeg tatt abort i en situasjon der det ikke var noen andre muligheter. Selv om det absolutt var helt jævlig, hadde jeg ikke mulighet til å ta et annet valg og jeg angrer overhodet ikke på beslutningen jeg tok den gangen.

 

Det viktigste er å ta noen runder med seg selv, og tenke godt gjennom hvilke ting i livet som er det viktigste for deg akkurat nå. Når du har kommet frem til hva som er riktig for DEG, da har du funnet den riktige beslutningen.

 

Ville tatt kontakt med legen for å ha en samtale så raskt som mulig, slik at du kan få informasjon om hva som kan være alternativet og også ha det med i vurderingen.

 

Klem og lykke til :-)

 

PS: Har du tatt abort tidligere?

[Anonym bruker]

Hei, takk for fint svar

 

Jeg tror at abort er det beste valget. Men føler meg så slem. an dreper jo et lite barn som ikke har bedt om å bli laget engang. Vi ønsket jo dette barnet, og da føles det ikke riktig å ta det bort.

 

Men jeg føler ikke det er rettferdig for barnet jeg har nå å beholde. Og ikke for barnet i magen, det fortjener å vokse opp i en familie som bryr seg. Ikke hos en trist og forlatt mor som kommer til å være konstant sliten og ha dårlig råd.

 

Jeg har ikke tatt abort før. Og har alltid lovet meg selv at jeg aldri ville gjort det uansett hva som skjedde fordi jeg ikke syns abort er et valg for meg. Men nå som jeg tenker igjennom hele situasjonen min her så tror jeg det er det beste valget. Selvom jeg kommer til å hate meg selv for det.

Nå har jeg mye større forståelse for at folk velger det. Jeg har jo aldri sett ned på de som gjør det, men har ikke forstått hvordan de klarer det. Men det skjønner jeg nå.

Man må tenke på at barnet skal få et bra liv. Og jeg tror ikke jeg klarer å gi et barn til det det trenger akkurat nå.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Ikke en lett situasjon kan jeg forstå, men jeg må være litt hard, viss jeg kan få si min mening.

Når barnet var ønsket og laget med vilje, så er det urettferdig for det lille barnet at du skal fjerne det, da kan du heller bære det frem og adoptere det bort, siden du ikke tror du vil klare det. Men innerst inne tror iallefall jeg at du vil takle det.

Det er hardt å være aleinemor, men en klarer ALT en vill her i livet, har en lite penger får en støttte, det er tilrettelagt for at man skal leve godt i dette landet. Jeg personlig syns det blir feil å velge bort et barn fordi man ikke har nok oppmerksomhet å gi bort blant annet, mamman min er 4 barns mor, og hun var aleine i mange mange år, uten noen form for avlasting. Sliten var hun, men overskudd til alle har det aldri vært mangel på, jeg tror det er noe som kommer når det er nødvendig. Jeg tror man har mer krefter inni seg enn man aner, og man får garantert hjelp fra verden rundt seg, venner, familie, eller rett og slett med kommunen (som tilbyr avlastning til aleinemammaer, trenger ikke ha problemer for å få denne hjelpen).

 

Du må velge det som er rett for deg, men tenk på at dette barnet var ønsket og satt til live med vilje, skal dere da velge det vekk pga ting ikke blei som det blei? Sier ikke dette for å være hard, men for at du skal tenke deg godt om, før du tar et valg som vil følge deg resten av livet.

Jeg er ingen abortmotstander, men jeg mener og syns at det er altfor enkelt å ta abort nå til dags. Jeg var innom tanken å ta abort selv, da jeg blei gravid, men gikk ikke lange tiden før jeg angret tankene jeg da hadde, etter jeg fikk barnet mitt hadde jeg aldri i verden klart å ta abort igjen.

 

Lykke til uansett valg, og så håper jeg at du ikke tok deg nær av det jeg skreiv, det var ikke meningen.

 

Hilsen aleinemamma på 24 år, med en sønn på 1 år.

[Anonym bruker]

Kjære deg, ingen lett situasjon du er oppe i nei. Jeg mener du må gjøre det som føles best for deg akkurat nå. Du er heller ikke særlig langt på vei og for å være helt ærlig var det en trøst for meg da jeg tok min abort. Jeg var under 7 uker på vei, så det var på en måte ikke noe ferdig barn jeg tok bort (ikke at det er det innenfor 12 uker heller da, men de blir jo etter hvert mer menneskelige i utseende). Dette er en trøst, selv om det er trist og jeg har angret mange ganger i ettertid!

 

Du må tenke grundig gjennom dette og være veldig obs på at du kan angre i etterkant, så det er fint om du har noen å snakke med - det har i alle fall hjulpet meg. Det kan være lurt å snakke med noen utenfra også...Amathea eller en sosionom på sykehuset (det tilbyr de fleste) er et tips når det gjelder det.

 

All mulig lykke til, og ikke bry deg allt for mye om det innlegget over her. Vel var barnet planlagt...men for den lille spiren betyr det lite eller ingen ting - tenk på deg selv og hva du orker akkurat nå - det er i alle fall mitt råd.

 

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Hvordan kan det være til det beste for barnet at det ikke får vokse opp? Jeg bare undrer... Og du sier at det er urettferdig ovenfor barnet du allerede har... Men man tar aldri noe bort fra et barn ved å gi det et søsken. Søsken er det kjæreste man kan ha her i verden! Uansett mener jeg at om man er i det minste tvil på om man skal ta abort bør man ikke gjøre det! Da tror jeg tvil og anger kan følge deg resten av livet. Abort er et drastisk, ugjenkallelig valg, og man bør være 100% overbevist om at det er det rette.

 

[Gjest]

Signerer deg, anonym 00:54. Jeg mener også at en bør være 100% sikker før en tar abort. Om en velger å beholde kan en være litt med usikker.

 

Lykke til uansett hva du velger, HI.