Redd 24 timer i døgnet nå.

[Gjest]

Vi mistet vår lille gutt i uke 37 i fjor sensommer. Han døde i magen min. Fant ut via blodprøvene som ble tatt etter fødsel, at han hadde downs, men vi vet ikke hvorfor han døde, ettersom vi ikke obduserte. Jeg er nå i uke 34, og alt har gått fint frem til for et par uker siden, men nå har plutselig frykten for å miste også denne babyen satt inn for fult. Går å kjenner etter liv hele dagen, og selv om jeg kjenner henne flere ganger for dagen, så synes jeg det alltid er for stille.. Hva er i grunn vanlig nå på slutten? Hvor ofte skal jeg kjenne henne, hvor hardt skal hun egentlig sparke? Blir det mindre liv for hver dag.. Greier ikke være sikker på at jeg kan svare på alle disse spørsmålene alltid, og samtidig vet jeg jo også at de blir roligere på slutten av svangerskapet (har to friske barn fra før). Det jeg er mest redd for er vel at noe er galt, og at jeg ikke greier kjenne det, slik at at jeg ikke får hjelp med å redde henne ut fort nok. Er på ultralyd en gang i mnd.en, men nå roer ikke dette meg heller. Er ikke redd for downs denne gang, har sjekket akkurat det ganske grundig, men en dør ikke av downs, og ettersom jeg ikke vet hva vår gutt døde av -så er jeg livredd det kan være "noe" som kan komme igjen denne gangen her også. Hjelper ikke at veslemor i magen ligger med rompa ned denne gangen her heller. Tenker at det er jo ikke helt normalt -så derfor er ikke det heller et godt tegn... (selv om jeg vet at mange ligger den veien der). Siste ukene tror jeg blir helt forferdelige. Tenker over bevegelser i magen også når jeg sover tror jeg, ettersom jeg våkner på morgenen og kan huske når på natta hun sparket sist (sånn ca). Ja, ja, måtte bare få skrive av meg litt til dere som har mistet før og som kanskje kjenner igjen noe av dette.

[mamma&piratene]

Hei.

 

Trist å lese at du har opplevd noe så vondt, jeg kan bare forestille meg for vondt det er. Har mistet , men det var da jeg var bare ca 6 uker, og det blir noe helt annet enn hva du har opplevd.

Men jeg har en gutt fra før, og vil bare si at mot slutten så er de jo roligere, det vet du jo sikkert også da du har to barn fra før.

Trist at du skal gå å ha det så vondt, og bekymre deg så masse nå. Det er ikke bra, kan du ikke be om å få tettere ultralydkontroller hvis du føler at dette gjør deg roligere?

Lytt til kroppen din, og stol på deg selv.

Jeg håper og tror at dette kommer til å gå bra, og ønsker deg masse lykke til. Håper virkelig du klarer å finne noe som kan gjøre at du klarer å slappe av!

[Nina 69 G91 J09 J10 ?]

Hei. Trist å høre om det du har gått igjennom. Har "bare" mistet i uke 10 og det blir noe helt annet. Men, du skriver at babyer ikke dør av Downs. De fleste, ikke alle men de fleste med Downs har større eller mindre hjertefeil som en del av sykdommen. Det er noe som dessverre ofte følger med. Så det kan hende at det var det som gjorde til at gutten din døde. Snakk med legen din om dette og om du ikke kan få ul. oftere enn en gang i mnd. Jeg hadde 4 ul i løpet av de 12 første ukene av dette svangerskapet og hadde min siste(8) forrige uke. Er nå i uke 33 og satser på at jeg ikke behøver flere men har avtale med sykehuset om at det bare er å ringe hvis redselen slår til igjen.

Ikke greit å gå og være redd!

Ønsker deg masse lykke til og husk, lynet slår som regel ikke ned på samme sted 2 ganger.

[dinadina]

Du bør utvilsomt få tettere oppfølging nå mot slutten. Jeg vil jo også tro at babyen din døde av hjertefeil (det har jeg eksempler på i nær omgangskrets), slik at du kan knytte det til downs-diagnosen. Men, uansett bør du ha kontroller hver eneste uke fremover - bare for å gi deg pauser i bekymringene dine. Du må nok dessverre leve med at du bekymrer deg helt til du har babyen i armene dine - alle gravide er jo spente mot slutten, og du har tross alt opplevd noe ekstremt traumatisk. Jeg har selv et barn som er kronisk syk, og en psykolog sa til meg en gang at jeg helt tydelig led av posttraumatisk stress-syndrom. Dette er noe man gjerne forbinder med store ulykker, men stresset man utsettes for som foreldre i ekstreme situasjoner kan sammenlignes med katastrofer.

 

Derfor kan man ikke forvente at man skal klare å takle alle reaksjonene på egen hånd. Jeg håper du klarer å sette ord på angsten din overfor jordmor/lege, og at du kan få et spesialtilpasset opplegg frem mot fødselen.

 

Lykke til :-)

[Tobarnsmamma!!!]

Kjære deg.

Jeg skriver også under på dette. Måtte selv avbryte et svangerskap i uke 14 for en måned siden. Det ble oppdaget alvorlige avvik på ultralyd i uke 12, legene regnet det for sannsynlig at fosteret ville dø under svangerskapet, og etter morkakeprøve ble det klart at fosteret hadde Downs syndrom.

 

Så ja, det kan man dø av. Jeg har lest en del og selvfølgelig snakket mye med legen etter dette, og har lært at det faktisk er ganske vanlig at barn med Downs dør i mors liv. Det er rett og slett en alvorlig tilstand. Jeg tror mange av oss har fått et bilde av (meg selv inkludert, fram til dette hendte) at det er en tilstand de fleste godt kan leve med. Men det gjelder nok bare de friskeste tilfellene, dem vi ser ute i samfunnet. Mange får vi aldri se.

 

Legen sa til oss at det ikke var noe poeng i å obdusere fosteret etter dette - alle medisinske funn som hjertefeil og feil på andre organer ville kunne knyttes til denne diagnosen. Jeg kan godt tenke meg at dette var tilfellet for deg også, men det burde de jo ha forklart deg! Jeg tror det er veldig stor sannsynlighet for at dødsårsaken skyldes Downs -diagnosen.

 

Men jeg skjønner forferdelig godt at du er redd likevel! Du bør, som de andre sider, bruke helsepersonellet for at det er verdt og få så tett oppfølging du bare kan få. Jeg kommer til å bli vettskremt når jeg forhåpentlig blir gravid igjen, og å miste så seint som du gjorde er jo verre enn alt annet.

 

Lykke, lykke til! Mest sannsynlig går det bra denne gangen. Søk hjelp med en gang du trenger det.

[Gjest]

Tusen takk for svar til alle dere som svarte meg. Jeg var innom og leste -selv om jeg ikke svarte da. Tenkte bare jeg skulle skrive inn her at jenta vår kom for 14 dager siden. Jeg fikk tilbud om å bli igangsatt 14 dager før termin, og det tilbudet tok jeg, ettersom jeg følte det tryggere å henne på "utsiden" enn inni magen. Fødselen gikk helt fint -og jenta vår er helt nydelig -og alt er bare bra. Vet at dere som går på et nytt svangerskap etter å ha mistet, ofte vil få en tøff runde uansett hva dere leser eller hva folk sier, men jeg ville likevel si fra om at det nå gikk bra med oss. Det er som det blir sagt ovenfor her, at det er sjelden lynet slår ned to ganger på samme sted, og da ønsker jeg å si fra om at det gikk bra med oss denne gangen. Synes dere som går på et nytt svangerskap etter å ha mistet, meg selv inkludert, er "tøffe". I allefall visste jeg at det kom til å bli psykisk slitsomt, men valgte å følge ønske vårt etter et barn til, ikke la frykten sette sluttstrek for flere barn -og nå er jeg selvfølgelig lykkelig for at vi gjorde nettopp det. Var noen "harde tak" når jeg gikk med henne, tanker dukket opp under fødselen, og ikke minst har tankene om vår lille gutt kommet enda nærmere igjen nå etter vi kom hjem -men, slik ble livet for oss -og jeg er veldig takknemlig for at vi var så heldige å få en frisk jente til. Ønsker dere alle, av hele mitt hjerte, lykke til videre!

[dinadina]

Så herlig å høre at alt gikk bra! :-) Det er en inspirasjon for oss andre som også har mistet.

 

Gratulerer med prinsessa, og vær stolt av deg selv fordi du turde kaste deg ut i det på nytt!

 

*varme tanker*

[VinterSol+2]

takk. jeg trengte denne historien nå.