Jul med mamma og pappa

[Anonym bruker]

Akkurat nå har jeg alt som heter samboer, stebarn og jul opp i halsen!

Det er andre julen jeg feirer sammen med sambo, etter et år som samboere. I fjor feiret vi jul sammen med barnas mor og hennes nye mann, synes det var greit å kunne gjøre dette for å gi ungene litt glidende overganger til dette med nye forhold og det hele (3 år siden slutt med mor og far, far og jeg vært sammen i 2).

Det kostet litt å sitte der og feire jul på "deres" premisser, det var i huset de hadde delt som familie, og minner dukket selvfølgelig opp om tidligere juler etc. Men som sagt, følte jeg kunne strekke seg meg såpass.

Så kommer årets jul. Mine unger skal dra til sin far, og være der fra skoleslutt og til over nyttår. Jeg og sambo har snakket, og jeg har ytret ønske om annenhver jul ungefri og annenhver med hele skokken. Han vil ikke gjøre det mot sine unger, for jul er så spesielt for dem, de er vant til å være en familie bla, bla, bla (for det gjelder liksom ikke mine unger, og sikkert ikke andre skilsmisseunger...)

Men, etter mye om og men, så blir vi enige om at julaften skal feires hos mor, men så skal de komme til oss i løpet av romjulen. Dette ble omtrent presset gjennom av far hos familievernkontor, da mor brøt i krampegråt for at hun ikke skulle feire jul med ungene hvert år..

Nå kommer ungene (kan de være påvirket av mor tro..?), og er helt febrilske for at de ikke også i år skal få feire julaften med både mamma og pappa. De lovet visst det da de gikk fra hverandre (at jul skulle de fortsatt feire sammen), og derfor er det nå krise at det blir annerledes.

Kjenner at lufta går helt ut av meg her. Får lyst til å sette meg på et fly til Grand Canaria og la hele suppegjengen holde på den liksomfamiliefortsattsuppa si...

Den som lager mest bråk er tenåringen, og far mener at stakkar vi må vel la det bli som h*n vil.

Any views?

[ana baroma]

Jeg skjønner at man kan feire sammen så lenge det ikke er nye partnere inne i bildet. Da bestemmer man jo for seg selv, og så lenge man enes om at sånn er det, så er jo det greit. Men jeg hadde nok ikke vært bekvem med å feire jul sammen med min manns ex. Vi er gode venner og kan godt drikke kaffe sammen, men det er noen grenser, selv for meg:)

Før eller senere tvinges det fram en løsning for alle som er med i nyfamilien. Og dersom man ikke evner å ta det som voksen, så kan man ikke forvente at ungene takler det noe greit heller. Still dine krav, og bli enig dere imellom (din mann og deg altså) hvor grensene deres går - for så å la foreldrene bli enige om å finne løsningene. Det ER trist å feire uten ungene, men man dør ikke av det:) Forklar ungene så greit som mulig at sånn er det, sånn blir det - og ja, det er lov å bli lei seg. Men det er jo fint med jul uansett...?!! Lag en positiv stemning, og foreslå en liten juelefeiring med alle ungene samtidig, med litt pakker og god mat. Og fortell dem hvor heldige de er som får oppleve det to ganger. Aner ikke om dette er noen tips som kan brukes, men en gang må man innse at det som var, det er ikke lenger - og ta konsekvensen av det.

[Helene Harepus]

Jeg synes det er gjøre barn skikkelig bjørnetjeneste å tveholde på noe som ikke er lenger. De er jo på et eller annet tidspunkt nødt til å forholde seg til at mamma og pappa ER skilt og at når begge har etablert seg på nytt, så er det flere parter det må tas hensyn til, det nytter ikke å gå rundt og innbille seg at skilsmissen er midlertidig.. Jeg mener at så lenge foreldrene ikke setter klare grenser, så kommer barna til med å leve i håpet og tro -kan hende de er ikke engang klar over det selv- at hvis mamma og pappa bare blir minnet på hvor godt de hadde det sammen og at de er den "egentlige" familien, så.... Så å holde på fortiden på denne måten, synes jeg er å stikke hodet i sanden og det gagnes ingen, barn (ungdommer) må dessuten også lære å ta hensyn til andre og at ting går ikke alltid som de ønsker, uten at andre kan eller skal klandres for det. Det er slik livet er! Jeg husker at første julen etter at mine foreldre skilte seg, feiret de sammen, noe jeg selvfølgelig tolket som så at de ville bli sammen igjen, det ble det ikke til og selv i 10 års alderen skjønte jeg at når det løpet var kjørt, så var det ikke "naturlig" at de feiret sammen og det ville heller ikke falt meg inn å insistere det når pappa hadde fått ny samboer. Det ville liksom blitt helt feil, ikke bare for mine foreldre, men også meg..

 

Jeg selv ville aldri i livet akseptert å tilbringe julen sammen med min manns eks, ikke heller "for barnets skyld"! Og heldigvis er ikke det et tema her i huset, hvis det var det, så ville jeg dratt hjem til mine egne foreldre i julen. For det første mener jeg at barn må forholde seg til virkeligheten akkurat som andre og for det andre er vi en egen familie nå og vi skal lage våre egne tradisjoner. Hvordan ser din mann for seg at dere skal gjøre det hvis dere får fellesbarn? Tror han særkullsbarna da plutselig finner seg i å ikke få viljen sin? Og hva med dine særkullsbarn? Har du foreslått for din mann at kanskje dere burde vurdere å feire hverannen jul sammen med DIN eks, "for barnas skyld"? Kanskje han tar poenget da..

 

lykke til!

Helene

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to, godt å merke at andre har noen av de samme reaksjonene på dette som meg.

Er veldig enig i det som blir sagt, både om at man på en måte "narrer" ungene til å tro at alt skal bli som før, og at ungene faktisk også må innrette seg litt - kan ikke få alt på sin måte.

Jeg er helt oppgitt over sambo nå, han behandler ungene sine som om de skulle være noen skjøre persilleblad. Det er de faktisk ABSOLUTT ikke, men viljesterke unger som vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på hos faren.

Det å få dette forholdet til å fungere, føles som en kamp mot vindmøller noene ganger - kan ikke vinne.

Tante Bassa, ja jeg har prøvd å foreslå dette med å ha en liten julaften hos oss, enten før eller etter julaften. Men nei, det er visst selve julaften som er akkurat greia for de ungene.

Mener det er noe nesten forskrudd med å ha et så spesielt forhold til jul, og at 15-åringen gråter og bærer seg for at ting ikke skal bli som før. Hva slags opdragelse kan en sånn selvsentrert unge ha fått?

Må legge til at det gjøres mye for at ungene skal føle seg velkommen hos oss, og for at de generelt skal finne situasjonen "spiselig". Alt av bursdager etc blir fra før feiret sammen med mor også. Det er så mange som snakker om at det er så hyggelig når det kan fungere sånn. Vel, gjør det jo for ungene, men synes faktisk det er en ikke ubetydlig oppofrelse å gjøre det. Da er liksom "familien" samlet igjen, og jeg blir deppa etter hver gang.

Det verste oppe i det hele er at samboeren mener jeg er urimlig - lager storm i vannglass. Har vel lov å ha følelser..

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at dette er en irriterende situasjon, for ikke å snakke om - trist.

 

Mitt syn på dette med feirng av jul er likevel at jeg synes ikke at samboere (eller ektepar heller) MÅ feire jul sammen om det ikke er felles barn i bildet. Klart det er kjipt med en mann som velger å feire jul med en ex og hennes nye mann, men hva gjør vi ikke for barna våre. Det er trist og uendelig vondt å ikke feire jul med barna sine. Julen blir ikke den samme uten de. Spesielt ikke det første året.

Jeg hadde sagt at han kunne feire jul med de, men at jeg ikke så noen fordeler ved å feire jul sammen med hans exfamilie, og vil derfor feire jul med min familie, fordi det er det jeg ønsket. Vel og merke hvis det ikke er fellesbarn i bildet.

[Anonym bruker]

Det med at det er kjipt å feire jul uten barna sine... vel, det kommer an på hva man velger å fokusere på. Jeg elsker ungene mine, men unner dem av hele mitt hjerte å feire jul med faren og hans familie annenhver jul - koser meg på deres vegne. Mye bedre at det blir sånn, enn at vi lager en suppe som verken jeg eller hans nye samboer synes er så veldig behagelig - og der jeg tror ungene også vil merke stemningen blir litt rar. Dessuten, unger vender seg til det meste, bare de voksne lager noen skikkelige skiller og regler, tar ansvar og lager orden i systemet.

En annen ting, jeg lider meg ikke gjennom annenhver jul når ungene er hos faren. Da fokuserer jeg på andre ting, får hvilt ut, lest bøker, kanskje få fokusert på forholdet. Mao nyter julefreden i trygg forvisning om at ungene har det supert hos far og stemor. Og de drar glade og med god samvittighet avgårde, for de vet at jeg også har det bra der jeg er.

Det hele koker ned til hva de voksne gjør det til, er min mening.

[Anonym bruker]

I år skal jeg og samboern feire jul, bare vi to på julaften. Da koser vi oss med tegnefilmer, julegodt og deilig middag. Tilbringer gjerne hele dagen i kosedressen. Andre juledag derimot så skal vi feire jul med hans to unger, og mine tre. Da er det julemiddag(både ribbe og kalkun, sånn blir det med forskjellige mattradisjoner), og pakkeåpning. De åpner pakker fra oss her, og fra de andre foreldrene på selve julaften. De har selv valgt å ha det sånn, de synes det er kosligere å åpne pakker sammen med dem de får pakkene fra. Jeg kunne ikke tenkt meg å feire jul sammen med hverken min eller hans eks...

[Anonym bruker]

Høres deilig ut! Må være så godt å være enige om ting, ha de samme følelsene og måtene å se dette på.

Hadde lang samtale med sambo i går, og ble på en måte enige. Problemet er at han ser ikke helt problemet. Han synes det er helt greit å kunne omgåes eksen i hytt og gevær - har deres menn det sånn også? Er det kun vi kvinnfolk som driver og maser om det her at man skal begrense kontakt - synes egentlig menn det er helt uproblematisk å henge sammen med eksen støtt og stadig?

 

HI

 

[ana baroma]

Jeg er av de som har hatt mye med min manns ex å gjøre. Hun er av den greie typen stort sett, og konflikter er over når de er over. Heldigvis. Men det går en grense, også for oss, og vi blander oss ikke FOR mye. Det er forskjell på å kunne ta en kaffe og møtes på avslutninger, eller stikke innom og se på leker og rom, til å MÅTTE feire jul ilag. Skilsmisse er ingen koselig ting, men jo lenger man dveler ved det som var, jo lenger tid tar det før man venner seg til nye ting. Forandringer er ikke alltid kult, og man hyler og skriker (se på arbeidsplasser - det hyles opp om nye rutiner og nye ting som skal på plass). Man må hoppe i det, ta en sjefsavgjørelse, det er det man har foreldre (og sjefer) til!!

Håper dette ordner seg for dere:)

[Anonym bruker]

Jeg må si meg enig i det du skriver TanteBassa, mange kloke og fornuftige ord.

 

Hva er egentlig vitsen med å gå fra hverandre dersom man ønsker å tilbringe så mye tid som mulig sammen med hverandre likevel? Ut fra det enkelte skriver her på sidene, kan det virke som om enkelte skilte par fortsetter livet som før, med unntak av det å dele seng (forhåpentligvis, dersom det er nye partnere inne i bildet). Og for å få også den siste biten på plass i livet, som de fleste voksne har behov for (nærhet og sex), så skaffer en seg nye partnere. Utrolig egoistisk.

 

Greit om man velger å fortsette familien på liksom, men man trenger da ikke involvere nye partnere i slike opplegg? Går man inn i et nytt forhold må man gi like mye som man tar, og det er det dessverre ikke alle som skjønner.

 

Som stemor til to skjønne jenter, er jeg klar over at min rolle i familien handler mer om å gi enn å ta, da det er to barn å ta ekstra hensyn til. Men dersom jeg i tillegg til stadighet skulle ha viket for deres mor også, hadde det ikke vært liv laga for dette forholdet.

 

Heldigvis har jeg en mann som har fattet at han, like mye som meg, har valgt å stifte ny familie, og lever deretter. Uten at det går på kompromiss med barna. De er nå inkluderte og en naturlig del av vår familie. Og det ser ut til at de stortrives med det

[Anonym bruker]

Det er jeg som er anonym 12:20 8.12.2008.

 

Min samboer har heldigvis ikke noen interesse av å omgås med eksen sin mer enn nødvendig. Og som regel holder hun seg hjemme hvis han skal stille opp på avslutninger o.l. så da er jeg som regel med i stedet. Hun er en smule tafatt og hjelpesløs,så en stund var jeg drittlei av at hun sendte mld om alt mellom himmel og jord, nok at en av unga nøys, så måtte hu sende mld...

Men det har roa seg litt da, unga hans er 11 og 17 nå, så de sender heller mld selv hvis det er noe. Vi har forresten vært sammen i seks år, og det hadde vært slutt mellom dem lenge da vi møttes...

[Anonym bruker]

Jeg har også lurt litt på det, hvis folk er så supergode venner, hvorfor skilte de seg? Hvorfor ikke prøve å rette opp i ting? Av hensyn til ungene mener jeg...